Index of /gateavisa

Neste sak

O̴k̴k̴u̴p̴e̴r̴t̴
Galleri 69

Redaksjonen

Gateavisa okkuperer Galleri 69 i to uker. I løpet av utstillingsperioden blir det også et live-program med musikk og performance. Kunstnerne tilhører en ny generasjon, og jobber alle i skjæringspunktet lyd og billedkunst.

 

Oscar Nedler Funden & Jonas Meurer-Lunde
Fredrik Veiga
Per Antonsen Guttormsgaard
Ørjan Amundsen
Ravn Norment Åsdam & Torje Hanssen
Moritz Haas (FR)
Galen Tipton (US)

.•♫•♬• Łιᵛ𝐞-𝓟尺ⓞǤя𝐀𝓶 •♬•♫•.
Fredag 20 mai:
Oscar Nedler Funden & Jonas Meurer Lunde
Tirsdag 24 mai (20:00)
Ravn Norment Åsdam & Torje Hanssen
Lørdag 28 mai (20:00)
Ørjan 100000

 

Utstillingen er kuratert av Gateavisas Emil Finnerud og Den Luca.

Meny
XXX

      Parent Directory 
      Arkiv 
      Butikk
      Om Gateavisa

Have you ever swam in virtual waves?

Kristian Skylstad

The other week I awoke one morning to a dream so aghast my mind was paralysed for days on end. A world was built inside my mind where human beings were emotionless, their sensations reduced to an abstract sense of longing for something unknown to them. These humanoids were eating protein shakes, with no taste, from plastic bottles stacked up in their fridges. Food was nutrition only. They were passing each other on the streets, filming everything they saw with their eyes, without meeting the stare of the other. This to feed a digital deity with information, their brainwaves turned into pixels, directly transferred to this artificial almighty instantly. A world where all surfaces were grey, where nature wasn’t needed, because there were no consciousness to appreciate anything natural, nature isolated to continents where no one went, areas everyone escaped, to pursue the dream of inanity. In this place, this world, people were walking, sitting, sleeping, like ghosts. Affection a myth from yesteryear. Blind to everything, enclosed and stranded within themselves, with only an artificial voice speaking smoothly to them, keeping them normal, guiding them further within the soft soap, navigating them further and further away from depth, from grace, a voice in a chip inside their skull. No taste in their mouths, color blind, without pain or regret, nor a notion of presence, past or future. I woke up from this dream and felt, truly and deeply felt, that this might at least be a blueprint of a prospect we’re willing to call future.

Photo: Geir Moseid

But who cares about dreams anyway? Dreams are noise. It’s debris from a wounded mind. We’re only algorithms the scientists say. And we better listen to science, or we might be outdated, discarded, left behind. Useless. The greatest fear of all. Uselessness. We’re stuck in a loop between the three corners of the triangle of humanism; the social, the liberal and the evolutionary. In constant fight, total spiritual war, always. We’re fed. Constantly we’re served dishes of perspectives. All for the future, the grim and solitary future, where no one cares about anyone, though everyone takes care to point out the mistakes of others. Where everyone is scared of being outside the norm, while no one cares about the normal, which ends up in a constant repetition of antipathy. Here where no one really cares, though everyone is ready to attack or reject the one that does. Softly, slowly, in herds, we break the dissident individual down, with bits and bytes, thrown at the ones who give a damn. We don’t have time for it, even though time is the only thing we truly possess.

Whatever. Who cares. Why not. These are the mantras of the day. That’s just the way it is. We’re anyway all heading this way. The return to animism, though without any instincts intact, no urges left. We all sit on the same train, the train towards color blindness, neglect and meaninglessness. All to be relieved of responsibility.  It’s just the way it is. It’s the way it’s going to be. Don’t be pathetic. Your holler is hollow, because there are no ears here, to hear. We don’t care about your woeful squeal. We will never change. We will never break.

In a world where nothing matters everything does, all haphazard blowhard hogwash, and it does so equally. That was what we were always striving for anyway. Wasn’t it? Hope, change, equality, liberty. It must have been the grand prize, because here we are. Aren’t we? Surfing on the edge of history, the end of the great and epic story of destruction and delusion, clinging to a self-confirming doctrine, in rapid descent. The endless end. People looking down onto their screen in amazement over nothing, smoking dope to feel nothing, shutting themselves in their apartment, entertained constantly, to face nothing. Everything shrugged away. Dystopic some would say. Reality through dark shades. It’s reality around the corner. We’ve never been more connected, though never further apart.

We don’t want to revise, we want to be praised without being present, so how can we change? A disease is present in this prospect, a sickness derived from progress, served on a plate of denial. You’re a number, a tax number, a phone number, a social security number, the zeroes and ones you leave in the void. That’s you. Beyond this you’re not needed, we’ve got public figures taking care of that part of so-called society. Whatever you believe is you is a thing of the past, an aberration from the soon to be defunct humanism. It doesn’t fit within the digital evolution, nor the gospel of the blank-eyed nihilism of the day. Stop talking about an authentic self. There is no self. Scientists say. Better believe it. But you don’t need to. Belief is a thing of the past too. We throw the past in the trash can. History is just so nineteen forty-five, so two thousand and one, so year zero. And all in denial, to the fact of the matter, that the happy and smiling humanity we’re generating is finally and totally devoid of heart. And every single year we’re drowning in our tears. Water from our eyes, that somehow doesn’t seem to leave us, so it’s stuck in our chest, like a bulging fist trying to break through our ribs. Can you face the endless sky? Can you face the pain of the other? Are you ready to embrace the violence of today? Are you willing to pick up a sufferer from the pavement? Have you ever seen into the eyes of a child and felt awe? No? You’re not alone.

So I ask you again.

Have you ever swam in virtual waves?

DEATHSCORT

Shaina Skeen

I am Lindsay, I’m a bartender and I do development at a Rape Crisis Agency and I’m a clinic escort at various clinics around the city of Chicago.

Shaina: Could you describe what a clinic escort is?

So as a clinic escort, we stand outside of clinics that provide reproductive health services including abortion and escort people past protestors inside to their appointments, whatever they may be. We don’t ask questions we’re just there to provide that level of support just so that people don’t get fucked with. So that when people are constantly screaming at them about just absolute nonsense like they’re killing their babies or trying to shove pamphlets in their hand or baby shoes we are there to be the buffer so that people don’t have to deal with that. We greet people wherever like if they’re in a car in a parking lot or walking on the side walk, we just walk them past the protestors and keep them distracted, let them know that they do have rights and they don’t have to deal with it or take anything from them if they don’t want to. I always like to make sure to just say to them that they don’t have to take anything or listen to them if you don’t want to, if that’s something that you want to do that’s totally you’re right and I’m not going to force anything on you. If you want to talk to them, then go for it but if you don’t ( and most people don’t ), just get them inside. If it’s a particularly bad day then we’ll have either a blanket to shield them or umbrellas, which is pretty popular. Basically just stand outside for hours on end.

What’s your typical shift like?

They usually start pretty early in the morning, so anywhere between 6 am to noon. You’re out there for a couple of hours until the anti-choice protestors leave, but there are set times. It’s always the same people and they do these things called the 40 Days of Life Campaign.

What is that?

That is something they do several times a year where for 40 days they just harass the clinics en masse, they just go extra hard about it. They have fucking parties about it.

When is that exactly?

There’s one in the spring usually and then one in the fall. Anything can set them off, if there’s a particular bill or something that passes they get even more aggressive. They go outside and chant and pray and sprinkle holy water. They have really gross signs or make baby bags.

What is a baby bag?

It’ll have anything from like one baby shoe…

One?? You know they got two feet right?

Yeah well not if you’re pulling them apart, which is apparently what they think happens. Sometimes they’ll try to gift people snacks because they know that if you’re going inside for a medical procedure you can’t eat and some people will just absentmindedly think, cool! and then eat a fucking cookie and then they can’t have their appointment. It’s just trickery and it’s awful. They try to shout at people or sing into where they think the waiting room is. In the winter they were carolling at the clinics and they made a giant sign that said, “All I want for Christmas is to end abortion.” They had an empty baby manger, I was just gonna throw trash in it but we aren’t allowed to. Our job is non engagement, we’re just there to help people get inside and they know that so they’re constantly screaming at us and we get called a lot of things, deathscort, murderers, pro abort witch, which is now a T-shirt that I made because sometimes you just gotta reappropriate that shit. In Chicago it’s not as bad as it is in other places. They’re cities even outside of Chicago in the suburbs where there could be 40 people and in some places in the south there could be a thousand protestors standing outside and there’s only a handful of clinic escorts there. Sometimes the antis get really aggressive, they’ll stalk us. I one time had somebody follow me to the grocery store after my shift.

How’d they follow you?

The clinic is right next to a Whole Foods grocery store and I walked there and they followed me. At first I thought it was a coincidence and then she hopped in line right behind me and was trying to peer over my shoulder to get my information. They regularly docs us which is where they get all of your personal information and then blast it out into the internet like your address, where you work, your phone number, your name.

Oh my God.

Yeah.

Have you ever had somebody follow you home?

I haven’t personally been followed home, but I do know that other escorts have that issue. Chicago has a thing called the Bubble Zone, which is an ordinance where anti-choice protestors can’t come within 8 feet of the door. That is only in Cook County so, in other places like the suburbs or Wisconsin or most other states, they can just get right up to the door and try to block you and hold the door shut. Sometimes they do this thing called the Red Rose Rescue where they will break past the escorts, not all clinics have escorts at them, but they’ll go into the clinic and pass out red roses to patients and then chain themselves to furniture until the cops get called while they’re screaming at people and patients sitting in a fucking doctor’s office.

