Index of /gateavisa

Meny
XXX

      Parent Directory 
      Arkiv 
      Butikk
      Om Gateavisa

Neste sak

Eximperituserqethhzebibšiptugakkathšulweliarzaxułum

Joachim Voll

Gateavisa and the death metallers of Eximperitus talk about their new album, DMT and why today’s states, ideologies and worldviews should be thrown to the landfills of history.

John Marti, 1829

“The essence of presence as it is should be erased” – as said by Us to the Abyss.- Inqirad, Eximperitus.

Hailing from Minsk, Belarus, Eximperituserqethhzebibšiptugakkathšulweliarzaxułum (Or just Eximperitus for us puny mortals) have been known to wreak havoc on numerous website front pages since the band’s inception in 2009. For those in the know, the band is also recognisable for their particularly punishing concoction of tech-death metal and deeply philosophical album concepts. Who are the masterminds behind this Belarusian assault? This is where it gets murky. Apparently, no one seems to know.

Their debut full length, 2016’s «Prajecyrujučy Sinhuliarnaje Wypramieńwańnie Daktryny Absaliutnaha J Usiopahłynaĺnaha Zła Skroź Šaścihrannuju Pryzmu Sîn​-​Ahhī​-​Erība Na Hipierpawierchniu Zadyjakaĺnaha Kaŭčęha Zasnawaĺnikaŭ Kosmatęchničnaha Ordęna Palieakantakta​.​.​.» (Yes, not even the band’s bandcamp lists the full album title) was a pummeling, lo-fi assault on the body and mind. However, it was their 2017 EP «W2246​-​0526» that truly hinted at the direction the band would take on their sophomore record.

This brings us to Šahrartu, released through Willowtip Records on january 29th. This release was different. By all means still a tech-death album, the scope of the songwriting now seems to reach for a different level. Gone are the more or less constant blast beats of their previous full length: Šahrartu is paced like an odyssey, slowing down and speeding up along its course. The use of eastern scales evokes that old Egyptian-themed death metal favorite, Nile, and there are moments on the record where you sense something familiar. But this is a different beast. This is epic death metal, beautiful yet mercilessly brutal. A cohesive, cyclic and strangely meditative journey that seems to catapult you through ancient civilizations, witnessing the rise and fall of empires in the span of less than 40 minutes.

Gateavisa: Tell us about the name of your musical project (and the inspirations and ideas behind it)? What does it say about the philosophical concepts that seem to be so tightly embedded into your music?

Eximperitus: The band name is the author’s individual agglutinative neologism based on Latin, Ancient Egyptian, Akkadian and Sumerian terms. This is the general name for the Universe in which we create personal worlds. The length is a continuation of the general concept. The size of the text titles required a suitable name. If you read the list of Dayana’s or Unpronounceable Names of God, you will realize that this is a fairly common practice for mysticism.

Your newly released album Šahrartu is a composition of six individual movements, each song seemingly symbolizing the different stages of existence, in what seems to be the cycle of life (or the universe) itself. Tell us about the concepts and inspirations behind the album, it’s use of ancient languages and how it should be approached?

«Šahrartu» is the apogee of Chaosgnostic thought and the philosophy of Destructivism. A kind of way to look death in the eye and fearlessly rush forward, asserting one’s own will within a limited time. This is a philosophical treatise on the finiteness of all forms of existence, whose cold and restrained style is a tribute to Nietzsche’s Zarathustra. Each track is dedicated to one of the stages of the existence of the Universe and life in general. This is why the album starts slowly (symbolizing birth), is very intense during the following two tracks (prosperity), then starts to slow down (decline), later becoming viscous (death). For the names of the songs we have used Sumerian, Akkadian, Assyrian, Sanskrit and Arabic. The choice of language was dictated by the deepest understanding in these ancient cultures of the corresponding subject area ontology.

Was there any mind-altering substances consumed during the writing and/or recording process? Or any other forms of meditative practises used to focus on the creative process?

We must probably name DMT as one that was of huge influence between others. The trips were like journeys through the deepest space. We could imagine every molecule of this cosmos, created by our imagination. So probably yes, we tried to realize this through the music on our latest album.

Tell us about your recording process? Being a studio-only project, do you communicate and create mostly through digital platforms or do you rehearse together? Will we ever see you perform live?

It happens in different ways. We prioritize face-to-face communication over digital intermediaries. In addition, we work remotely while composing the material. Sometimes we get together in the studio. Eximperitus is a fusion of purposeful, highly organized individuals, united by a common idea. Therefore, constant communication is very important to us. As for live performances, at the moment this is not relevant for us. We are not a performing group. However, anything can be…

Let’s talk about your sound! The production on Šahrartu sounds massive and is unlike anything you released before, with extensive layering and subtle touches liberally applied all over the record (even some ASMR-ish chirpy sound on «Anhûtu») How did you go about the production process?

Glad you found it so! Yes, it was an untraditional mixing/mastering process. We used a lot of producer/sampling/sound-design expedients to create the world inside the songs (or songs inside the world) we have created. Anyway, this is the way we wanted to work for upcoming records. It helps us to describe the details of the music to the listener, to bring forward certain visions. And, of course, it makes Eximperitus sounds different.

Please tell us about your musical inspirations and what kind of music that influenced the sound of Šahrartu. Do you currently have any favorite albums?

Perhaps we have already crossed the line when certain specific albums can inspire us to write material. We ourselves are the result of listening to all of the albums. Every day for us is the discovery and rediscovery of certain bands and releases. But Šahrartu is basically inspired by classic Florida Death Metal.

