Index of /gateavisa

      Navigasjon 
Parent Directory Arkiv Butikk Om Gateavisa
Navigasjon

Adjø Radikalitet

Jon Refsdal Moe

Hvorfor bestemmer Wam&Vennerød seg etter 13 år som Norges fremste motkulturelle filmskapere å lage en folkelig komedie?

På 1970-tallet lagde de filmer som Lasse og Geir, Det Tause Flertall og Svartere enn Natten. I 80-årene kom trilogien Sangen om Den Knuste Drømmen, som var et hovedverk i norsk film, samt den beryktede Hotell Sankt Pauli. Til slutt det man kan kalle kulminasjonen av Wam og Vennerøds filmografi: Bryllupsfesten fra 1989.

I antall besøkende er filmen Bryllupsfesten deres største suksess. Den ble sett av over 300 000 på kino! Antakeligvis var det også begynnelsen på slutten for Wam og Vennerøds storhetstid i norsk film. De lagde filmene Lakki og Sebastian på 1990-tallet, men begge forsvant nesten like fort som de kom.

Det er altså Wam og Vennerøds største suksess denne teksten skal dreie seg om. Jeg vil forsøke å nærme meg noe essensielt gjennom å assosiere rundt denne filmen. Helt hva dette essensielle er, vet jeg ikke. Men det tar utgangspunkt i det litt overraskende vemodet jeg følte da jeg så den.

Filmen er fra 1989, året jeg fylte 15. Jeg gikk på ungdomsskolen og var like desperat som de fleste i den alderen. Jeg jaktet på sterke opplevelser i musikk, litteratur, teater og film. Var veldig mot systemet og hatet det småborgerlige voksenlivet. På den andre siden kjente jeg en sterk frykt for alt det mørke, apatiske, irrasjonelle og voldsomme som lå rundt meg og alle andre 15-åringer. Og selv om jeg hatet voksenlivet, så gledet jeg meg til å bli voksen. Jeg gledet meg til å leve et borgerlig og trygt liv i den øvre middelklassen. Å omgi meg med folk som snakket om litteratur og filosofi, ikke om hasj og mopeder.

Jeg husker et bilde fra den tiden, av meg selv som voksen: Vi satt rundt et bord i en fin leilighet på enten Fagerborg eller Grünerløkka. Og husker jeg så for meg at jeg skulle løfte glasset og skåle, uten egentlig å si noe, bare skåle lett. Og alle rundt bordet skjønte hva vi skålte for: Kunsten, litteraturen eller kanskje aller mest for oss som satt rundt bordet. Og for det gledelige faktum at gutta i Nevica-jakker med snus under leppa, og gutta i Bomberjakker med hasj i lomma, og jentene i Henri Lloyd jakker (som jeg egentlig likte ganske godt) ikke var der. De skulle ikke lenger være en del av mitt liv. All denne dysterheten og stupiditeten og depresjonen skulle jeg riste av meg. Jeg ville leve et liv basert på litteratur, musikk og dannede omgangsformer. Gjøre masse faenskap og skrike og bære meg. Drikke meg drita og være mot alt og spille i pønkband med obskøne tekster om feite folk. Men jeg visste jo hvor det bar, eller hvor jeg ville at det skulle bære. Og det var jo også et deprimerende faktum, å vite at det beste du kan håpe på er å bli den slaven av systemet du absolutt ikke vil ende opp som.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne filmen. Jeg er ikke ekspert på Wam og Vennerød, og vet ikke mer om dem enn de fleste andre gjør. Muligens vet jeg mindre enn de som er ti, tjue, tredve år eldre enn meg. De som fulgte godt med da Wam og Vennerød var blant Norges største filmskapere. Og jeg vet ikke engang om jeg orker å se filmen en gang til. For ærlig talt synes jeg Bryllupsfesten er en drittfilm. Ærlig talt så hater jeg den litt.