And it’s not just an abortion clinic, other procedures happen too…

Right, it’s a doctor’s office. You don’t know what anybody is going in there for. It could be somebody going in to get an STI ( Sexually Transmitted Infection) screening, or birth control. Honestly, if somebody is going in for an abortion who cares? It’s legal, safe, and nothing wrong with it. It’s like if somebody was going into a dentist’s office to get a root canal and somebody came in and said, “Just let it happen!” “It’s God’s will!” It’s like, God’s will is for me to not be in pain right now. Whatever I don’t even, fuck God’s will. Anyway, it’s a medical procedure. They just hate women.

How long ago did you start doing this and have you seen any changes since you started?

I have been a clinic escort for 3 years so I started a little bit before the election. And it’s progressively gotten more and more aggressive. The antis are just really emboldened and any time something new happens they get really aggressive with their language. They just feel more powerful. In other states and other clinics, it’s so overwhelming, it’s nightmarish.

Are there more men or women doing this, or is it pretty equal?

It’s definitely mixed, which is horrific. Yeah, it’s totally 50/50. A lot of them will bring their children.

Oh my God.

Yeah, oh yeah…Cause they’re all crazy, and don’t put their kids in school. So instead of going to school, these kids are standing outside on the sidewalk in the middle of winter, like four year olds screaming at fully grown human adults that they’re murderers. They’re brainwashing children. A couple of months ago there was some youth anti-abortion group.

What do they fucking know?

They’re still in high school. Or they should be in high school and they’re just going out and trying to tell people and convince people that what they’re doing with their bodies is wrong. It’s like you haven’t even hit puberty yet, how the fuck do you know what’s right? You have teenaged acne on your face, you have never even had sex. You don’t even know what an abortion even is yet you little fuck. They’re just out there walking up to people on the sidewalk that are just trying to go to work and they say, “ Do you even know what they do inside this building? They kill people, it’s a murder factory.” That is verbatim. It’s insane.

Could you explain how accessible it is in other states because they all have different legislation and rules.

Access is really limited in a lot of places. Even if you’re in a big city honestly it doesn’t even matter. It’s becoming increasingly more difficult and it’s really scary because people are fucking dying because they’re getting backed into a corner and they don’t know what to do. There are a lot of amazing organizations making it possible for people to get to places like Midwest Access Coalition, if you live in Indiana or something and you have three kids and need an abortion, they’ll help out with child care, travel expenses to get to your appointment, and a place to stay with a volunteer, and someone will drive you to the clinic and take you home so you can get back to your life. The National Network of Abortion Funds helps subsidize abortions so that if you can’t afford it because it’s a medical procedure which isn’t cheap here, let’s be real America is fucked. You contact them and let them know the situation and they help out as much as they can. They desperately need more funding and everyone in this boat right now really needs funding which is what it comes down to. There are things though, people are trying. Abortion by mail is becoming a thing. they basically just send the abortion pills to people with instructions and you can also live chat with someone while you’re doing it if you’re scared or have questions or if you feel like something is going wrong which is so rare. Having an abortion is safer than getting a tooth pulled.

You were talking about a boat helping with abortions earlier, could you explain?

Yes! Women on Waves is the most incredible. I think she’s Dutch. They have this ship and they’ll take people where abortion is illegal and take them on the boat to international waters and give them the abortion medication they seek and then bring them back ashore. They’re also letting people know in very rural areas and countries where it’s super illegal and not socially acceptable and explain to them how they can do it through a pharmacy. So that they can still get it done kind of legally. Outlawing abortion isn’t going to make it go away the only thing you can do is make it as safe as possible because people are dying from getting bad information.

You were telling me about how people got bad abortion pills, how so?

There was some lie going around about taking a certain medication which would make your body have a miscarriage but it wasn’t the right medication and people were dying. They get so desperate they just Google it and the first reliable thing that comes up is wrong and then you fucking die because you don’t have access to a safe and legal abortion where someone is trained and know what they’re doing. That’s why it’s so important.

Could you describe the ordeal going down in Texas right now?

Texas is trying to pass legislation where if you have an abortion you will be faced with the death penalty, which is the most un pro-life thing ever. They were never pro-life, to begin with, they are anti-choice. It’s absurd that something like this could even make it this far, it’s not going to happen but the fact that it made it this far is scary. That it’s been proposed and that people are talking about it is terrifying. Texas is one of the biggest states in the country and there’s only like three abortion clinics which is fucking ridiculous. The death rate for women in Texas trying to have abortions is absurd.

Whaaat? How so?

People just can’t get the care they need and they’re killing themselves in the process due to misinformation or going to bad people who are botching their abortions, a back alley abortion is a real thing. People are chopping these people up.

Do you know any information about Paternity or Maternity Leave? These people are demanding for us to be parents so how will the government even help?

Paternity Leave doesn’t exist. Maternity Leave is based on your employer. I have a friend from high school who had a baby and had to go back to work the following week. That’s insane. Even then it’s like maybe 6 weeks if you’re lucky. Paternity Leave, are you kidding me?

That would be insane. most people haven’t even heard of that concept. Maternity Leave is a gifted thing, like oooh I have an employer that offers that. If you don’t have that you’re probably going to lose your job. If you work in the service industry like a bar job and you want to start a family, it can’t happen if you want to take some weeks off because you’ll be replaced. You won’t have a job to come back to and then you have to deal with being a parent trying to work in these industries which are already frowned upon for some reason. Being a parent and not being a wealthy person is next to fucking impossible.

So my friend had to travel out of Ohio for hours upon hours to another state to get an abortion, could you explain more about why that would happen and in which states it happens?

In Mississippi which is a state that is already the poorest state in the country riddled with racism and it’s just a shit hole. They have one abortion clinic which is called the Pink House and at any one time they’ll have hundreds of protestors outside and people are having to take days off of work to go there and they’re trying to shut the Pink House down. Arkansas? Fucked. All of these clinics are getting shut down and people can’t take days off of work. If you’re already a single parent or have children, a stressful important job, or just can’t for mobility reasons and you just can’t travel distances it’s that much harder. Most states are lucky if they have two abortion clinics and if you’re in a rural area you’re fucked. Which is why it’s great that people are mailing medical abortion pills. There are two kinds of abortions, the medical abortion is where you take three pills and go home and bleed it out for days, it takes a lot longer it’s more painful and emotionally traumatic, but if you live in one of these areas without a clinic it’s you’re only option. It takes anywhere from 5-10 days for the whole process to complete and you can’t work on top of it and good fucking luck trying to get any sort of pain medication to deal with that. A lot of people having abortions are women and doctor’s don’t listen to them especially about pain. A surgical abortion is where it’s an in an out hour-long procedure. When I had my abortion I was on twilight anaesthesia, went to sleep, woke up, and I wasn’t pregnant anymore. I got to sit in a nice pink chair and they gave me some aspirin, came out of my haze and went home and ate cheeseburgers. That should be an option for everyone. Some people don’t choose to do that and that’s fine too but everyone should be able to have that option. You should be giving people more options as opposed to taking them away. Now people are faced with, you could die or you could have a baby.

We won’t help you with the baby by the way…

We won’t help you with the baby, good luck getting Food Stamps, health insurance? Nah, that’s not happening. Oh, and if during your ultrasounds it turns out that your baby has Downs you cannot get an abortion period.

Whaaaaat?

So the option was there until recently and it’s scaring people out of getting those scans. If you’re a young person who cannot financially or emotionally or just don’t want to deal with that, which there’s nothing wrong with having Down syndrome, but it’s expensive in this country! We don’t have health care or any of the things that would make it a viable option. Now that they’re doing this it’s like, you’re going to have to take care of this person forever. So Florida is trying to pass legislation where if you’re of a certain age then you’re not emotionally stable enough to decide whether or not to have an abortion, which means you should totally have a kid? How the fuck does that make any sense? I think in Texas and maybe Mississippi, you go for one appointment and have an ultrasound, which you don’t need a damn ultrasound…this invasive vaginal ultrasound, it’s just shaming. Then they make you look at a screen of it which there’s no medical purpose behind it and sometimes they turn it up so you can hear the heartbeat. Then they make you come back a week later to have the procedure, they call it a
“wait time,” people can’t afford that. If you’re having to travel 6 hours for this appointment you can’t travel another 6 hours a week later.

Could you describe those Crisis Centers?

Crisis Pregnancy Centers are these places where a lot of the kind of people we have to deal with outside the clinics would work. They try to convince the people that they’re going to help them and that they’re going to pay for all of their medical bills, ultrasounds, diapers and they might help during the pregnancy but as soon as the baby is born they cease all aid. They also have mobile units with ultrasounds and park outside of actual clinics and convince people to come in for free ultrasounds but a lot of times they’re fake. Or tell people that they’re the actual clinic, it’s just trickery. When you have to trick someone to believe you it’s predatory. It’s manipulative.

Whaaaaat?

Not like directly replaced them but he’s a huge proponent of conversion therapy.

He’s so gay.

Oh totally. Dude, he calls his wife “Mom.” So that bitch is for sure calling him “Dad,” and not in a sexy way. He will not even be in a room alone with a woman. You know about that right?

No!

He refuses to be alone in a room with a woman that isn’t his wife, his mommy. They totally fuck through a sheet. Anyway, please send funds to National Network for Abortion Funds, The Lilith Fund in Texas, Midwest Access Coalition in Chicago, The Clinic Vest Project which is an organization that I’m on the board of and provide clinic escort vests all around the country as well as internationally now. We make sure to provide new vests often because the antis will try to copy them and trick people to come with them. They don’t really try to copy the rainbow ones because they hate gay people. We are nonprofit, we don’t take any money home. It’s just 6 people trying to make sure people get into the clinic. Abortion is normal, it’s fucking cool, pro-abort forever.

JEG HÅPER DET SKJER EN REVOLT

Emil Finnerud

Få nålevende kunstnere billedgjør menneskets indre drama, angst og ubehag bedre enn Per Inge Bjørlo.