Lately there seems to be renewed interest in this existencientally gazing, «transcendence-of-everyday-human-bullshit» type of psychedelic extreme metal, with acts like Blood Incantation and Tomb Mold’s latest record Planetary Clairvoyance coming to mind. Where do you think this new momentum of extreme metal is going? Any musical acts right now you would like to recommend to our readers?

Yes, both of these releases showcased a kind of different viewpoint on creating extreme music in the last few years. And at the same time we must say, these albums had some really amazing responses. The fact that these phenomenal albums enjoyed this kind of popularity in the days of their actuality is great, as this does not necessarily happen all the time. But in our opinion, this «new momentum of extreme metal» is always somewhere deeper in the underground. What we mean by this is that, if you want to find – you need to look. It’s not enough to only listen to popular albums. Try to go through the real underworld. We highly recommend you to follow such labels as Dark Descent, New Standard Elite, Profound Lore and, of course, Willowtip Records. These guys are bringing the best acts nowadays. You can see that they are doing it with passion and not just trying to sell you something or release something that kids will like. And we also wish to name the last Ulcerate and Defeated Sanity records as a couple of examples that blew us away, and at the same time enjoyed huge success!

Can the album be seen in the context of the situation you are experiencing in Belarus in any way? Like the corrupted empires of the ancient past, the state crumbles under the greed and malevolence at the hands of its leaders and internal struggle, before eventually reaching rebirth, genesis? Do you have any hope of change, a revolution, in your lifetime?

Šahrartu covers the period from the moment of the Big Bang to the moment before the Big Crunch. But although the album was formed a few years before August 2020, it certainly became a kind of reflection of our everyday reality. Especially considering the fact that we brought the final touches to the recording against the background of explosions of light and noise grenades under the windows of our studio, aimed at passers-by and passing cars. And as much as we may not like it, this album, the name of which is translated from Sumerian as «Devastation», will be firmly connected with this period of life.

The revolution, in the form and understanding in which it is accepted to understand it, is archaic in our society today. It’s like solving the problem of air flights by building zeppelins. We need a revolution in our social consciousness. It is necessary to nurture a kind of personality in humans that puts public good above their own. Destruction of centers of indifference and apathy. Despotism and excessive brutality of the Belarusian government has already given the course of these processes. But there is still a very long way ahead.

In all forms of life, we have always tried to abstract ourselves from the state and its institutions. And in the future we do not expect any benefits from them. We do not want any revival of it. We are absolutely not satisfied with the replacement of one state regime with another. We do not need any reforms and promises of new characters who want to renew the accepted forms of the state. Tyranny has finally revealed its true appearance to the whole world, hidden for decades. Once again, we saw what civic indifference leads to, shifting responsibility for their lives onto third parties and a lack of connection with reality in people, whose consciousness is like Windows 95 installed on an Apple iMac.

The only hope that glimmers in the depths of our consciousness is the evolutionary development of mankind. Rise to the next level, at which a person will not need the state apparatus, prisons, punitive organs, religion, hierarchical domination, achieving domination through annihilation and exploitation. No matter how distant it may seem, the events of the last year with its cops’ lawlessness, the strengthening of the state’s power, the suppression of dissent around the world, only brings the inevitable closer. The individual will finally get tired and throw off the shackles. From the point of view of eternity, this has already happened. As the Romans once cursed royal power and persecuted any striving for it, so contemporaries must destroy any sympathy for the known forms of government. What forms can and should take the future is a topic for another conversation. One thing can be said – none of the ideologies, dogmas, worldviews and beliefs is relevant and viable at the moment. These are all the ghosts of the past pulling us into the era of their finest hour. We need a new look and a new approach to solving new problems, and not the idealistic verbiage of the dreamers of the industrial age.

And lastly, did we miss something important?

That is all. Thank you for your questions and interest in our work. Our second album Šahrartu is already available all over the world. Be sure to listen to it if you haven’t already.

Autentisk Film

Redaksjonen

Tidlig på 1980-tallet dannet tvillingsøstrene Åshild og Anne Grete Kolås, da bosatt i Bergen, bandet Autentisk Film. Inspirert av datidens eksperimentelle elektroniske musikk og arthouse-kino, skapte de to et crossover-prosjekt som jobbet med lyd, performance og 8mm film.

I et kort, men intenst, utbrudd av aktivitet mellom 1982-1984 ga de ut en håndfull kassetter, holdt konserter og laget en kortfilm. I desember 1984 skapte de en multimedieforestilling på Henie Onstad Kunstsenter, som inkluderte musikk, teater og projeksjoner fra flere dias-apparater. I et norsk perspektiv var Autentisk Film unikt, med en tilnærming som mer reflekterte det som foregikk internasjonalt enn innenlands. Med svært begrensede midler skapte Kolås-søstrene musikk som høres utrolig rått og originalt ut nesten 40 år senere.

Tro mot deres DIY-tilnærming – med en følelse av at det å jobbe med datidens musikk- og kunstverden uunngåelig ville føre til kunstnerisk kompromiss – ble prosjektet avsluttet.

Søstrene lagde aldri musikk igjen.

Den kjente norske komponisten, produsenten og støymusikeren Lasse Marhaug oppsporet i 2020 Autentisk Film for å ta en snakk med dem om deres musikk og kunst.

Når startet dere Autentisk Film?

Anne Grete: Vi startet i juli 1982.