Skal vi prøve oss på et resymé? Finansakrobaten Totto Holm, arrangerer et fingert innbrudd i sin egen villa, et eller annet sted langs Oslofjorden. Samtidig arrangerer han bryllup for datteren sin i hagen. Det er duket for komikk, fyll og spetakkel. Folk som faller og slår seg, drikker seg fulle og har sex i krokene. Folk som skriker, hoier og ler høyt hver gang noe er ment å være morsomt. Det er akkurat som om filmen ikke helt stoler på publikums respons, og derfor lar skuespillerne le hysterisk hele filmen gjennom. Dette leder opp til filmens klimaks der alle bæsjer på seg til tonene av Elsk meg sakte med Jørn Hoel. Og dette er det filmen leder opp til, at alle skal bæsje på seg fordi Leif Juster har helt oppvaskmiddel i ertesuppa. Det er en ganske lang bæsjescene i filmen, og det er egentlig det denne filmen er.

Hvorfor lagde Wam og Vennerød Bryllupsfesten? Hvorfor bestemmer de seg etter 13 år som Norges fremste motkulturelle filmskapere å lage en folkelig komedie? Eller som den fremstår i dag: en lite morsom slapstick-film full av dumheter og fornærmelser. Med stereotype fremstillinger av klasse, kjønn og etnisitet, og ufrivillige kroppsfunksjoner. Det hele konstruert rundt en eneste stor logisk brist: At mannen velger å arrangere bryllup og innbrudd i samme hus samtidig. Hvorfor skulle han gjøre det?

Det er jo ikke sånn at alle Wam og Vennerøds filmer var entydig gode. Noen av dem var gode, andre kanskje ikke. Men de hadde alltid vært et forsøk på noe. Wam og Vennerød hadde alltid forvaltet et revolusjonært prosjekt. Et konstant opprør mot det konforme, smålåtne og konkrete. Mot trikken til jobben, pølse til middag og gelé til dessert. De forvaltet en type revolusjon som ikke hadde så mye med å ta makten over produksjonsmidlene å gjøre, men heller et konstant opprør mot det bestående, bare fordi det var der.

Wam og Vennerød var på 1980-tallet blant de fremste forvalterne av det jeg selv anser som Antonin Artauds prosjekt: Det revolusjonære som et konstant opprør uten annet mål enn en følelse av eksaltasjon og poesi. Et individuelt og ikke et kollektivt prosjekt. Et prosjekt som er mer poetisk enn politisk. En konstant jakt på intensitet som har mer til felles med Artaud-inspirert beat-kultur enn med ML. Et prosjekt som har mer til felles med Axel Jensen enn Dag Solstad. Det er ikke Maos Kina som begråtes i triologien «Sangen om den knuste drømmen». Drømmen handlet kanskje like mye om idéen om å leve poetisk, og i konstant opposisjon. Et tankegods som fikk et vikarierende motiv i ML-rørsla for mange i Wam og Vennerøds generasjon. Det minner om 40-årskrisa, som kan oppfattes patetisk utenfra, men like forbanna reell når du begynner å kjenne at du er eldre, og at livet ditt ikke ble så vilt og poetisk likevel.

Og det var nettopp derfor Wam og Vennerød ble så hatet av ML-bevegelsen. Klassekampens anmeldelse av Lasse og Geir fra 1976 sier det meste: «Det er lett å skjønne hvorfor borgerpressa gir mye spalteplass til denne filmen. Borgerskapet vil at ungdommens opprør skal bestå av å ‘flippe’ vekk fra problemene og angripe foreldre, lærere og sosialarbeidere mens monopolkapitalistene går fri».

Wam og Vennerød fulgte ikke linja. De ville gjøre revolusjonen til et borgerlig prosjekt. Et som handlet om individets frigjøring og ikke underordning og solidaritet med massene. «Gi heller pengene til Jøtularbeiderne», skrev Klassekampen, og tittelen på anmeldelsen var: «En film borgerskapet trenger». Wam og Vennerød ble frastøtt av ML-bevegelsen i Norge som borgerlig dekadente, og det var de jo også. På samme måte som Artaud ble utstøtt av den surrealistiske internasjonale for å drive med en så borgerlig kunstform som teater.

