Tidlig på 1980-tallet dannet tvillingsøstrene Åshild og Anne Grete Kolås, da bosatt i Bergen, bandet Autentisk Film. Inspirert av datidens eksperimentelle elektroniske musikk og arthouse-kino, skapte de to et crossover-prosjekt som jobbet med lyd, performance og 8mm film.

I et kort, men intenst, utbrudd av aktivitet mellom 1982-1984 ga de ut en håndfull kassetter, holdt konserter og laget en kortfilm. I desember 1984 skapte de en multimedieforestilling på Henie Onstad Kunstsenter, som inkluderte musikk, teater og projeksjoner fra flere dias-apparater. I et norsk perspektiv var Autentisk Film unikt, med en tilnærming som mer reflekterte det som foregikk internasjonalt enn innenlands. Med svært begrensede midler skapte Kolås-søstrene musikk som høres utrolig rått og originalt ut nesten 40 år senere.

Tro mot deres DIY-tilnærming – med en følelse av at det å jobbe med datidens musikk- og kunstverden uunngåelig ville føre til kunstnerisk kompromiss – ble prosjektet avsluttet.

Søstrene lagde aldri musikk igjen.

Den kjente norske komponisten, produsenten og støymusikeren Lasse Marhaug oppsporet i 2020 Autentisk Film for å ta en snakk med dem om deres musikk og kunst.

Når startet dere Autentisk Film?

Anne Grete: Vi startet i juli 1982.

Hva var deres motivasjon og inspirasjon til å begynne å lage musikk?

Åshild: Autentisk Film var et forsøk på å tolke den “virkelige” verden gjennom lydbilder å skape våre egne uttrykk for “virkelighet” i motsetning til den ferdiglagde, syntetiske eller overfladiske “virkeligheten” det var meningen vi skulle tro på. Vi følte oss ikke hjemme i den “virkeligheten” som ble skapt for oss.

Anne Grete: Vi hørte mye på musikk, så det å lage vår egen musikk fulgte naturlig med det.

Hvilket utstyr hadde dere?

Anne Grete: Vi startet med en Tandberg båndopptaker, en elektrisk gitar og et trommesett. Senere fikk vi en Korg synthesizer, en annen båndopptaker og en D-2 Pro-rhythm mini synth.

Møtte dere noen tekniske utfordringer?

Anne Grete: Vi spilte inn vår første kassett ved å spille av bånd på den første båndopptakeren, spille til det og spille det inn på den andre båndopptakeren. Så spilte vi av det første opptaket, spilte til det igjen, og spilte så det inn på den andre båndopptakeren. For hvert nye lag fikk vi mer støy og båndsus. Det var ingen måte å mikse det på, ingen equalizere, ingenting.

Åshild: Magnetbånd er veldig vanskelig å redigere, og produserer mye uønsket båndsus. Vi hadde ikke råd til lydstudio eller skikkelig redigeringsutstyr.

Hvorfor valgte dere navnet Autentisk Film?

Anne Grete: Autentisk film er et slags paradoks, fordi ingen film egentlig er autentisk, på samme måte som ingen historie egentlig er sann. Så snart du lager en historie, plukker du ut noen deler og lar resten være, forteller den på din egen måte, fra ditt eget synspunkt, ifølge hvordan du husker det, og det er det som gjør det til en historie. Sannheten er noe annet, noe mye mer.

Åshild: Navnet spiller på motsetningen mellom det konstruerte og det autentiske, eller det syntetiske og det organiske. Film er syntetisk. Det er i utgangspunktet en plaststrimmel. Vi skapte lydbilder av plaststrimler og spilte dem inn på andre plaststrimler. Autentisk er ekte, ærlig, naturlig eller ubehandlet. Vi ville uttrykke ekthet gjennom et syntetisk medium. Vi syntes det var absurd at magnetbånd kunne fange noe autentisk, siden det er laget av plast. På den annen side tenkte vi ikke på vår egen lydproduksjon som mindre autentisk enn andre representasjoner av “virkeligheten” på magnetbånd. Hvis ektheten vår til syvende og sist var falsk, var også all annen ekthet det. Ved å skape lyder eller lydbilder ville vi avdekke fremstillingen av det vi vanligvis ikke ville stille spørsmålstegn ved. Jo rarere det hørtes ut, jo mer interessant var det. Vi tok for oss ideen om musikk for å se hva som ville skje. Finnes ekthet, eller er det en illusjon? Er ektheten bare et omslag som skjuler den allestedsnærværende forfalskningen ved å få det til å se ut som om virkeligheten faktisk eksisterer “et annet sted”? Finnes det noe “virkelig” utenfor boksen?

Hva var forholdet til film?

Åshild: Vi tenkte på det vi laget som lydspor til en film som lytteren ville finne på i sine egne tanker. Vi ville at lydbildene våre skulle få lytteren til å finne på sine egne bilder.

Anne Grete: Musikken vår fremstår som lydsporet til en fiktiv eller tenkt film.

Spilte dere ofte live?