Hva var deres motivasjon og inspirasjon til å begynne å lage musikk?

Åshild: Autentisk Film var et forsøk på å tolke den «virkelige» verden gjennom lydbilder å skape våre egne uttrykk for «virkelighet» i motsetning til den ferdiglagde, syntetiske eller overfladiske «virkeligheten» det var meningen vi skulle tro på. Vi følte oss ikke hjemme i den «virkeligheten» som ble skapt for oss.

Anne Grete: Vi hørte mye på musikk, så det å lage vår egen musikk fulgte naturlig med det.

Hvilket utstyr hadde dere?

Anne Grete: Vi startet med en Tandberg båndopptaker, en elektrisk gitar og et trommesett. Senere fikk vi en Korg synthesizer, en annen båndopptaker og en D-2 Pro-rhythm mini synth.

Møtte dere noen tekniske utfordringer?

Anne Grete: Vi spilte inn vår første kassett ved å spille av bånd på den første båndopptakeren, spille til det og spille det inn på den andre båndopptakeren. Så spilte vi av det første opptaket, spilte til det igjen, og spilte så det inn på den andre båndopptakeren. For hvert nye lag fikk vi mer støy og båndsus. Det var ingen måte å mikse det på, ingen equalizere, ingenting.

Åshild: Magnetbånd er veldig vanskelig å redigere, og produserer mye uønsket båndsus. Vi hadde ikke råd til lydstudio eller skikkelig redigeringsutstyr.

Hvorfor valgte dere navnet Autentisk Film?

Anne Grete: Autentisk film er et slags paradoks, fordi ingen film egentlig er autentisk, på samme måte som ingen historie egentlig er sann. Så snart du lager en historie, plukker du ut noen deler og lar resten være, forteller den på din egen måte, fra ditt eget synspunkt, ifølge hvordan du husker det, og det er det som gjør det til en historie. Sannheten er noe annet, noe mye mer.

Åshild: Navnet spiller på motsetningen mellom det konstruerte og det autentiske, eller det syntetiske og det organiske. Film er syntetisk. Det er i utgangspunktet en plaststrimmel. Vi skapte lydbilder av plaststrimler og spilte dem inn på andre plaststrimler. Autentisk er ekte, ærlig, naturlig eller ubehandlet. Vi ville uttrykke ekthet gjennom et syntetisk medium. Vi syntes det var absurd at magnetbånd kunne fange noe autentisk, siden det er laget av plast. På den annen side tenkte vi ikke på vår egen lydproduksjon som mindre autentisk enn andre representasjoner av «virkeligheten» på magnetbånd. Hvis ektheten vår til syvende og sist var falsk, var også all annen ekthet det. Ved å skape lyder eller lydbilder ville vi avdekke fremstillingen av det vi vanligvis ikke ville stille spørsmålstegn ved. Jo rarere det hørtes ut, jo mer interessant var det. Vi tok for oss ideen om musikk for å se hva som ville skje. Finnes ekthet, eller er det en illusjon? Er ektheten bare et omslag som skjuler den allestedsnærværende forfalskningen ved å få det til å se ut som om virkeligheten faktisk eksisterer «et annet sted»? Finnes det noe “virkelig” utenfor boksen?

Hva var forholdet til film?

Åshild: Vi tenkte på det vi laget som lydspor til en film som lytteren ville finne på i sine egne tanker. Vi ville at lydbildene våre skulle få lytteren til å finne på sine egne bilder.

Anne Grete: Musikken vår fremstår som lydsporet til en fiktiv eller tenkt film.

Spilte dere ofte live?

Anne Grete: Egentlig ikke. Vi spilte live for første gang i mai 1983 på et sted som het Roxy, som var et ukentlig møtested for folk fra Bergen Rock Klubb. Dette ble spilt inn, og det ble laget en kassett av innspillingen med tittelen Levende Film. Vi spilte også på en gratiskonsert med mange forskjellige band i Karnevalsfabrikken i Oslo. Et par måneder senere spilte vi på Sprø Musikk Festivalen i Arendal, som var en bitteliten, gratis og veldig alternativ musikkfestival et sted i skogen rett utenfor Arendal. Vi hadde noen performancer i Oslo, som vi kalte Autistisk Teater. Vi brukte autistisk teater delvis som en referanse til det faktum at det ikke var noen som helst bruk av ord eller språk i forestillingene. Vi spilte på åpningen av ungdomshuset Brygga – Ungdommens hus, i Tromsø, i mars 1984. Vi opptrådte også på kunstmuseet Henie Onstad Kunstsenter, rett utenfor Oslo, og på en stor festival på kunstmuseet Moderna Museet, i Stockholm, hvor vi faktisk fikk lov til å spille i en kirke.

Når dere spilte live, hvor mye av musikken ble improvisert?

Anne Grete: Alt sammen.

Åshild: Vi spilte av et opptak som bakgrunn, og hadde instrumenter stilt opp, men mye av det var improvisert.

Hva var reaksjonen på musikken?

Åshild: Ingen kastet noe på oss.

Hvordan var det eksperimentelle musikkmiljøet i Norge på den tiden?

Åshild: Det var mye kreativitet, men det meste av musikkmiljøet lagde mer konvensjonell musikk.

Anne Grete: Lokalt var det en gruppe som het Famlende Forsøk, som var temmelig eksperimentelle, og også et band som het Alle Tiders Duster, som ikke var eksperimentelle som sådan, men de hadde noen veldig kule performancer, hvor de ble eksperimentelle, så de ble en inspirasjon til å eksperimentere mer.