Jeg så ikke Bryllupsfesten i 1989. Mitt forhold til Wam og Vennerød var at en av bestevennene mine hadde spilt barnerollen i Åpen Framtid. Og pappaen hans igjen hadde spilt den aller fulleste mannen på det forfylla førtiårslaget i Adjø Solidaritet. På 1990-tallet ble det en folkesport for min generasjon å møtes, drikke øl og le av tidligere generasjoners forsøk på å skape noe kult. Først og fremst Lasse og Geir, men også Åpen Framtid. Det var de filmene som handlet om ungdommer, og vi visste jo langt bedre enn dem hva det ville si å være ung. Alle husker Harald Eias harselas med setningen «kanke du snurpe igjen smella di». Vi gikk rundt og siterte replikken uten å tenke på at den kanskje var ment å være morsom i utgangspunktet.

Vi var en generasjon som ikke hadde en dritt å komme med, i hvert fall føltes det sånn. Vi hadde lest det alt for mange steder og begynte å tro på det selv. Vi endte opp som fullstendig reaksjonære. Forsøkene som fantes på å skape noe som kunne minne om en slags eksaltasjon, en slags poesi, endte opp med kollektiv latterliggjøring. Som Aune Sands Dis. Jeg husker jeg satt og lo høyt av replikker som jeg kanskje egentlig ikke syntes var så veldig morsomme, for det var jo liksom det man gjorde. Som setningen «måkene lettet og fløy ut over vannet som om de skjønte at vi ville være alene».

Alt skulle trekkes til sin ytterste logiske konsekvens. Og vi ser rester av det ennå i vulgærscientismen i NRK. I hårreisende jævlige programmer som «Lisenskontrolløren» der de tar klipp fra kulturavdelingen på 60, 70 og 80-tallet ut av kontekst for å vise hvor teite alle var før. Et logisk positivistisk forhold til tilværelsen og til kunsten som gikk under det fullstendig misbrukte begrepet «dekonstruksjon». Og kanskje var det 68-generasjonens stadige gnuring på sine egne tapte muligheter og idealer som fikk oss til å svelge hypotesen om at vi levde midt i en kulturell fallitterklæring. At vi i hvert fall ikke skulle prøve på noe annet enn å insistere på det samme. Men det er lenge siden nå. 68-generasjonen er snart satt ut av spill. Det er lenge siden Svein Sturla Hungnes skar over håndleddene sine med biter av det knuste panoramavinduet med utsikt over en by full av breakende kids, strippere, nynazister og desillusjonert kulturelite som utgjør rollegalleriet i Adjø Solidaritet.

Hvis Adjø Solidaritet er hovedverket, så er Bryllupsfesten epilogen. Hvis Adjø Solidaritet er mesterverket, som jeg til en viss grad er villig til å kalle den, er Bryllupsfesten dritten som måtte ut etterpå. Hvis Adjø Solidaritet er sangen om den knuste drømmen, er Bryllupsfesten en slåsskamp blant måkene på søppelhaugen hvor skårene av drømmen en gang havnet.

Hvorfor velger Wam og Vennerød å omfavne universet filmene deres hadde stått i så sterk opposisjon til? Hvorfor valgte Wam og Vennerød så bokstavelig talt å drite på prosjektet de har forvaltet gjennom hele sin karrieren? Eller er det bare jeg som ikke forstår Bryllupsfesten? Hadde denne filmen et momentum i 1989 som det er vanskelig å se 25 år senere?

Der Adjø Solidaritet er en utpreget teatral film, med det vi i dag vil kalle teatralsk overspill og anti-realistiske scenografier, så kan Bryllupsfesten minne mer om teater i Norge utover 1990 og 2000-tallet. Felles er den tilgjorte oppstemtheten og latteren og såkalt lave pretensjonsnivået som i seg selv er det mest pretensiøse jeg kan tenke meg.