«I min tid jobbet man mye mer anarkistisk»

Få av dagens kunstnere tar direkte utgangspunkt i egne traumer og angst. Av gode grunner. Det er åpenbart krevende, både på et personlig og kunstnerisk plan. Å oversette kompliserte menneskelige erfaringer i abstraksjon er ingen lett oppgave. Mange har prøvd, få har lykkes. Fallgruvene er mange. Det ender fort opp i noe navlebeskuende, klisjéaktig eller selvmedlidende. Tema er ytterst sammensatt og subtilt. De lar seg i utgangspunktet vanskelig oversette og avbildes, stritter i mot forenkling og konkretisering. Men en sjelden gang ser man en stakkars jævel virkelig få det til. «Vår egen» Per Inge Bjørlo er en av dem.

Selv om Bjørlo er godt likt av alt fra kunstnere og publikum, til gallerister og museer, er han samtidig ikke det vi kaller en stjerne. Det kan ha noe med det kommersielle kunstmarkedet å gjøre. Der er han merkelig nok ikke attraktiv. I løpet av en periode med hele seks store museumsutstillinger solgte mannen bare et eneste verk! Bjørlo som person, i sin stillferdige, oppriktige, sjenerte og lite pengeorienterte natur, har nok noe med saken å gjøre. Men langt i fra alt. Min teori er at dagens kunstmarked, i en panisk jakt på ungdomlighet og vitalitet ikke liker påminnelsene fra Bjørlo om menneskelig skjørhet, ubehag og unngåelige selvutslettelse. Korreksen står dårlig til sofaen, egoet og livsinvesteringene.

Mye av kunsten til Bjørlo har opphav i hans turbulente barndom og ungdomstid. Oppveksten i et lite industrisamfunn på vestlandet i etterkrigstiden med alkoholiserte foreldre har satt sine såre spor, på godt og vondt. Vi kommer aldri til bunns i hva som har utspilt seg. Selv om kunstneren er åpen og deler generøst av sitt liv, er han på samme tid svært privat. Som betrakter eller intervjuer kommer man «hit, men ikke lenger». Og det er egentlig helt greit. Vi trenger ikke å vite mer. Vi har fått rikelig.

Til alles beste påtar Bjørlo seg oppgaven med å gå inn i hva han omtaler som Indre Rom. Steder i menneskesinnet få av oss ønsker eller orker å dvele ved. Der ligger ubehaget ved vår eksistens vi uten hell prøver å flykte i fra. Lik en røykdykker går han modig inn og henter ut viktig ur-menneskelig skurr og ulyd. Elementer som definerer oss som menneske. Aspekter ved væren man ikke ønsker å forstå og aktivt undertrykker. Han utsetter seg for påkjenningen det innebærer å være i disse indre rommene lenge og ofte. Etter eget utsagn er han mentalt og fysisk utslitt etter en økt. Ulikt mange kunstnere risikerer han også noe ved å stille det ut. Blottstillelsen koster. Det er ikke lystbetont, det er ingen fest, det er ikke kult. Det tar på. Han lager ikke kunst fordi han skal tjene penger, bo i en «spennende» storby eller få trynet sitt på et cover som en eller annen dum selvopptatt gås – han gjør det fordi han må.

Avskåret fra det meste har han i stillhet gjennom årtier arbeidet og bodd i landlige Hønefoss. Der har han gitt faen og gjort sin egen greie helt uavhengig av tid og forbigående trender. Et sikkert tegn man gjenkjenner i de aller beste.

Går mesteparten av tiden din med til kunst?

Det gjør den. Nesten all tid.

Og det har det gjort de siste tjue, tretti årene?

Ja, det har jeg følelsen av at det alltid har gjort. I enkelte faser har jeg ikke hatt styrke til å utøve, men da gjør jeg andre ting for å sortere og bearbeide stoffet jeg jobber med. Hvis jeg er nedkjørt går jeg en tur i skogen. Eller bare venter. Du kan ikke forsere ting hvis det ikke er modent.

Så du har dødperioder?

Dødperioder har det alltid vært. Noen ganger lange. Jeg er 65 år, og det har vært faser hvor det heller ikke har vært så mye å produsere. Da må jeg bare vente.

Hva tenker du om de periodene?

De er kjempeviktige, like viktige som de produktive periodene. Du finner kunstnere som opplever suksess i markedet, og dessverre reproduserer seg selv. Gjentakelse, en type fabrikkproduksjon. Det er jeg veldig skeptisk til. Sikkert mange hyggelige folk blant dem, men det oppstår et dilemma. Man må tørre å destruere ting, tørre å vente. Det er en oppbyggende og destruktiv fase på en og samme tid.

Du passer på å ikke si ja til for mange utstillinger?

Jeg har alltid vært veldig bevisst på at alt tar sin tid. Kunst kan ikke forhastes. Grunnen til at jeg har sagt ja til diverse utstillinger de foregående år, er fordi jeg fikk god nok tid til å kunne jobbe frem kunsten helt for meg selv. Ingen fikk tilgang til å se hva jeg jobbet med.

Hvor lange er arbeidsintervallene dine? Og avløser de hverandre, eller varierer det?

Litt forskjellig. Serien med Indre Rom hadde kanskje et intervall på 1,5 år mellom hver installasjon. Ingen sto over meg og forventet, forlangte eller fulgte med på hva jeg drev med. Jeg må gjøre tingene på min måte. Kunsten skal først vises når den er moden.

I skulpturarbeidene velger du å vise sømmen fra sveisingen. Hva ligger bak valget?

Jeg synes det er vakkert. Et spor, en prosess. Og hvorfor skal man skjule sporene, lytene våre? Hvorfor skal vi skjule det som er vanskelig?

Du tenker det blir en påtatt forfining hvis man ikke gjør det?

Ja. Elegansen er i ferd med å kvele samfunnet vårt i dag. På 50-og 60 tallet kunne du lukte mennesket. Da jeg som ung tok bussen fra Spjelkavik til Ålesund kom ofte gutta fra sildoljefabrikken på. De stinket sildolje. Det hadde vært uhørt i dag. Det ville blitt protester. Ingen ville satt seg i en buss med arbeidsfolk som luktet. Folk sitter heller i sin nyvaskede bil og beskytter seg mot den type realitet. Det er en annen type angst i dag som ikke er bra. Jeg syntes det var mye deiligere da verden var mer ekte. Folk gikk i kjeledress og var den de var. Man er selvfølgelig forskjellig her i livet, og noen skal gå i elegante dresser og ha den type jobb, det har jeg ikke noe i mot. Men man må ha litt mer toleranse. Verden hadde vært mer spennende med mer sjenerøsitet.

Interessant at du bruker ordet angst om denne typen samfunnsutvikling.

Det er en type beskyttelse som i hvert fall ikke er frigjørende. Man pålegger seg selv mer kontroll. Kontrollstyring er også en type angst. Det setter seg ikke som noe sunt i kroppen, tror jeg.

Føler du at det også har forgreininger i kunsten i dag? At alt skal estetiseres, en slags distanse?

Vært mye av det, ja, men alt går i bølger. En periode var fotografi populært. Verkene var veldig ordentlig og så lekre ut, man kunne gjenkjenne elementer fra hverdagen og alt det styret der. Også kunsten går i bølgedaler. Noen ganger er den rebelsk, andre ganger intellektuell. Den intellektuelle styringa av kunsten har vært veldig fremtredende de siste 20 årene. Man ser utviklingen i museene, hos kuratorene og OCA. Alt blir så teoretisert. Alt skal gjøres til noe mer enn hva det egentlig er. Bare du åpner en invitasjon får du en stor blekke. På engelsk! Tendensen kommer kanskje fra skolesystemet? Studenten lærer å artikulere seg på bestemte måter. Det er kanskje mer forlangt av studenter i dag enn tidligere. I min tid jobbet man mye mer anarkistisk. Jeg gikk på akademiet med blant annet Andrej Nebb. Han spilte musikk i kjelleren. Det var mye lyd, og mer sånn «kjenne etter, kjenne etter»

Kanskje det ligger et mindreverdighetskompleks i bunn, et slags akademikerkompleks?

Det tror jeg absolutt. Men hvis ikke kunstverket holder mål, hjelper det lite å forklare det verbalt med et par kvasifilosofiske uttalelser.

Mange vil kanskje oppleve materialvalgene dine som harde og ugjestmilde: ild, stål, knust glass, for å nevne noe. Det ligger en slags voldelighet der?

Kanskje en type voldelighet, men også en form for estetikk, noe vakkert.

I tillegg handler det om livserfaring, og historikken med mine foreldrene. Komplisert. Det er ikke lett for noen å være menneske. De hadde sine lyter, og ble som de ble i livet. Det er ikke noen arrestasjon av dem. Men egne livserfaringer viser nettopp at jeg må lage kunst i akkurat de materialene, for å fremkalle en type raseri eller oppriktighet. For at jeg skal gjenkjenne. For at jeg skal gjenkalle. Jeg kan ikke sitte med 7H-blyant og lage pusekatter.

Har du sett på egne arbeider i etterkant og følt på fremmedhet, eller nærer du en personlig relasjon til alle arbeidene?

Fremmedhet har jeg ikke følt på. Jeg snakket tidligere om enkelte kunstnere som finner et teknisk repertoar de repeterer til gjenkjennelighet. Jeg har også hatt mine faser i løpet av et langt liv. Ikke akkurat blindspor, men det har vært lengre perioder jeg har lagd verker jeg ikke har villet vise. Arbeidene har ikke vært fullendte eller kunstneriske nok til at jeg har villet stå inne for dem. Det føles riktig å ha sånne faser i livet. Man kan ikke være på topp hele tiden. Eller ha noe å fortelle til en hver tid. Det kan også ha med ens egen sosiale situasjon å gjøre, at man kanskje har små barn. Da må man bare vente og heller la være å vise. Det er veldig viktig å si nei. Jeg har takket nei til utallige utstillinger opp i gjennom. Man kan bli forført eller smigret over å bli spurt, men da er det viktig å ha magefølelse på at det ikke er modent. Si nei. Som du forstår har jeg vært ganske vrang i perioder, jeg vet jo det.