Var dere klar over hva som skjedde internasjonalt?

Åshild: Vi var helt klar over hva som foregikk internasjonalt. Vi byttet kassetter med band fra Brasil, Storbritannia, USA og Øst-Europa.

Anne Grete: Vi hørte på musikken til Virgin Prunes, Einstürzende Neubauten og Public Image, for å nevne noen. Einstürzende Neubauten hadde en fantastisk konsert i november 1983 i den gamle industrihavnen Aker Brygge, som da var delvis revet og senere har blitt et fancy shoppingområde, midt i sentrum av Oslo.

Følte dere at dere var en del av punkmiljøet, eller kunstmiljøet, eller atskilt?

Åshild: Vi var inspirert av punkens «gjør det selv»-filosofi, og kombinerte den med multimedia konseptkunst.

Anne Grete: Vi hadde mange venner i punk-/ska-/rock-miljøet i Bergen, så vi følte at vi var en del av det.

Kan dere fortelle noe om videoen dere laget?

Åshild: Videoen ble kalt Øyenvitne, og ble filmet fra perspektivet til et ensomt individ som vandret rundt i en øde, post-apokalyptisk verden. Vi filmet deler av den på veien over Hardangervidda med meter-høye snøskavler på begge sider av veien, og mens vi kjørte over den konkursrammede Po-sletta i Nord-Italia. Vi filmet også noen scener i det forlatte havneområdet i Oslo og noen i ruinene av Pompeii, den utgravde romerske byen som ble begravet i vulkansk aske fra Vesuv i år 79. Det var et slags «verdens ende»-prosjekt.

Ble den noen gang vist?

Åshild: Den ble vist på Oslo Filmklubb.

Hvilke tanker har dere om musikken og tiden når dere ser tilbake på den nå?

Anne Grete: Nå føles det som om vi levde i den elektroniske musikkens steinalder, med tanke på de tekniske fremskrittene som er gjort siden den gang og de ekstremt primitive verktøyene vi jobbet med sammenlignet med de ekstremt kompliserte verktøyene som finnes i dag. Men på en måte gjorde mangelen på alternativer det enkelt. Vi gjorde det vi kunne.

Åshild: Det er utrolig hva som kan gjøres med begrensede ressurser. Når det gjelder det idémessige tenker jeg at det autentiske har blitt enda viktigere nå enn det var på 80-tallet. Det handler om å utfordre den profesjonelle konstruksjonen av virkeligheten, eller utforske hvordan produksjonen av den konstruerte virkeligheten foregår, sett i forhold til det vi selv kjenner fra vårt eget liv. Vi har for eksempel fått reality på tv og dokumentarfilm på kino, og ikke minst sosiale medier, der folk er ivrige etter å laste opp egne videoer og selfies for å skape en mest mulig perfekt versjon av seg selv, på ekte, liksom.

Sjekk de aktuelle albumene her:
https://ogudmundsenminde.bandcamp.com/album/1983
https://ogudmundsenminde.bandcamp.com/album/roxy-220583

A late night conversation

Valentine

A late night conversation between Valentine, Slave and Thalia. Somewhere in Ukrainian Village, Chicago.

Gateavisa: Hey, this is Valentine and I’m talking to Slave about his relationship to Thalia and what makes him tick. How did you meet Thalia, Slave?

Slave: So, I met Thalia through a dominatrix ad. She was extremely attractive and her profile was written very intelligently. She sounded like a true, real dominant. There are many out there that aren’t. They just want to experiment with it and really don’t have it in their blood. After a couple of meetings—well, actually after the first meeting I knew there was a connection there. This was about 12 years ago.

How did the meeting come about? You said you found her online.

We arranged a meeting to discuss my interests. In the beginning, we were just getting to know each other’s and trying to find a certain balance between each others needs. A certain rhythm. I found out rather quickly though, that this was going to be more about me getting molded to meet her interests.

What is that process like? How did you get to the point where you are now?

Well, I’ve learned and evolved and become more comfortable. She’s very dominant and very effective at molding me and training me. Using my interests and desires… um—with her knowing them, she would be able to kind of systematically, over time, mold me to become a slave. In the beginning, in my earlier life, I was trying to get what I wanted. But over time it became more of a power exchange where I was doing what she wanted. At the same time, she was very effective at fulfilling my needs. I have a natural submissive desire.

I recall thinking all the way back to my adolescent years and my first sexual thoughts. It came naturally to me to like dominant women. I didn’t know what any of this was about, of course, but I pursued it. [Coughs] I have developed into becoming more valuable to Thalia. There are many things I’m doing now that I wouldn’t imagine myself doing 10 years ago. Thalia knew that would happen, that I would be molded into this, but I didn’t until… um—until it did happen.

What are these differences you’re talking about? How were you before as opposed to now?

You know, this stuff, it’s not necessarily something that men will want to talk about with other men, that they’re submissive to a woman and do this and enjoy the power exchange and even objectifying and humiliating treatment. It seems to be a desire, a craving that I have so that’s my fulfillment. I was needier in the past and would want things, like I said, more my way and I would, even though I was submissive, try to control some of the activities I would do or wouldn’t do. Over time I have let go more and more. I’ve become more comfortable with being objectified and humiliated and degraded by her. Just talking about it puts me in a more submissive mode.