Bryllupsfesten peker fremover mot det som skal komme. Mot den ambisjonsløse kulturen. Mot den endelige avskjeden med europeisk modernisme. Mot det borgerlig-revolusjonære prosjektet. Mot det radikale dannelsessamfunnet som jeg selv higet etter som tenåring. Som fikk meg til å ta trikken ned til sentrum for å se Vildanden på National. Der stirret jeg indignert på de gamle damene, fred være med dem, som skrek av latter under Hjalmar Ekdals sammenbrudd. Jeg forsto ikke at det var ment å være morsomt, hysterisk og vulgært. Jeg så bare et angrep på den høystemte og patosfylte kulturen som skulle forløse meg som menneske.

Det var denne perverse avarten av europeisk regiteater vi klarte å skape i Norge. Dette oppgjøret med det høystemte Schiller-teatret som vi adopterte kritikkløst uten egentlig å ha noe å bryte det mot. Det gikk under det ekstremt misbrukte navnet dekonstruksjon. Opprinnelig et filosofisk og litterært prosjekt forvaltet av filosofen Jacques Derrida, og et fåtall andre. Men det endte stort sett opp i buskis. Og det er nettopp det Bryllupsfesten er. Upretensiøs og deilig driting i buskene fra to av Norges mest selvhøytidelige filmmodernister.

Eller var de egentlig det? Det høystemte hadde alltid følge av noe burlesk og komisk i Wam og Vennerøds filmer. Jorunn Kjellsby spilte komedie opp mot nærbildene av Svein Sturla Hungnes’ lidende ansikt. Og Per Jansen bæsjer på seg i Adjø Solidaritet også. Men der fylleslaget i denne filmen kontrasteres av en blendende vakker scene der en unggutt slås i hjel av nynazister, er det i Bryllupsfesten bare fylleslaget igjen. Det er ingen kontraster, det er ikke noe brudd. Det er bare dritt. Og det er kanskje derfor filmen oppleves så jævlig, fordi den så til de grader tar tempen på sin egen samtid, eller kanskje mer på sin egen framtid. Den peker fremover mot den ambisjonsløse kulturen. På sammenvevinga av kulturliv og underholdningsbransje som mange av deres sentrale aktører ble en del av etter hvert. På det konsensushælvete vi lever i nå der alle elsker alle, og alle elsker alt. En kultur som kanskje mest av alt er blottet for Grandeur.

Kanskje det var viktig å ta det oppgjøret en gang i tiden. Kanskje det var viktig å lage en film der alle bare bæsja på seg til slutt. Kanskje det lå en befrielse i det, i stedet for å syte enda mer over 68-ernes tapte livsprosjekt. I dag oppleves Bryllupsfesten bare som en bekreftelse av Status Quo. En representasjon eller en gjentakelse av en verden som jeg konstant forsøker å flykte fra. Men som jeg også vet at jeg hører hjemme i.

Vemodet som kom over meg da jeg så denne filmen, overrasket meg. Jeg var vant til å se Wam og Vennerød på 1990-tallet og le av hvor teite de var. Det var før jeg selv kom inn i bildet med min egen generasjon, som også skulle forandre alt. Lasse og Geir, Hvem har bestemt og Åpen Framtid var fremmede bilder for meg. Men i Bryllupsfesten, som er mye eldre nå enn Lasse og Geir var da, oppleves bildene så kjent. Dette er en gammel verden som jeg selv tilhører, jeg besitter denne filmens kulturelle koder. På et eller annet perverst vis tror jeg at jeg forstår den. Jeg kjenner igjen en verden jeg selv har vært en del av. En verden som går under i samme øyeblikk som jeg ser den. Og i dette ligger vel en slags angst for selv å skulle forsvinne. Å visne bort som Wam og Vennerød gjorde etter denne filmen.

Neste sak:


Parent Directory Om Gateavisa Abonner Gatesalg Forhandlere
      Lenker             

Redaksjonen Forhandlere Klubb Digitalarkivet
      Lenker             

Redaksjonen Forhandlere Klubb Digitalarkivet