Så ideen om «kniven på strupen» er ikke noe for deg?

Den ligger der hele tiden, men det er ikke noe som styrer hva jeg skal gjøre.

Føler du en blottstillelse når du viser arbeidene dine?

Ja. Føler jeg blottstiller meg. Men så lenge jeg vet at jeg greier å gå inn i det vanskelige rommet og billedgjøre hva som er der, er jeg ikke sjenert over å la kunsten stå frem for hva den er. Jeg er mye mer sjenert som person.

Hva betyr det for deg at unge mennesker liker kunsten din?

Det synes jeg er veldig hyggelig. Det har alltid vært en stimulans for meg at det er mange unge som har vært opptatt av min produksjon. Ikke at jeg omgås det miljøet personlig, men jeg har fått tilbakemeldinger på at mange unge mennesker synes det er viktig med mine arbeider. Det opplever jeg veldig stimulerende.

Hva tror du er grunnen til at du er godt likt blant unge i dag?

Det har kanskje noe med oppriktighet å gjøre. At man blir litt trett av kunstmarkedet og kunstverdenen. Du har jo sett det på Astrup Fearnley museet i en årrekke nå, med gjentakelse av navn og posisjoner. Det kommersielle samlermarkedet går på samme navn og samme verk. Er så stor gjentakelse at man blir helt syk av det til slutt.

Kunst har, paradoksalt nok, blitt generisk?

Jo. Men jeg håper det kan endre seg. Jeg håper det skjer en revolt. Altfor få som kjemper for kunsten. Det er mange museumsfolk og andre i maktposisjon man aldri hører noe fra. De sitter ofte og har klubber for seg selv. Har lukkede skott, operer i hverandre, og til og fra hverandre. Veldig få av dem tør å tale kunstens sak. Det synes jeg er forferdelig skuffende. Vi har lite drahjelp.

Hvor viktig er sinnstilstanden når du lager kunst?

Veldig viktig. Jeg trenger en type overskudd. Om jeg skal sveise, kan jeg ikke bare komme om morgenen og si at nå skal jeg sveise. Jeg må ha gnisten, overskuddet. Tidvis legger jeg meg gjerne på en seng i verkstedet, inne under bordet. Må hvile. Sove. Eller gå en tur. Jeg venter til jeg har den gnisten. Må bygge opp en type psyke og styrke til å angripe; om det så er en tegning, maleri eller et sveisepunkt. Det er helt avgjørende.

Være i kontakt på et vis?

Ja, å være i kontakt med oppgaven. Jeg kan ikke bare utføre den. «Nå skal jeg lage så, så mange meter med ett eller annet». Det går bare ikke an. For meg handler det kanskje om å få kontakt med det sammensuriet man er sammensatt av.

Ligger det en glede i det?

Ja, det er en glede å få den kraften, å oppleve og besitte den. Om det er veldig vanskelige tema jeg jobber med, må jeg ha den kraften. Og det er en glede å kunne utføre og finne frem i det kaoset.

Hvor bevisst er du i tankerekkene dine når du holder på?

Behøver ikke være veldig bevisst. I de periodene jeg ikke greier å jobbe, sitter jeg gjerne og leser en roman. Eller venter. Når jeg angriper materialer eller er i prosessen har jeg ikke et definert bilde om det skal ende på den eller den måten. Når det slår tilbake, når jeg får en kilevink, da føler jeg at jeg har jeg oppnådd det jeg er ute etter. Da har jeg kommet i kontakt med meg selv gjennom mediet. Bevisstheten kommer ikke tilbake før jeg får det tilbakeslaget.

Fra materialet? Ideen? Verket?

Ja, eller fra prosessen. Fra det mentale bildet jeg skal fremkalle.

Hva med disse rommene dine? De Indre Rommene. Der trer man inn i noe. Hva finner du tiltalende og givende med å fysisk tre inn i kunsten?

Det er forskjellig. Noen installasjoner, blant annet Indre Rom nummer 5, som sto fast på Samtidsmuseet, oppleves veldig fysisk. Man trenger inn i den. Indre Rom 5 er kanskje det mest personlige selvportrettet jeg har gjort noen gang. Det er rett og slett meg selv. Angsten, det rare, det at man må utfordre seg selv for å se meg. Jeg kan ikke forklare det annerledes.

Tror mange, av varierende årsaker, ikke orker å gå inn den. Følelsen av å være i installasjonen er kvelende.

Verket er rett og slett et selvbilde på veldig mye angst som jeg har gått og båret på. Som mørkredd guttunge syklet jeg gjennom en helvetes skog. Jeg bråbremset ved huset, og turte ikke å gå inn døren. For der var det kanskje fyllefest? Jeg orket ikke å gå inn, og jeg turte ikke være ute. Hvor skal man da gjøre av seg? Hvilket rom skal man smette inn i for å bli usynlig?

Jeg har veldig stor respekt for den enkeltes opplevelse av dette verket. Møtt mennesker som gjentatte ganger, over flere år, har prøvd å gå inn i verket, men ikke greid det på grunn av klaustrofobiske følelser. Andre, har forklart at de føler seg trygg der. Når de først har kommet over barrieren er det en følelse av å være i seg selv, et indre rom de ikke klarer å definere. Alt handler om den enkeltes psyke. Hvordan man opptrer overfor et maleri, eller en fysisk beklemt situasjon slik Indre Rom nummer 5 er.

Vet du på forhånd hvilke ulike reaksjoner som vil oppstå i møte med installasjonen?

Ut i fra menneskelig erfaring vet jeg jo det. Men jeg må bare være oppriktig og lage kunst på min måte.

Mange vil kanskje oppfatte kunsten din som negativ?

Jeg synes den er veldig konstruktiv. At jeg har mot til å gå inn i de vanskelige rommene som er negative, det er svært konstruktivt. At det negative blir billedgjort. Hvis man i motsatt fall lager kunst som er allment akseptert i form av blomstermotiv eller solnedgang eller hva det skulle være, er det negativt. For da blir det en form for sløvhet. At man gjenkjenner «det vakre». Det støter ingen. Det er positivt for menneskeheten at folk tør å ta fatt i det vanskelige.

Jeg tenker lite på disse tingene. Stoffet som jeg bearbeider er jo veldig komplisert. Det er forferdelig tungt å jobbe med. Blir helt utslitt av det til tider. Det er jævlig krevende for meg å gå inn i de rommene. Samtidig må jeg gjøre det for å holde meg selv gående. Ellers blir jeg et kasus. Da må jeg gå til andre kilder for finne en menneskelig balanse.

Har det, i mangel av bedre ord, en terapeutisk effekt?

Jo, det har nok det, men ikke sånn at jeg tenker på det som et pedagogisk, terapeutisk prosjekt.

«Terapien» kommer som en slags utilsiktet effekt av arbeidet?

På en måte. For meg er det en nødvendighet. Det er et redskap. Det må ut. Det er mitt påtrykk.

Et behov?

Ja, behov er også en del av det, selvfølgelig. Det er min måte å holde meg selv gående på. Det er kanskje et stort ansvar jeg bærer, å passe på meg selv. Kjenner meg også igjen i min mor og far som var veldig selvdestruktive, men på en annen måte. Jeg kunne også valgt den veien. Det er veldig mange veier å gå. Også den sentimentale, som og synes synd på seg selv.

Du trenger ikke gå nærmere inn på det, men når vi snakker om det selvdestruktive, da snakker vi om alkoholisme?

Ja. Det får store konsekvenser for omverden. For barn og alle som står rundt. Foreldre og slektninger. Hele miljøet. Selv om jeg stenger igjen døren til verkstedet og slipper få inn, er den isolerte verden jeg lever i også konstruktiv. Jeg må beskytte meg selv for å utarbeide bildene mine. Jeg vet de er ganske rå og vanskelig for mange, kanskje dels skremmende. Men det er konstruktivt. Kunst må være oppriktig. Da tjener den. Den gode kunsten er alltid solidarisk. Ikke noe svik. Ikke noen gjentakelser. Ikke noen dikkedarer. Det gjelder bare å være menneske.

Masochistpiken

Edy Poppy

En innrømmelse av Edy Poppy

Du lurer på hvordan det begynte, gjør du ikke? Det begynner slik: Jeg blir født med navlestrengen tre ganger rundt halsen. Jeg er ønsket, men ønsker det kanskje ikke selv: dette livet. Jeg kommer fra en fin familie, ikke fin som i borgerlig, men fin som i trygg og kjærlig. Som i, ”det skjer aldri noe og kommer aldri til å skje noe her type familie”. Vi snakker med lav stemme, smeller ikke med dørene, spiser opp maten vår. Eller, det vil si, jeg later som om jeg spiser den opp, i virkeligheten blir kjøttet til utyggelige klumper i munnen min. Jeg gjemmer dem i blomsterpotter, bak gardinene. Jeg er en liten jente som piller seg i nesen i mørket på rommet sitt og smører klysen under madrassen. Jeg er sånn, og det er ingen som aner hvem jeg er.

Jeg er sint på pappa fordi han ikke er neger. Jeg vil at han skal være neger så jeg kan være mulatt. Det er det vakreste jeg vet. Jeg farger alle de blonde, blåøyde dukkene mine svarte, helt til jeg får min egen negerdukke. Jeg har aldri sett en neger i hele mitt liv, bortsett fra på fjernsyn.

Jeg vokser opp på en gård på slutten av søttitallet. I innlandet. Når de andre barna drar på sommerferie, er vi hjemme og passer på kornet. Jeg skjønner ikke hvorfor vi må passe på kornet, det står jo bare der. Jeg leter etter et svar. Når det begynner å regne, løper jeg rundt i åkeren med paraplyen min og prøver å holde det tørt. Jeg er redd for at det skal drukne. Jeg strekker ikke til. Jeg får skyldfølelse. Slutter å spise. Vil at pappa skal straffe meg. Men pappa sier at kornet trenger regnet. Når sola begynner å skinne igjen, løper jeg ut med mammas vannkanne.