I’ve, for instance, basically given up on other women. So, my sexual desires are focused on her, even though we don’t have sex she controls me sexually and I would even rather be owned and controlled by her than having a girlfriend and traditional sex. I spend more time waiting and doing things that are just meant to please her. I’ll do all her tedious things, tasks. So basically, I’m her maid and errand boy.

It strips me of my personality and humanity. Like she doesn’t allow me to speak without permission and that’s been going on for at least 5 years or so. Before I would speak and try to make jokes and be funny and I did that as part of maybe some kind of…

Defense mechanism.

Defense mechanism, thank you. But now I’m comfortable with being used in front of others.

What do you mean by being used in front of others?

Wearing a collar like I am now and being told what to do in front of others. I learned to enjoy that. I didn’t like doing it in front of other men though, but she was able to push me and break me through to being used in front of others. Now I really enjoy it and I’m proud of being her object and slave. Now she uses me in front of her lovers or even sometimes at a bar or outside a bar in front of a complete stranger. She will get me on my knees and on a leash and slap me, spit on me. And I’ve become, I’ve learned to…

Obey.

Obey and enjoy it, thank you. So I never thought it would go as far as it did with her, being able to show her ownership of me. It gives me fulfillment.

And, I’m hesitant to say this, um, I’m heterosexual, however, she’s forced me to have my cock sucked, and I’ve even sucked cock, something I never thought I would do. What got me through it was to know that I have to obey her and that it’s basically pleasing her, and she’s taken me to the point where… um—I really don’t have a choice in what I’m gonna do, what I can do or not do. She controls that and I have enough trust in her to know that the things we’re doing are safe. I’m not gonna hurt anyone or myself.

It’s very psychological. It was tough to do though, sucking cock…

She pushed your boundaries.

Broke my boundaries. We’ve even tried various chastity devices. There are these Frenum piercings. Most chastity devices don’t really work, you can kinda move out of them. But we tried a piercing that goes all the way through the cock with a chastity device that could be locked in there. In theory, there’s no way you’d be able to get out of one of those but even that didn’t really work. I kept one for a year.

I never got a device that worked perfectly and I have some regrets about it, that the power exchange couldn’t go that far. It was a big decision for me to go ahead with doing that, which is another thing I never thought would happen. Again, she was able to, over time, condition me to the point where I really wanted to do it. To show that I totally surrender to her. I knew that was going to definitely eliminate seeing other women.

I still keep this secret as far as with my friends. They kinda know I have interests in, you know, dominant women and leather and all of that. I don’t think any of them know to what extent. I think if I told them that I’m owned and serve a dominant woman, they wouldn’t be surprised, but I think the specifics would be surprising to them…

Uh—I just lost my train of thought [coughs]

This has ebbed and flowed this thing between us. There are times when I’ve been deeply owned, where I can serve her a few times a week and be used in many ways. The chauffeuring, the errands, the cleaning, the maid service.

There are times when I start to feel overwhelmed by it. Like I’m not getting enough out of it. It gets too powerful. I’ll have some difficulty and challenges and feel like, gee, I don’t want to do this, this isn’t working, I need to get out of this. I think the longest period without her was a couple of months. I even got a girlfriend and I tried that for a little while but I didn’t work. I still have this natural submissive urge and that need and desire to serve. And Thalia is the one.

I seem to always have been owned to some degree, but she’s very good at working with me. She knows my limits and how much to push and when to let go. I wish I knew her when I was younger, but it wouldn’t have worked anyways ‘cause she would have been too young.

What was the girlfriend like that you had for a little while? Why didn’t it work out?

I realize I have to have some kind of dominating relationship and she would do a little bit of it, but it wasn’t in her nature. For those with a natural inclination I think it’s something you can learn and develop. I’ve become more and more submissive. A better object. Certainly, Thalia has gotten better. Age and experience help, like with anything.

Practice makes perfect!

This girlfriend was somebody I met in college and we had a good rapport and we [coughs] we tried [coughs] a couple of things here and there. I would buy various clothing items, but it wasn’t really what she wanted. There were a couple of other women. I would try to introduce them to it. We would experiment a little but again, they were just kind of doing it to try to work it out with me. It’s evident now that my [coughs] strong desire is to serve and to be told what to do and to please Thalia.

She was able to really zone in on my natural tendencies and my weaknesses and I was glad she was able to mold and break me down and manipulate, recondition me, and train me to be of value to her. It’s more important to know that I’m of value to her because I have to be. I’m not her friend, I’m not her lover, I’m her servant, maid, object… and she knows that. She’s tried to allow me to be more conversational, but that didn’t work. There were times where I would feel like showing her friends that I have some intelligence, some humor, but now that desire isn’t there anymore, because my focus with Thalia is to please her.

And not her friends.

And not her friends. Unless she tells me to. So I don’t have to impress anybody or worry about saying anything.

Does that feel like taking a load off your mind?

Actually, it does. Through giving up more control and surrendering, my personality has been freed in an away. Her strict treatment has a freeing effect on me. Ah but there’s the irony… there’s some freedom in slavery so to speak. When serving her I don’t have to do any deep thinking, or rather, it’s basically… just do as I’m told and don’t question it.

Over time, I have learned more about her needs and desires and how she likes things. From how her bed should be made to what items to purchase, so she doesn’t have to tell me everything all the time. I love when she tells me what to do and the more specific the more I love that, but I don’t expect that because it would be somewhat of a burden on her.