Anne Grete: Egentlig ikke. Vi spilte live for første gang i mai 1983 på et sted som het Roxy, som var et ukentlig møtested for folk fra Bergen Rock Klubb. Dette ble spilt inn, og det ble laget en kassett av innspillingen med tittelen Levende Film. Vi spilte også på en gratiskonsert med mange forskjellige band i Karnevalsfabrikken i Oslo. Et par måneder senere spilte vi på Sprø Musikk Festivalen i Arendal, som var en bitteliten, gratis og veldig alternativ musikkfestival et sted i skogen rett utenfor Arendal. Vi hadde noen performancer i Oslo, som vi kalte Autistisk Teater. Vi brukte autistisk teater delvis som en referanse til det faktum at det ikke var noen som helst bruk av ord eller språk i forestillingene. Vi spilte på åpningen av ungdomshuset Brygga – Ungdommens hus, i Tromsø, i mars 1984. Vi opptrådte også på kunstmuseet Henie Onstad Kunstsenter, rett utenfor Oslo, og på en stor festival på kunstmuseet Moderna Museet, i Stockholm, hvor vi faktisk fikk lov til å spille i en kirke.

Når dere spilte live, hvor mye av musikken ble improvisert?

Anne Grete: Alt sammen.

Åshild: Vi spilte av et opptak som bakgrunn, og hadde instrumenter stilt opp, men mye av det var improvisert.

Hva var reaksjonen på musikken?

Åshild: Ingen kastet noe på oss.

Hvordan var det eksperimentelle musikkmiljøet i Norge på den tiden?

Åshild: Det var mye kreativitet, men det meste av musikkmiljøet lagde mer konvensjonell musikk.

Anne Grete: Lokalt var det en gruppe som het Famlende Forsøk, som var temmelig eksperimentelle, og også et band som het Alle Tiders Duster, som ikke var eksperimentelle som sådan, men de hadde noen veldig kule performancer, hvor de ble eksperimentelle, så de ble en inspirasjon til å eksperimentere mer.

Var dere klar over hva som skjedde internasjonalt?

Åshild: Vi var helt klar over hva som foregikk internasjonalt. Vi byttet kassetter med band fra Brasil, Storbritannia, USA og Øst-Europa.

Anne Grete: Vi hørte på musikken til Virgin Prunes, Einstürzende Neubauten og Public Image, for å nevne noen. Einstürzende Neubauten hadde en fantastisk konsert i november 1983 i den gamle industrihavnen Aker Brygge, som da var delvis revet og senere har blitt et fancy shoppingområde, midt i sentrum av Oslo.

Følte dere at dere var en del av punkmiljøet, eller kunstmiljøet, eller atskilt?

Åshild: Vi var inspirert av punkens “gjør det selv”-filosofi, og kombinerte den med multimedia konseptkunst.

Anne Grete: Vi hadde mange venner i punk-/ska-/rock-miljøet i Bergen, så vi følte at vi var en del av det.

Kan dere fortelle noe om videoen dere laget?

Åshild: Videoen ble kalt Øyenvitne, og ble filmet fra perspektivet til et ensomt individ som vandret rundt i en øde, post-apokalyptisk verden. Vi filmet deler av den på veien over Hardangervidda med meter-høye snøskavler på begge sider av veien, og mens vi kjørte over den konkursrammede Po-sletta i Nord-Italia. Vi filmet også noen scener i det forlatte havneområdet i Oslo og noen i ruinene av Pompeii, den utgravde romerske byen som ble begravet i vulkansk aske fra Vesuv i år 79. Det var et slags “verdens ende”-prosjekt.

Ble den noen gang vist?

Åshild: Den ble vist på Oslo Filmklubb.

Hvilke tanker har dere om musikken og tiden når dere ser tilbake på den nå?

Anne Grete: Nå føles det som om vi levde i den elektroniske musikkens steinalder, med tanke på de tekniske fremskrittene som er gjort siden den gang og de ekstremt primitive verktøyene vi jobbet med sammenlignet med de ekstremt kompliserte verktøyene som finnes i dag. Men på en måte gjorde mangelen på alternativer det enkelt. Vi gjorde det vi kunne.

Åshild: Det er utrolig hva som kan gjøres med begrensede ressurser. Når det gjelder det idémessige tenker jeg at det autentiske har blitt enda viktigere nå enn det var på 80-tallet. Det handler om å utfordre den profesjonelle konstruksjonen av virkeligheten, eller utforske hvordan produksjonen av den konstruerte virkeligheten foregår, sett i forhold til det vi selv kjenner fra vårt eget liv. Vi har for eksempel fått reality på tv og dokumentarfilm på kino, og ikke minst sosiale medier, der folk er ivrige etter å laste opp egne videoer og selfies for å skape en mest mulig perfekt versjon av seg selv, på ekte, liksom.

Sjekk de aktuelle albumene her:
https://ogudmundsenminde.bandcamp.com/album/1983
https://ogudmundsenminde.bandcamp.com/album/roxy-220583