Det mest spennende som skjer de somrene, er en tur til en gammel, forfallen hytte ved sjøen. På utedoen bor det en frosk som heter Herr Andersen. Han er bitteliten og jeg er kjemperedd. Jeg bæsjer i buksa hele tiden, ser på rumpetroll og pirker i dem med en pinne. Jeg lærer å svømme. I saltvann. Legger meg på rygg, flyter, som om jeg var død. Brenner meg på en manet. Kjeder meg. Detter ned fra et tre og må sy syv sting under øyet. Skriver i dagboka mi at jeg har lyst til å prøve heroin, slik som Nico i The Velvet Underground & Nico. Den plata med en gul banan på forsiden. Skjønner du hvilken jeg mener? Jeg aner ikke hva heroin er. Alle bøkene jeg leser handler enten om incest, voldtekt eller dop. Favorittboka mi er Christiane F. Jeg liker filmen også. Jeg synes hun er så vakker, hun unge jenta som går til grunne på Banhof Zoo i Berlin. Jeg vil også gå til grunne på Bahnof Zoo i Berlin, mens David Bowie synger Heroes i bakgrunnen og jeg er die young stay pretty, forever.

En gang jeg drar ned til Lona, en vannkulp i nærheten av gården min, for å bade, ser jeg en blotter. Han spretter ut fra en busk. Han har erigert penis. Jeg har aldri sett en erigert penis før, bortsett fra i bøkene ingen vet at jeg låner på biblioteket, og på de forbudte filmene ingen vet at jeg ser, dem jeg finner lengst inni skapet til pappa, under alle sokkene hans. Det som sjokkerer meg mest når jeg ser på disse filmene, er at de nakne mennene alltid bevarer sokkene på. Jeg hater hårete, nakne menn med tennissokker. Blotteren er heldigvis ikke en sånn mann. Han går barbeint, peker på pikken sin og spør om jeg kan rulle på den et kondom. Jeg vet ikke hva et kondom er. Han viser meg hvordan jeg skal gjøre det. Så jeg gjør det. Mekanisk. Jeg er lydig. Veloppdragen. Jeg snakker med fremmede. Spiser godteriet fra lommene deres. Setter meg på fangene deres. Setter meg inn i bilene deres. Suser av gårde.

Jeg går på skolen. Går amok. Får gode karakterer, får viljen min, får min egen nøkkel, får bank. Hver dag på vei gjennom skogen til skolen, bank. Jeg får bank og nabogutten Geir Tore banker på døra mi. Han vil leke. En gang har han med seg et dukkeservice. Han vil leke med det sammen med meg. Jeg tar opp de bittesmå porselenskoppene og porselenstallerkenene og så knuser jeg dem, én etter én, mens Geir Tore står og ser på. Han begynner å gråte. Men det er ingen fare, for pappa limer det hele sammen igjen med superlim.

– Sånn, sier han og smiler stolt. – Nå er det akkurat som om det ikke skjedde. Først da jeg knuser serviset for andre gang, får jeg husarrest.

Jeg liker å være inne på rommet mitt. Etter at pappa har gitt meg middagsmatrester på et lite brett, tvunget i meg blodpølse og en skje med tran, smyger mamma seg snilt inn til meg med et kakestykke og et glass med solbærsaft. Mamma skjønner ingenting. Jeg heller saft på kaka, moser den med gaffelen min og smører det inn i ansiktet. Jeg lager i stand en liten lapp og henger den utenfor døra mi: ”IKE FORSTRYR”, skriver jeg med så harde bokstaver at det går hull på papiret. Rommet mitt er et enkelt betonghotell, et airporthotell, og kan nå være hvor som helst i verden. Her kan jeg drive med mitt.

Når jeg blir eldre, drar jeg ofte på hotell som dette. Henger jeg ofte et ”Do not disturb”- skilt utenfor døra mi. Jeg ringer menn. Betaler. Bestemmer. Bestemmer at de skal komme og piske meg. At de skal fornedre meg. At de skal binde meg fast og voldta meg. Men det hjelper ikke. Jeg får dette suget inni kroppen, suget etter å gå gjennom en park om natta i veldig korte klær, eller opp langs Akerselva hvor alle står og dealer dop. Jeg drømmer om å bli banka opp og revet i fillebiter, slik som i bøkene fra barndommen. Jeg drømmer om å bli tatt i alle mulige hull samtidig, og så kastet, som søppel, etterpå. Jeg drømmer at det skal skje på ekte. Jeg skammer meg. Jeg burde skamme meg. Jeg prøver å skamme meg. Jeg er privilegert. Jeg gjør alt jeg kan for å skamme meg.

Jeg klarer ikke å skamme meg nok. Jeg tenker på alle som blir voldtatt i virkeligheten, som blir banka opp og revet i fillebiter. Kastet, som søppel. Alle de jeg leser om i avisene. Jeg lytter til ”The dark side of the moon” som om det var et portrett av meg. Men når jeg ser ut vinduet skinner sola. Alltid.

Så møter jeg X.

Så blir det endelig mørkt.

På ordentlig.

Du lurer på hva jeg mener med det, gjør du ikke?

Mørkt, slik det bare blir utenfor byene, langt borte, der ingen lenger gidder å sette opp lyktestolper. Der det ikke er annet enn stjerner, morild, ildfluer og månelys i natta. Der husene står så lang fra hverandre at man tror man er alene i verden. Der det bare finnes ett hotell, og man lurer på hvordan noen kunne finne på å sette opp et hotell akkurat her, hvor ingen noen gang reiser forbi.

Sånn mørkt, forstår du nå?

På et sånt underlig sted er det likevel alltid oppredde senger som blir uoppredde. Nystrøkne laken som skitnes til, krølles sammen, faller ned på gulvet: mensflekker, sædflekker, tårer og alkohol. Hver dag blir lakenene mine vasket og senga redd opp på ny.

Historien med X starter her.

På et sånt sted, et sånt hotell.

Fordi noen likevel reiste forbi.

Fordi noen likevel alltid reiser forbi.

Jeg er her fordi jeg synger i et band. Jeg kan ikke synge og likevel synger jeg i bandet. Det er fordi jeg ikke kan synge at det er jeg som synger i bandet, tenker jeg. Det er min styrke. Dette falske. Dette i meg som aldri riktig kan treffe en tone. Som hele tiden treffer rett utenfor. Vi spiller bare coverlåter. Det er jeg som velger, som synger Heroes, Venus in furs og The dark side of the moon til harpemusikk, theremin og trommer. Hvis du noen gang var på det hotellet og så en dame med lyst, bustete hår og altfor korte klær stå og vrikke seg mot mikrofonen, mens hun sang falskt uten at det var karaoke, ja, da var det nok meg du så.

Det er en slik kveld, etter en slik konsert, etter at du har gått og lagt deg kanskje, at jeg går ned i restauranten. Matserveringen er stengt, men man kan fortsatt drikke. Jeg kjeder meg. Jeg bestiller det ene vodka shotet etter det andre. Så setter jeg meg ned ved et bord sammen med noen businessmenn fra Øst-Europa. Jeg forstår ikke hva de sier, og dette at jeg ikke forstår dem, gjør at jeg orker å snakke med dem. Jeg setter meg ned ved siden av han ukrainske. Jeg ser på ham, ser på den stive skjortekragen, de kraftige lårene, den rette nesa og de høye kinnbeina. Jeg snakker tullerussisk, slik jeg gjorde da jeg var liten. Alle ler, så jeg snakker mer. Høyere. Skriker nesten. Jeg klarer ikke å stoppe. Da ingen ser det, tar den ukrainske mannen et hardt grep om hånda mi under bordet og presser den sammen til det gjør vondt. Så ser han intenst tilbake på meg. Jeg slutter å snakke, usikker på om dette faktisk skjer.

Noen timer senere, da jeg sjangler opp trappene til hotellrommet mitt, skyver den ukrainske mannen meg inn, tar kvelertak på meg, holder meg for munnen og slår meg på alle mulige steder, bortsett fra i ansiktet. Han sier på sitt gebrokne engelsk at det er så jeg ikke skal få forklaringsproblemer i morgen. Jeg vrikker og vrir på meg, men han er sterkere. Først da han skal til å presse hånda ned i trusa mi, klarer jeg å skyve den bort. Og det som skjer da, overrasker meg, skuffer meg, setter meg helt ut av spill. For den ukrainske stopper med det samme og går sin vei. Jeg blir liggende igjen og skjelve, med dyna mellom beina, med hva som helst mellom beina, med et såpestykke mellom beina. Noe har åpnet seg opp i meg. En avgrunn. Et personlig Bahnhof Zoo.

De neste dagene møtes vi bare tilfeldig nede i baren sammen med de andre. Hendelsen blir ikke nevnt. Det hender bare at han igjen griper hånda mi, tar meg hardt i ansiktet, sånne ting, mens han stirrer. Og alltid når ingen ser det.

Men en kveld kommer han likevel inn til meg igjen. Og da tar jeg ikke lenger bort hånda hans. Isteden lar jeg ham gjøre hva han vil. Hva jeg vil. Vill er jeg, etter ham. Etter å bli herjet med. Banket opp. Hjertet banker. Pulsen slår. Jeg stopper ham ikke.

Etterpå kan jeg ikke gå på flere dager. Og jeg liker det, dette fysiske minnet etter den ukrainske mannen. Men da jeg endelig klarer å karre meg ned til resepsjonen, får jeg høre at han er borte. Han har ikke lagt igjen noe til meg. Ikke noe navn, ingen adresse, bare mitt brukne ribbein for å huske ham.

Du lurer på hva jeg gjør etter dette, gjør du ikke?

Jeg blir bare værende igjen på hotellet og vente til lenge etter at oppdraget mitt er ferdig. Til jeg har brukt opp alle pengene. Til jeg er langt under minus. Til både bandet og jeg har gått i oppløsning: en pille i et vannglass.