Like, I’ll clean the kitchen and she does come in occasionally. I would love for her to tell me… «Ok, do those dishes and let me inspect them» and have detailed control over me, but that kind of defeats some of the purpose. I don’t want to bother her.

She is very intelligent.

Yeah, and that adds a lot to the dominant personality.

I feel like you must have learned a lot from Thalia.

Well, not a skill specifically, but more about myself I would say. A lot of it is discipline of course… and also just not speaking has its benefits. Just shutting up and listening.

Has it informed anything that you’ve done outside of this relationship? Like at work or people that you interact with outside of this situation?

Yeah, you know that’s a really good question. I don’t know the exact answer to it. But I feel like I’ve developed in all other areas of my life. As far as work, for instance, I’ve done really well, better than I ever thought I would. I ended up managing a group, I’ve coached baseball over the years, I’ve been a grammar school teacher for a few years.

Interestingly, by not speaking and listening I have gained more confidence in speaking in front of others in my life. I’ve become a better communicator. She’s pretty big on being concise and succinct, which I like. So I’m more aware of that in all aspects of my life now.

I have become more self-reflective. Like, «why am I like this?» Initially, I thought, «is there something wrong with me?», «This is crazy, why am I doing this?» But then over time I became more accepting of it and realized… well hey, I used to compartmentalize and separate this from all other aspects of my life but it ended up just kind of nagging at me. So accepting it and doing it basically freed me up to live my life to the fullest.

Grow as a person.

[Coughs] Yes, I feel that I have definitely grown as a person and grown as an object/slave as well.

They both influence each other perhaps?

Yeah, that would be interesting to delve into, discover what kind of crossover there might be and kind of how this part of my life affects the other parts and vice versa. I definitely know I’ve developed [coughs] over the years.

Excellent, so it seems like it’s a pretty positive experience for you as a person. If you had a friend who found out, how would you express what this experience has been like for you?

Depending on what they found out. I would be able to share some of it. But you know, not the extent of the details I’ve told you. With my ex-wife, we did some dominant/submissive stuff and took some pictures. When the relationship ended she tried to use those pictures against me. She said she was going to share those with other people, like even at my work.

Oh my god.

I ended up telling a couple of people. I wasn’t sure if I should tell my boss or not or somebody at work. But she never did anything with them. That was the closest it ever came to some critical point.

You obviously trusted her enough to marry her so that sucks that someone would use that against you.

Yeah, but I’m kind of winding down work wise now. I work part-time and it’s not as big of an issue today as it would have been before…

What kind of environment did you use to work in or do you work in now? Is it a highly stressful environment?

I was selling insurances to businesses, so I had the financial pressure and had to meet goals [coughs]

Do you need water or something?

[coughs] Yeah, I’ll get it.

Thalia: Come here! *Slap… slap… slap* (whip)

Slave: You know when I’m allowed to speak, Thalia requires me to keep a low tone and not talk in my normal voice. My controlled tone is not as… animated.

Gateavisa: That’s good for speaking though, you sound more…

Thalia: It used to be really obnoxious

Gateavisa: Oh! [giggles]

Thalia: I should probably jump in here.

Gateavisa: Go ahead.

Thalia: I’m just going to speak about the modulation of voice. It goes in the same vein as the the ego destruction as far as it/him trying to show off in front of my friends or trying to show personality. It’s all ego driven.

Slave: It’s meditative to be objectified and dehumanized so that you’re not thinking of anything other than your set purpose. This seems cruel, but it’s true.

I was noticing at the beginning of our relationship… for lack of a better thing to call it, his voice would go into this kind of friendly happy dog tone.

The way he would speak to people he was working with. This was not appropriate at all and it would grate on me and so I’d always tell him to work on mastering the economy of words and modulate his voice. I wanted him to speak as little as possible and less obnoxiously as possible. I could feel that he was overexerting himself because he’s used to being a salesperson and used to hanging out with his buddies and used to this sort of crappy vocal cadence that I didn’t want to hear fucking up my day.

When I’m alone with him I want to be completely relaxed and have it not take any skin off my back whatsoever. So I was able to train him to speak when spoken to and to modulate his voice. Just sneak into the background and be as calm as possible, so that it doesn’t stress me out.

I’m too empathic to let someone wag their tail that hard around me and have it not be taxing.

Gateavisa: It is a pleasant tone.

Thalia: Well it just… it does everybody a favor! You’re [Slave] not working as hard, I’m not working as hard. Even if you have only one thing to say, it’s all about the tonality and the frequency and the measure of your voice.

Gateavisa: Less is more here.

Thalia: In this particular instance, yes. I usually don’t ascribe to that whatsoever, but in this instance, yeah.

Gateavisa: Shut the fuck up and listen like he said!

Thalia: [laughs] Oh — yeah or like shut the fuck up and lets everybody shut the fuck up.

Gateavisa: That sounds good, honestly. Lets shut the fuck up and take some pics.

This conversation took place while Slave was suffering from advanced cancer. We obviously wish him all the best.

Fra skam til dram

Annie- Bjørn Cis (ABC)

Skal vi tro sosiale medier har kvinner som drikker sitt eget menstruasjonsblod blitt et fenomen.

Mye av det som før ble ansett som grisete og rare subkulturer anses nå som innafor. Men å ta det så langt som å drikke tante Rød?