No more Dark side of the moon, tenker jeg plutselig og tror jeg kan begynne på nytt. På null. Bare jeg får meg en ordentlig jobb, et ordentlig sted å bo og en ordentlig kjæreste.

Og så får jeg meg det.

Nå ligger jeg i senga sammen med deg.

– Jeg har aldri elsket noen så høyt, innrømmer jeg, mens jeg stryker deg over ryggen.

Vi har bestemt oss for å fortelle hverandre alt, du og jeg, uten hensyn, uten tanke på konsekvensene. Alt vil vi vite, om hverandre. Selv det vi ikke vil vite om hverandre, vil vi vite om hverandre, har vi bestemt. Alt vil vi elske ved hverandre, har vi sagt. Selv det vi ikke kan elske ved hverandre, vil vi elske ved hverandre, har vi lovet. For jeg er en annen nå, enn den jeg engang var. Den jeg engang var er en hemmelighet jeg ikke forteller til noen. Men som jeg likevel har bestemt meg for å fortelle til deg.

Jeg sier at jeg vil at du skal banke meg opp, slik den ukrainske mannen gjorde. At jeg vil at du skal slå kjønnet mitt med knyttneven til det hovner og blir til det dobbelte av sin opprinnelige størrelse. Til det blir svart. At jeg vil at du skal binde meg fast til en stol og tvinge meg til å se porno en hel natt. Eller at du skal stikke en kost inn i rompa mi, så den nesten revner. At jeg vil at du skal ligge med bestevenninnene mine og at du skal snakke om andre damer, konstant, fornedre meg, mens andre hører på. At jeg vil at du skal ødelegge selvbildet mitt, livet mitt, gjøre meg til en skygge av meg selv. Jeg spør om vi kan begynne nå med det samme.

Du spør: – Nå?

Du gjentar: Nå? virkelig?

Som om det handlet om tid.

Du ser i almanakken din. Du har et møte om to timer, du må bare, og så bare, og så bare …-Hysj, sier jeg.

Du skjønner ikke hva jeg snakker om, så du ler. Du får plutselig latterkrampe. Klarer ikke å stoppe. Tror kanskje at jeg spøkte. Vi bestemmer oss for at jeg spøkte. Det er lettere sånn. Du er lettet. Spør hva du skal lage til frokost? Lurer på hvordan jeg vil ha egget mitt.

– Sunny side up or down? spør du.

– Alltid ned, svarer jeg. – Sola, på magen, så jeg ikke kan se den, svarer jeg. – Den gule plomma, stikk hull på den, svarer jeg. – La sola blø utover og forsvinne.

Motkultur, protest og fantasi: Norske fanziner fra 1970 til 1990

Ducato Van Tazier

I tiårene før internett for alvor tok over som møteplassen for de alternative og visjonære, ble hjemmesnekrede fanziner distribuert rundt det ganske land. Hvor kom de fra, hvordan ble de lagd og hvor ble de av?

“Den grunnleggende ideen i motkulturen er nettopp at man ikke skal overta og føre videre arven fra forgjengerne.”

I Norge hadde motkulturelle fanziner og alternative tidsskrift sin storhetstid fra 1970 til godt inn på 80-tallet. Før kommentarfeltene og sosiale medier eksisterte, var det i slike publikasjoner tidens unge fikk utløp for sitt massive, og til da undertrykte, behov for å uttrykke seg.

Perioden sammenfaller med motkulturens inntog i landet. Gjennom egne utgivelser utfordret en hel generasjon av blivende forfattere, tegneserieskapere, bildekunstnere, musikkelskere, litteraturinteresserte og fritenkere det etablerte synet på politikk, kunst og kultur. De kom fra alternativbevegelsen og diverse undergrunnsmiljøer, og var såre fornøyd med å ikke tilhøre kultureliten.

De kalte seg hippier, frikere, anarkister, punkere, visjonære og en hel del annet. Datidens konservative kleskoder ble utfordret ved å la håret gro, farge det med sterke farger eller fjerne manken helt. Man hørte på progressiv rock og politiske protestsangere, leste tegneserier og «tvilsomme» bøker, og studerte politikk, filosofi og fremmede religioner. Det ble også røyket mye rart, spist enda rarere ting, og man utforsket seksualitetens mangfoldige muligheter. Kort sagt, de viste den berømte fingeren til datidens normer.

Influert av strømninger fra USA, Storbritannia og til dels Frankrike vokste etterhvert en viltvoksende krattskog av hjemmesnekrede publikasjoner frem. I de mest produktive periodene ble det utgitt hundrevis av blekker. De fleste var undergrunnspublikasjoner, mens andre var mer overgrunns, eller mainstream, som man sier i dag. Noen utkom bare en enkelt gang. Andre publiserte flere utgaver i året over flere år. I enkelte tilfeller ble det produsert et imponerende antall utgivelser.

Fanzinene varierte fra tynne lefser med noen få ark, til fyldige, offsettrykte tidsskrifter på over hundre sider. Alle var ikke innholdsmessig like radikale, men de hadde det til felles at alle stort sett ble laget av idealister med begrensede ressurser.

Klipp & lim-metoden

Som hovedregel ble fanzinene produsert etter klipp og lim-metoden. Man trykket vanligvis på enkleste og billigste måte, ofte ved hjelp av sprit, stensil eller fotokopi. De aller fleste hadde tilgang på en skrivemaskin, men enkelte utgaver ble også skrevet helt eller delvis for hånd.

Spritduplikatorer ble mye brukt, men var kun egnet til produksjon av små opplag. Som navnet tilsier benyttet man sprit til å mangfoldiggjøre sidene. De blanke arkene ble fuktet med spriten, og trykket mot en speilvendt original av fett papir, kalt blåpapir. Etter omlag førti trykk begynte originalen å bli utslitt, og deretter ble kvaliteten på trykket mer og mer uleselig.

Såkalte stensilmaskiner fungerte på en lignende måte, men var egnet for noe større opplag. I stedet for blåpapir baserte dette systemet seg på bruken av et voksbelagt papir, kalt stensil. Det ble perforert av skrivemaskinens typer eller annet verktøy. Når stensilen ble valset i maskinen trengte trykksverten gjennom perforeringene og ble dermed overført til de blanke arkene. Også her benyttet man små presser som trykket enkeltark, én side av gangen. Noen redaktører tegnet enkle illustrasjoner og lagde overskrifter rett på stensilen.

For de som hadde tilgang på kopimaskin var prosessen naturligvis en hel del enklere. Trykkingen gikk kjappere, og man kunne flotte seg med å bruke detaljerte tegninger. Imidlertid var sammenbindingen den samme. Når alt var trykket skulle arkene sorteres og stiftes manuelt. Med, la oss si, et sidetall på tyve, og et opplag på tre-fire hundre eksemplarer, var man nødt til å være idealist for å holde på. Man kan bare beundre den ungdommelige energien som lå bak all denne virksomheten.

Mange prioriterte stort sideantall og høy utgivelsesfrekvens fremfor flott utstyr. Kun et fåtall hadde råd til offsettrykk. Med relativt små opplag ble prisen per eksemplar uforholdsmessig stiv. Samtidig gikk det en smertegrense for hvor drøyt man kunne tillate seg å prise disse blekkene. Men hvorfor begynte man i det hele tatt å utgi fanziner?

Krattskogen slår rot

Det finnes naturligvis ulike forklaringer på hvordan fanzinen oppstod. Noen setter den i sammenheng med pamflettene som til enhver tid, så lenge det har vært mulig å lage trykksaker, har blitt utgitt av marginaliserte grupper og politiske dissidenter. Man har pekt på krigen og livet under totalitære regimer, hvor motstandsbevegelser og opposisjonelle grupper har utviklet metoder for hemmelig kommunikasjon, både internt og overfor kollaboratører og sympatisører. Det er for eksempel mulig å påpeke visse likhetstrekk mellom illegale trykksaker bak jernteppet og fanzinene som utkom i de vestlige landene. På begge sider var det et sentralt kjennetegn at utgivelsene ble fremstilt og spredt utenom de offisielle distribusjonsnettene.

Slik vi kjenner den i dag oppsto likevel fanzinen i mellomkrigstidens USA. Science fiction-fansen var først ute. De organiserte seg i klubber og foreninger. Det ble også avholdt en rekke kongresser, hvor skribenter og lesere kunne møtes for å utveksle tanker. Store reiseavstander gjorde imidlertid at man måtte gjøre noe for å holde kontakten mellom de fysiske møtene. Fanzinen ble løsningen.

Resultatet var en sann flod av publikasjoner. De mest kjente og lengstlevende fanzinene i vår geografiske sfære er danske Proxima og Science Fiction Forum i Sverige. Andre skandinaviske fanziner het: Ceres, Critifan, Fanac, FANytt (nyhetszine), Future Fan, Hvad Skovsøen Gemte, Mini- Zine, Palantiren, Pulsar, Summa, Tohubohu, Under Maanens Overskæg, m.fl.

I Norge så man de første fanzinene da et spirende science fiction-miljø oppstod på 50-tallet. Først ut var Roar Ringdahl og Cato Lindberg med fanzinen Fantasi. Med tiden kom også Per G. Hvidsten – senere nestor i norsk tegneseriemiljø – inn i redaksjonen. Fantasi utkom med ujevne mellomrom i mange år.

Ringdahl og Olsen var i tillegg filmentusiaster. De startet derfor også tidsskriftet Filmforum, som utkom i en årrekke. For de som interesserte seg for mindre kommersielle sjangre fylte utgivelsen et tomrom i datidens pressedekning. Man satset særlig på skrekk-, science fiction- og avantgarde-filmer som var for spesielle til å bli vist på kino, annet enn i regi av filmklubber og på lukkede visninger.

I 1965 startet Jon Bing og Oddvar Foss studentenes science fiction-forening Aniara. På stiftelsesmøtet var også Tor Åge Bringsværd tilstede. I 1966 utga foreningen den forseggjorte fanzinen Fenomen 66, som ble et heller kortvarig fenomen. Året etter utga Aniara noen få nummer av en fanzine som het Miman. Samme år startet Øystein Holter en utgivelse med navn Surg. Dette året slo også Tor Åge Bringsværd seg sammen med Jon Bing. Sammen dannet de den famøse duoen Bing og Bringsværd, og startet arbeidet med science fiction-bøker hos Gyldendal. Aniara gikk derfor inn i en slags dvalemodus.

Forgreninger

Trenden med å utgi egne publikasjoner skulle etterhvert spre seg fra science fiction-fans til alternativbevegelsen. Der var man blant annet opptatt av økologi og natur- og miljøvern. Man eksperimenterte også med alternative måter å leve sammen på, særlig i form av jordbrukskollektiver. I det gryende miljøet var det derfor et stort behov for å utveksle tanker, ideer og erfaringer.

Tre skjellsettende begivenheter i norsk undergrunnspresse fant sted mellom 1970 og 71. For det første så Gateavisa dagens lys. For det andre ble Norsk Tegneserieakademi stiftet. For det tredje startet Science Fiction Magasinet/Nova. Hver på sin måte var de ulike hendelsene kimen til miljøer som skulle bli helt sentrale for produksjonen av norske fanziner.

Krattskogen vokser

Utover 70-tallet ble det etablert en rekke radikale publikasjoner rundt om i Norge. Disse hadde som regel sitt utspring i en av to grupperinger, enten i science fiction-miljøet eller i motkulturen. I begge kretsene hadde tegneserier en naturlig plass. Slik ble også Norges lille tegneseriemiljø en viktig drivkraft bak utgivelsen av det store antallet fanziner som ble produsert i landet gjennom 70- og 80-årene.

Gateavisa ble etablert i 1970. Mange av de som stod bak noen av de mest sentrale fanzineutgivelsene kom fra nettopp dette miljøet. Gateavisa fikk derfor raskt en rekke søskenpublikasjonere over det ganske land. På Karlsøy i Troms startet kretsen rundt Jan Bojer Vindheim, som hadde vært med på å lage første utgave av Gateavisa, tidsskriftet Vannbæreren. Fra Trondheim kom Asfaltfilla/Dæmring, og i Bergen startet man et litterært tidsskrift kalt Tun. På Kolbotn utenfor Oslo lagde noen kreative sjeler Tidevann. I Tønsberg dukket Dobbeltgjengeren opp. Fra Stathelle i Telemark kom Slangerud Blad, mens man i Solør og Odal publiserte kulturmagasinet Kverka. I tillegg kom det et par numre av et blad som het Tusenfryd. Lenger nordover fantes også lignende tilskudd. Gatas Røst utkom i Harstad, samt Sort Kamp og Værk i Bodø.

Tegneserieakademiet ble stiftet i 1970. Sentralt stod duoen Bing og Bringsværd, sammen med Jon Gisle, som skrev boken om Donaldismen, og Per G. Hvidsten. De startet tegneseriebladet Bobbla, og Akademiet ble senere utvidet til en landsdekkende forening med navnet Norsk Tegneserie-Forum. Miljøet samlet norske serieskapere, som i årevis hadde vært usynlige. Over tid bidro Akademiets virksomhet til at tegneserier ble mer akseptert som uttrykksform.

Gullalderen – 1: 70-tallets Science fiction-boble

Nova – Science Fiction Magasinet utkom første gang i 1971, og ble bokstavelig talt laget hjemme på kjøkkenbordet av en gjeng glade amatører. Bladets grunnlegger, Terje Wanberg, overlot etter hvert redaktørstolen til Øyvind Myhre. Johannes H. Berg jr. og allerede nevnte Per G. Hvidsten redigerte den siste årgangen (1978-79). I redaksjonen fant man navn som Roar Ringdahl og Tore Stokka, i tillegg til Tore Neset, som skrev om science fiction- relatert musikk før han ble journalist i musikkavisen Puls.

Etter en uvirksom periode startet Aniara i 1974 utgivelsen av det vellagde tidsskriftet Algernon. Med førti til dels svært omfangsrike numre over en periode på nærmere 25 år, var bladet det lengstlevende i norsk fandom. Sammen med Nova utgjorde det sentrum for science fiction- interesserte i Norge på den tiden. Nova trykket noveller av utenlandske og norske forfattere, mens Algernon, laget av studenter, fremsto mer akademisk med lange, analytiske artikler og intervjuer, ispedd en og annen novelle.

I miljøet rundt disse tidsskriftene – dog ikke utelukkende der – fantes en rekke unge entusiaster over det ganske land som på 70-tallet utga egne fanziner. Bak disse stod redaktører som Leonard Borgzinner, Geir Arne Moi (bror av Toril Moi), medieviter og forsker Jostein Saakvitne og Arild Wærness, som senere var med å stifte Raptus tegneseriefestival i Bergen. Blant titlene som med ujevne mellomrom dumpet ned i abonnentenes postkasser finner vi: Aardvark, Angeldroftisk Varp/Ny Alternativ Fille, Aragorn, Deije Shits, Driftglass, Fabula, Frodo/Arcana, Gandalf, Gnore/Villkatt, Grezzcar, Madore/Erodam/Funky Dazzazine, SF-Times, Simbad Speaking og Tralfa/The Borgzinner Medicine Show.

Noen fanziner var – som datidens blogger – nærmest utvidete brev, og handlet gjerne om det redaktørene til enhver tid var opptatt av. Andre var litterært mer ambisiøse og inneholdt noveller skrevet av redaktøren eller andre, artikler om norske og utenlandske forfattere, bokanmeldelser og omtaler, samt lange og engasjerte leserbrev.

Som i alle sunne miljøer fantes det uenigheter og meningsbrytninger. Grovt forenklet kan man si at skillelinjene gikk mellom tilhengerne av «tradisjonell» science fiction fra 1940- og 50-tallet, og new wave eller speculative fiction. 1970-tallets lesere var mer mottakelige for den nye bølgen av intellektuelt og litterært modne fortellinger som tok opp feminisme, seksuell frigjøring, pasifisme og «myke» vitenskaper. En liknende fornyelse av genren inntrådte igjen på 1980-tallet, da cyberpunken dukket opp.

Om enn meningene var sterke og delte, og man diskuterte så fillene føyk, var de fleste angivelig imøtekommende og hyggelige når man møttes ansikt til ansikt. Enkelte science fiction-fans betakket seg for å bli assosiert med motkulturen, andre omfavnet den med begeistring. Ønsket om å få science fiction anerkjent som likeverdig med annen litteratur fungerte imidlertid som en samlende kraft. Det viktige var ikke hvem som tilhørte hvilket miljø, men at en hel drøss med kreative mennesker fant måter å uttrykke seg på og kanaler å spre sine produkter gjennom. Etter noen hektiske år inntrådte en markant nedgangsperiode mot slutten av tiåret. Nova gikk inn, Algernon slet med å holde utgivelsestakten, og mange av de øvrige da så kjente titlene forsvant stille og rolig. Det ble fremdeles avholdt årlige science fiction-kongresser, men det tidligere så intense behovet for meddelelse var nå blitt påfallende lavt. Luften hadde tilsynelatende gått ut av ballongen.

Gullalderen – 2: Sikkerhetsnåler og D.I.Y

Redningen skulle vise seg å komme fra en uventet kant. Da punkrocken gjorde sitt inntog i Norge, oppstod en ny flora av fanziner mot slutten av 1970-tallet. Rent innholdsmessig var de nok smalere, ettersom de nesten utelukkende skrev om punk. Men også eksisterende blekker som Deije Shits og andre var raske til å knytte seg til den nye musikkformen og dens tilhørende livsstil.

Ifølge Trygve Mathiesens bok Tre grep og sannheten – Norsk punk 1977-1980, skyldtes fremveksten av de mange punk-fanzinene at det tok lang tid før den etablerte pressen viste interesse for den nye musikkformen. De få omtalene som ble skrevet var heller ikke særlig positive. Spørsmålet er likevel om ikke fanzinene hadde oppstått uansett, for de syntes å være en uunngåelig del av motkulturelle miljøer. Det lå i sakens natur at de mest entusiastiske tilhengerne foretrakk å skrive om tingene selv, fremfor å overlate det til utenforstående.

1977 startet Rockefilla opp i Trondheim, delvis med hjelp av utbrytere fra fanzinen Asfaltfilla/Dæmring. Trangen til å starte band og utgi fanziner spredte seg raskt til en rekke andre byer. Utenlandske punkband holdt jevnlig konserter i Norge. Det skjedde mye på den norske musikkscenen. Nye band oppsto og forsvant. Det var med andre ord liv røre, og det skortet ikke på ting å skrive om.

I alt fantes det over 200 punk- og new wave-fanziner, så det er umulig å nevne alle. Blant utgivelsene finner vi navn som: Absolute Musique, Appelsin, Baksnakk/ Mutasjon, Bored Teenagers/Illegal/’79-Kriser, Citizens, City Rockers, Det Siste Kick, Gakk, Gatekampen, Kloakk, Latter fra Innsiden, Metal Mayhem, Møllers Tran, Nye Makkverk, Pigg Av!, Punkenstein, Scum, Sure Oppstøt, The Girl from Ipanema, The Moron, Trash, Vanvittig Redsel, What Riot? Ztritzpiker, Zødråkk.

Der science fiction-fanzinene i stigende grad forsøkte å etterligne «proffe» tidsskrifter, gikk punkerne i stikk motsatt retning. Det gjaldt å lage mest mulig anti-estetiske blekker som speilte den kompromissløse musikkstilen. Fanzinene var gjerne stensilerte eller fotokopierte, delvis håndskrevne, med rufsete layout og utseende i beste Do It Yourself-ånd. For de mange som mente at de eksisterende fanzinene var blitt litt for pyntelige og småkoselige, var tilnærmingen et forsøk på å lage ekte vare.