Mitt første møte med bloddrikking var via Greven aka Burzum og kameratene hans på Garage i Bergen i 1991. De skrøt av at damene sine (tror egentlig det bare var ei), som villig ga blod til ymse seremonier av både seksuell og satanisk art. Jeg var litt interessert i han ene i Immortal, og fantaserte om et seksuelt-satanisk-bdsm-scenario. Men det var aldri snakk om noe menstruasjonsblod. Ikkje faen!

Jeg lurer veldig på opphavet til fenomenet, og ikke minst hvor motivasjonen for å drikke sin egen mens kommer fra. Drivkraften er ifølge mensendrikkerne å oppheve kvinners skam, bedre helsen, øke energinivået, oppnå ungdommelighet og komme i nærkontakt med naturen.

Er det en praksis vi kan spore tilbake i kulturhistorien, eller er det nok en trendy, pseudospirituell bløff? Kan det være et spenstige påfunn fra tredje-bølge feministene hvor de demonstrativt omfavner alt kvinnelig? En praksis for å komme urgammel skam og patriarkalsk undertrykking til livs? Gruppepress? Et ønske om tilhørighet til en subkultur? Evig ungdom? Miljøvern?

Først et par kjappe fakta om menstruasjonen. Spesielt for deg som assosierer det med friskt blod fra et papirkutt. It’s not! Menstruasjon (latin: månedlig), er en månedlig blødning fra kjønnsmodne kvinner som ikke er gravide. Menstruasjonsvæske er mer betegnende på utfloden under menstruasjonen. Det til tross for at mange feilaktig foretrekker å referere til det som menstruasjonsblod. Menstruasjonsvæske er rødbrun med noe mørkere farge enn friskt blod. Ofte med klumper og vev utstøtt fra livmorslimhinnen. Noen ganger kan koagulert blod eller livmorslimhinnevev uriktig oppfattes som en tidlig spontanabort. Har du som leser fremdeles et bilde av mensen som rent friskt blod, tenk heller avfallsprodukt, slim, dødt vev, fosterrester, koagulert blod, bakterier, kjønnssykdommer, sopp og odør.

Men er det å drikke sin egen mens et nytt fenomen? I følge enkelte antropologer har mensblod hatt negative assosiasjoner. Kun unntaksvis gjennom menneskets historie har menstruasjonen, men ikke nødvendigvis menstruasjonsvæsken, blitt ansett som magisk, kraftfull og positiv. Gjerne relatert til månen. Både primitive og mer avanserte kulturer har hatt seremonier og overtro rundt menstruasjonen som syklus og fenomen.

Antropologien står her i sterk kontrast til de mange alternative og nyspirituelle space-cake -bloggerne. De hevder at inntak av menstruasjonsblod, og det seremonielle rundt dette, har vært vanlig praksis siden tidenes morgen. Ukritisk lister de opp Det Gamle Testamentet, Den Hellige gral, Jesus, Odin, Aristoteles, Adam og Eva, Hinduismen, Koranen, australske aboriginer og faraoene i Egypt. Alternativt sitater fra moderne fantasy-bøker, egne følelser og bestevenninnens erfaringer i samme setning uten å blunke.

Vestens ubehag med mensen generelt, og menstruasjonsblod spesielt, er velkjent for de fleste. Menstruasjonen som tabubelagt har gjennomsyret verden og oss kvinners skamfølelse i stor grad. Det være seg i relasjon til kjønnslemlestelse av kvinner, og enkelte kulturers påbud om isolasjon fra resten av samfunnet under menstruasjonen. Eller den vedvarende skamfølelsen ved kjøp av bind og tamponger. Vi husker alle Libresse-reklamer hvor blod inntil nylig ble erstattet med blå, klinisk væske.

Bind og tamponger fylt med giftige kjemikalier, bleket bomull og plast har de siste 50 årene vært en naturlig del av intimhygienen. Men et økende fokus på miljøvern og egen underlivshelse har ført til et paradigmeskifte. I lys av dette dukket et nytt produkt opp på markedet, nemlig mens-koppen. Også kalt Diva-cup, Moon-cup og Gaia-cup. Med denne fittekoppen fanges menstruasjonsblodet opp. Istedenfor at gørret suges inn i ulike hvite enheter, blir alt tilgjengelig i en kopp.

Tredjebølge-feminisme har bidratt til menstruasjonsaktivisme og romantisering av alt kvinnelig. De har skapt et spillerom hvor unge influensere kan låne seg en mening om politikk, patriarkatet, kvinnekamp og sånn. Noe som gjør det kult å være feminist i dag. Spirituell feminisme med sin kroppssentrerte og kroppspositive bevegelse stiger i popularitet. Jeg vil imidlertid trekke frem free bleeding-bevegelsen som et positivt tilskudd. Den påvirker menstruerende kvinner til å minimere skam, tabu og selvhat.

Fenomenet å drikke sin egen, eller andres menstruasjon, er både underholdende, kvalmende og forvirrende. Det foregår en sakralisering av det tidligere skambelagte mensblodet. Fiction blir facts, og månesykluser, hekseri og evolusjonsmessig higen etter evig ungdom blir «big» business.

For å gi griseriet et norsk ansikt, og vise at de faktisk finnes, har jeg intervjuet en ung kvinne som mener hun er en del av en større bevegelse. Den består av kvinnelige, hellige, feministiske hekser som anser dette som både normalt, sunt og helbredende.

«Minni» er en 29 år gammel selverklært heks, yogainstruktør og student ved Universitetet i Oslo. Vi møtes på en alternativ kafé i sentrum, omgitt av millennials med ny Macbook, urtete og gluten- og sukkerfrie økokaker. Etter litt tuning in om sommerens psytrance-festivaler går jeg bokstavelig talt rett inn i underlivet.