Punk-fanzinene ble gjerne laget av en redaksjon, noen ganger med skiftende medlemmer. Kanskje kom det av at punkerne identifiserte seg med en rolle som bandmedlemmer, sett i forhold til forfatterrollen som nesten uten unntak er et enmannsforetakene. Selve punkbølgen varte bare noen få år, men den fikk avgjørende innflytelse på musikklivet i Norge og mange andre land. Den snudde den musikalske konformiteten på hodet, og satte nye standarder for hvordan rock kunne spilles og omtales. Uniformering var også viktig. Man måtte følge faste kleskoder og like bestemte band for å bli regnet som ekte punker. I retrospekt kan man undre seg over at en bevegelse som definerte seg som anti-autoritær, baserte seg på elementer med et så sterkt innslag av ensretting.

Gullalderen – 3: Motkulturen inntar kioskene

I årene mellom 1978 og 82 kom det ut et imponerende antall motkulturelle blekker! Og alle ble solgt gjennom Narvesen: Arken, Aurora, Bang!, Brage, Fritt Fram, Gateavisa, Hverdag (som senere ble Cupido), Ikkevold, Løvetann, Nova, Nye Takter, Psykose, Puls, Supergutt og Tun. De skrev om alternative livsstiler, anarkisme, new age, husokkupasjon, ikkevold, seksualpolitikk, hallusinogener, musikk og punkrock, tegneserier og science fiction. Ikke alle var rene motkulturelle blekker, men trykket likevel artikler, intervjuer, noveller og leserbrev med motkulturell og alternativ tematikk.

Hverke magasiner eller dagspresse hadde tidligere vist noen særlig interesse for seriøs musikkomtale. Nå var det likevel ikke lenger bare undergrunnsblekkene som ønsket å produsere kvalitetsstoff om musikk. Det ble startet to nye musikkaviser, Nye Takter og Puls, som begge var mer overgrunnsorienterte. Fra før fantes det riktignok glatte musikkblader av både norsk og utenlandsk opprinnelse, som skrev side opp og side ned om danseband-, country- og disco- kulturen, men deres formål synes snarere å være idoldyrkelse og støtte til kommersielle interesser.

Alternative tegneserieblader, som i større grad orienterte seg mot overgrunnen, så også dagens lys i denne tiden. Foruten Gateavisas egne tegneserie-numre som kom en gang i året, og etterhvert ble hetende Psykose, utkom tegneseriebladet Brage. Sammen med tidligere nevnte Bobbla, arbeidet de for å løfte norske tegneserier fra kun å være forbeholdt barn, til også å egne seg for voksne lesere.

På denne tiden dukket det opp noe helt nytt i Norge, nemlig seksualpolitiske tidsskrifter. Fra tidligere fantes det kun mannfolkblader og mykporno som trykket ultra-heteroseksuelle noveller og bilder av nakne damer. Nå utfordret floraen av nye motkulturelle utgivelser stereotype oppfatninger av kjønnsroller og seksualitet. Også blader som det feministiske Sirene hørte hjemme i dette selskapet. Kvinnebevegelsen og homobevegelsen lagde internaviser og utadrettede medlemsblader. Utgivelsene fikk avgjørende betydning for kunnskapsnivået og holdningene i samfunnet.

Gleden ble imidlertid kortvarig. Bare i løpet av få år hadde de fleste tidsskrifter og fanziner forsvunnet fra bladhyllene. Enkelte fortsatte som rene abonnementsutgivelser. Gateavisa, Puls og Nye Takter var de eneste som fortsatte å holde koken.

Det fragmentariske 1980-tallet

En ny generasjon science fiction-fanziner dukket opp igjen på 80- og 90-tallet. Da fant man titler som: Andros, APA10, Beltrom (Rymdhunden), Bizarr Science Fiction/Bizarr Mortem/Stellar Express, Capricorn, Død spurv, Guttorm, Ironlynx, Jeg ser, Kabbalistisk Kaktus/Eller kanskje har du rett, Kretsen, Lingele’I/Tridne, Octopus, Remember Lindisfarne, Somnabula/Outlaw, Tusmørkeøyene/ Svartedauen/ Cocktail Frog og Titan. I tillegg kom en del av de gamle fanzinene med et nytt nummer i ny og ne.

Nykommerne som ikke hadde 70-tallets ideologiske visjoner med seg i bagasjen, tråkket i stedet opp sine egne stier. Science fiction-miljøet, som i utgangspunktet hadde interessert seg for bøker, forfattere og filmer, splittet seg opp i ulike undergrupper. Noen var for simulerings- og rollespill, andre for tv-serier som Star Trek og andre igjen for fantasy. Mange nye interesserte seg, mens en del eldre fans derimot trakk seg stille og rolig unna.

Med filmer som Star Wars, Star Trek, Blade Runner, Total Recall og utallige andre, ble science fiction big business og nådde frem til helt nye grupper som knapt hadde hørt om eller sett en fanzine. Fornyet interesse for Tolkiens bøker, og senere filmatiseringer, ga også fantasy-sjangeren en opptur, med bokutgivelser og stor oppmerksomhet i offentligheten og media. Den samme tendensen så man innen musikkmiljøet, der sjangrene delte seg i nye retninger, blandet seg og gjenskapte seg selv på stadig nye måter. Noen punk-fanziner fortsatte å utgis utover 80-tallet, men ble etter hvert akterutseilt. Musikkscenene fortsatte å vokse, men det som en gang hadde vært et ungdommelig oppgjør med de kyniske sidene av musikkindustrien hadde nå dabbet av.

Leonard Borgzinner

Miljøet rundt fanzinene fosteret også enkelte kultfigurer. Blant disse finner vi først og fremst allerede nevnte Leonard Borgzinner, som egentlig het Geir Arne Olsen (1957-1990). Han bodde i barndomshjemmet med sine foreldre det meste av livet, kalte seg autodidakt og tok aldri noen utdannelse utover grunnskolen. Angivelig skal han aldri ha utførte lønnsarbeid. I så fall sett bort fra å skrive og tegne, som jo i høyeste grad må sies å være arbeid. Han ønsket å bevise at enhver som har knekt lesekoden kan tilegne seg alle slags kunnskaper gjennom bøker. Det er med andre ord ikke et spørsmål om fine titler eller høyere akademiske grader.

Fra begynnelsen av 1970-tallet gjorde Borgzinner seg bemerket som en svært talentfull fanzineredaktør, forfatter, kunstner, tegneserieskaper, illustratør og ikke minst kompromissløs debattant. Han skrev noveller med en sjenerende høy litterær kvalitet. Han utfordret folks vanetenking, og skrev artikler som fikk andre skribenter – med eller uten universitetsgrad – til å fremstå som dilettanter. Han laget i tillegg tegneserier som står seg den dag i dag. Hans første fanzine het Tralfa og ble startet i 1973. På seksten måneder utga han like mange nummer. Utgivelsen vokste fra bare noen få sider, til over femti mot slutten. Tralfa utmerket seg ved en spenstig layout og kvalitativt godt innholdet. Et av numrene ble utgitt som en dobbeltfanzine med Kjell Olav Aases Madore.

Fanzinene The Borgzinner Medicine Show, Somnabula og Outlaw hadde i større grad karakter av å være personlige meddelelser til omverdenen. Først med litteratur- og punkrock-magasinet 666 satte han en helt ny standard for norske fanziner, og befestet sin posisjon som en betydelig redaktør. Få har for eksempel skrevet like interessant og kompetent om linjene som gikk fra William Burroughs og Velvet Underground til 70-årenes punkrock.

På 80-tallet fikk han trykket oppsiktsvekkende science fiction noveller i Nova, Algernon, Bizarr Mortem, Capricorn, det svenske Jules Verne Magasinet, Summa og fanziner som Villkatt. Gavmildt delte han ut små og store skisser og tegninger. Han lagde tegneserier og skrev artikler i Bang!, Bizarr Mortem, Gateavisa, Summa, og Tusmørkeøyene. Han utga også to bøker. En av utgivelsen var en novellesamling med tittelen Universets Varmedød og andre selvmord (Solum, 1981). I tillegg utga han en sammling essay, utgitt på Gateavisas eget forlag, som fikk navnet Anarki og Adel (Futurum Forlag, 1988).

Gjennom en lang rekke essay og debattinnlegg viste han seg kompromissløs i forhold til egne prinsipper. Han var ikke fremmed for kritikk, men stilte som betingelse for å behandle den seriøst, at man som et minimum måtte ha satt seg inn i det stoffet man uttrykte meninger om. Da bygården han bodde i brant ned, gikk dessverre mye av Borgzinners produksjon tapt. Mot slutten av livet leide han et lite hus på Ski utenfor Oslo, og skrev døgnet rundt. Hvem som overtok materialet etter hans bortgang er uvisst, men det ville være en bragd hvis noen fikk spadd det frem og utgitt hele eller deler av det. Hans etterlatte produksjon fortjener en bedre skjebne enn å støve ned i en bortgjemt pappkasse!

Fra analog til digital – og tilbake igjen

I dagens digitale utopia flyttes kommunikasjonen mellom alternativt og visjonært orienterte mennesker i økende grad over til sosiale medier. Ikke desto mindre er det tegn som tyder på at gammeldagse fanziner, trykket på papir og sendt i posten, opplever en renessanse. Nye generasjoner er tilsynelatende i ferd med å gjenoppdage gleden ved å gjøre det selv, for ikke å snakke om å vente på neste utgave, spent på hva den vil inneholde.

Verden er, som man sier, i konstant bevegelse og utvikling. Nye generasjoner finner fortløpende sine stemmer og stier. Motkulturelle uttrykk innen litteratur, tegneserier og musikk har langt på vei blitt mainstream. Likevel betyr ikke det at idealene er døde. Den grunnleggende ideen i motkulturen er nettopp at man ikke skal overta og føre videre arven fra forgjengerne.

#201

      Lenker