Gateavisa: Fortell om bakgrunnen til at du drikker din egen menstruasjon?

«Minni»: Har alltid vært plaget av uregelmessig, smertefull og kraftig menstruasjonsblødning. Derfor har jeg hatt en sterk aversjon og motstand mot mensen. Den var noe jeg grudde meg til, så på som en svakhet, plage og et hinder i livet. Jeg prøvde å ignorere den ved å proppe meg full av smertestillende. Men min intuisjon har alltid sagt at: «Menstruasjonen er her for å lære meg noe». For to år siden tok jeg tak i det, og begynte å meditere for å gå inn i smerten. Kjenne, lytte og fokusere på, i stedet for å ignorere menssmertene. Jeg skiftet fokus fra unngåelse til nysgjerrighet. At kvinner blør betyr jo at vi har evnen til å skape liv og forbinder oss med naturen.

Så det er også et spirituelt og feminint aspekt relatert til menstruasjonen?

Ja, indianerkulturer har jo alltid forholdt seg til at månesykluser og menstruasjonen henger sammen. De hadde Red Tent’s der kvinner blødde sammen i søsterskap. Jeg har selv vært påvirket av det patriarkalske synet på menstruasjonsblod som noe ekkelt og tabu. Men jeg har nå fått et helt nytt syn! At vi blør gjør oss hellige, og jeg tenker hver måned at jeg har evnen til å føde et barn!

Hvordan var veien fra skam til nam?

Prosessen var gradvis, og første steg var å tracke syklusen min. Det gjorde at jeg kunne planlegge tid til hvile, være i naturen og å ta vare på meg selv. Jeg opplevde da at smertene fra måned til måned ble påvirket av følelser og tanker, samt inntak av sukker og stivelse i forkant. Jeg bruker samme prosess som i månesyklusen hvor intensjon er nøkkelen. Jeg reflekterer over de foregående fjorten dagene og kjenner etter fysisk, psykisk og emosjonelt. Gir slipp og elsker svakhetene i meg selv. Å stå i svakhetene er en styrke. Det å lytte til kroppen og beskjedene inni meg. Jeg faster også første blødningsdag, og smertene blir da nesten borte. I vinter kjøpte jeg en Gaia-kopp. Den er økonomisk, miljøvennlig og fanger opp alt blodet i løpet av en dag. Jeg opplevde etter hvert at tamponger blokkerte chakraene mine, og jeg trengte en erstatning. Koppen kan inneholde opptil 35 milliliter blod, og er lett å holde ren.

Første gang jeg drakk mensblod ville jeg regelrett skammen til livs. Jeg måtte holde meg for nesen, et triks jeg lærte i hjemmesykepleien. Koppen var kvartfull av blod med slim langs kantene. «Nå har det tørna for meg», tenkte jeg, og shottet det rett ned. Umiddelbart kilte det i hele kroppen. Jeg ble skikkelig høy og måtte legge meg ned. Men etter hvert kjente jeg at kraften kom tilbake, og siden da har jeg vært besatt av å drikke mens. Jeg har blitt avhengig (latter).

Nå er hver eneste menstruasjon en hellig tid med seremonier. Jeg veksler mellom å drikke, ofre til Moder Jord eller bruke det i andre kreative formål. Når menstruasjonen er over, blir jeg full av energi og klar for action!

For oss som kun har sett menstruasjonsblod inntørket i et bind, koagulert i en tampong eller som skamflekker blandet med sæd på et laken, kan du beskrive litt mer inngående hvordan det ser ut?

Det ser ut som mørkt blod med litt klumper, og smaker minimalt. Jeg blir ikke kvalm, og intuitivt vil kroppen min ha det. Jeg synes blodsmaken i munnen etter en runde med tannpirkere er ekkelt, men å drikke menstruasjonsblod er helt greit. Det var litt skummelt første gang. Men den etterfølgende eksplosjonen av kreativitet, kraft, orgasmiske sensasjoner og at jeg blir naturlig høy, gjør det til en positiv opplevelse. «Get high on your own supply» (latter).

Opplever du andre effekter enn de umiddelbare orgasmiske og «natural highs»?

Jeg har fått mer regelmessig mens, ofte synkronisert med venninner. Smertene har avtatt og de står ofte i sammenheng med mengden på mensen. Jeg har fått bedre kontakt med kroppen, egen kreativitet og kvinnekraft. Hud, hår og negler vokser fortere og er sterkere enn før. Jeg opplever at jeg lyser!

I dag gråter jeg når jeg tenker at menstruasjonsblod renner ubrukt ned i do. Det er den største gaven en kvinne har. Jeg elsker menstruasjonen, og lærer om meg selv hver gang jeg blør. Det er en enorm skaperkraft og kreativitet i livmoren, og vi kvinner kan styre omgivelsene med denne sakrale energien. Ofte merker jeg det på andre når jeg kommer inn i et rom; POWER!

Noen siste ord til de som nå «har fått blod på tann» og vil prøve dette selv?

Jeg ønsker å inspirere andre kvinner til å endre perspektiv. Fra negative og skamfulle følelser omkring mensen, til en hellig gave vi kvinner tilnærmer oss med nysgjerrighet. Å lære mer om oss selv og vår egen kvinnekraft. Sett av tid til deg selv. Bruk denne hellige tiden til å lytte til ditt indre kompass!

#200

      Lenker