Index of /gateavisa

      Navigasjon 
Parent Directory Arkiv Butikk Om Gateavisa
Navigasjon

En verden uten politi

Peter Gelderloos

I Gateavisa nr 198 publiserte vi artikkelen «En Verden Uten Politi». Påstanden til skribenten er at politiet er en rasistisk og autoritær institusjon som beskytter de mektige i et system basert på ulikhet. I lys av drapet på George Floyd og Seattles påfølgende kortvarige politifrie sone «CHAZ», er teksten mer aktuell enn noen gang.

Alle forsøk på reform har kun vist oss en ting: at reformisme ikke kan løse problemet. Istedenfor fremmer profesjonelle «aktivister» sin karriere på bekostning av folkets protester. I møte med denne situasjonen, hvor både venstre og høyresiden uforvarende samarbeider om å forlenge problemet, gir den utenomrettslige veien gjennom opprør, okkupasjon av byrom og angrep på politiet fullstendig mening. Slike taktikker – fordømt som «vold» av media, politi og mange aktivister – var ikke bare de viktigste egenskapene ved opprøret i Ferguson og solidaritetsprotestene som fulgte i hundrevis av andre byer. Taktikkene var også sentrale elementer som gjorde alt annet mulig, og som skilte drapet på Michael Brown fra de mange hundre andre politidrapene. Dessuten blir selvforsvar mot vold utøvet av statlige aktører, enten det er politiet eller tolererte paramilitære grupper som Ku Klux Klan. Ingen eksepsjonell forekomst i et historisk perspektiv, men en velprøvet form for motstand, og blant de få som har gitt faktiske resultater.

Det som gjenstår er å snakke om muligheter som er radikalt eksterne i forhold til den selvregulerende syklusen av tragedie og reform. Det som gjenstår er å snakke høyt og tydelig om en verden uten politi.

Vi ønsker ikke et bedre politi. Vi ønsker ikke å fikse politiet. Vi er tvert i mot av den forståelse at politiet fungerer meget godt. Det fungerer bare ikke for oss, og det har det heller aldri gjort. Det vi ønsker er derfor å bli kvitt politiet fullstendig, og vi ønsker å leve i en verden der politiet ikke er nødvendig. Tilnærmingen er langt i fra naiv, og jeg tror dette er den eneste tilnærmingen som kan motstå seriøs granskning. Enten i form av en omfattende historisk analyse av politiets rolle og dens utvikling, eller en undersøkelse av de mange mulighetene som menneskelige samfunn allerede oppviser.

Ingen kan argumentere effektivt for at politiet er nødvendig i en absolutt forstand. Som institusjon er politiet faktisk en rimelig ny oppfinnelse. Det spørsmålet vi burde stille oss er hva slags samfunn som har behov for et politi? Og hva slags samfunn er det som rettferdiggjør bruken av systematiske mord, tortur, maktmisbruk og overvåkning?

Dennis Sullivan og Larry Tifft har i en årrekke samlet informasjon om samfunn som bruker ulike former for konfliktløsning, hvor en organisasjon som politiet ikke har noen plass. Fra Navajo-indianerne til semai-folket i sørøst Asia. Det finnes med andre ord en rekke samfunn, alle på ulike måter påvirket av vestlig kolonialisme, som har praktisert forsonende eller transformativ rett. De har med andre ord håndtert sosiale konflikter uten noen gang å være så brutale at de låste folk i bur, eller skape en eliteorganisasjon designet for å overvåke folk eller mobilisere organisert vold mot de som overskrider fastsatte lover. Sullivan og Tifft har sammenlignet samfunn som ikke ligger for langt unna hverandre og står overfor liknende sosio-økonomiske betingelser, men som bruker andre strategier for å håndtere ødeleggelse.

Et mønster som straks blir tydelig er at politiet og deres fengsler kun er nødvendig i samfunn basert på utnytting og ulikhet. Politiet som instrument er ikke egnet til å ta vare på samfunnet; tvert imot er politiet et instrument best egnet til å beskytte en elitistisk, parasittær klasse fra samfunnet. Ethvert samfunn med en minimal praksis for solidaritet og samarbeid kan beskytte seg selv mot personer som ville skade andre. En hierarkisk, militarisert styrke som politiet, eller en institusjon som fengselet, er designet for å fjerne konflikt og overskridelser fra den sosiale sfæren. Det gir bare mening når det er en parasittær klasse som eksisterer i antagonisme med resten av samfunnet, og dermed har behov for å håndtere sosiale normer knyttet til rett og galt, og monopolisere voldsmakten i egne hender, for å bevare sin makt. En slik sosial klasse vil også trenge en rettferdighetsmekanisme, slik som retten og den lovgivende forsamling, for å formalisere sin egen forståelse av rett og galt. Den vil også trenge en propagandamekanisme, enten det er en statsreligion eller massemedia, for å sikre at den utbyttede majoritet identifiserer seg med sin mester og reproduserer elitens normer. Når en normal person uttaler seg mot å kaste stein på politiet eller ødelegge forretninger, uttrykker de verdier som har sitt opphav på toppen av den sosiale pyramiden.

Det blir selvsagt mer komplisert når du innser at interesser alltid er subjektive, og at folk i mange tilfeller får mer ut av å identifisere seg med et fellesskap, uansett hvor fiktivt dette er, enn de får ut av å ha mat på bordet og tak over hodet. De fleste mennesker med konvensjonelle forestillinger, fra selskapsdirektøren til taxisjåføren, eller sofasliteren for den saks skyld, deltar i reproduksjonen av det samme systemet. De tror sannsynligvis alle sammen også på posisjonene de besitter. Noen har imidlertid mer påvirkningskraft enn andre, og kan identifiseres som opphavet til visse deler av det nåværende systemet.

Vi snakker derfor ikke for massene når vi hevder at politiet og fengslene eksisterer for å kontrollere dem, men vi burde heller ikke unngå å hevde en radikal posisjon kun fordi den er upopulær. Vi er nødt til å ha tro på at mange etter hvert vil støtte radikale tilnærminger til politiet. Mange støtter allerede deler av disse posisjonene intuitivt eller implisitt, og grunnen til at ikke flere gjør det, i alle fall ikke ekspressivt, er at så få foreløpig tør å erklære politiet som en ubestridt fiende av friheten, eller åpent være talsmann for en verden uten politi. Det siste vi trenger på dette tidspunktet er flere som omfavner lunkne, sprø forslag til reform som er fullstendig uoppnåelige og urealistiske. Men så lenge forslagene til magre reformer blir tatt seriøst er det dessverre akkurat det vi vil få.

Vi kommer aldri til å bli kvitt politiets brutalitet uten å bli kvitt selve politiet, og vi vil aldri bli kvitt politiet uten å kvitte oss med et helt systemet basert på utnyttelse, undertrykkelse og hierarki. Det finnes åpenbart ingen kjapp og enkel løsning på dette problemet, og evige diskusjoner forlenger bare problemet. Å bidra til vanskelige, vidtrekkende endringer betyr ikke å feste et abstrakt blikk på en predestinert fremtid og dermed gjøre oss blinde for umiddelbare problemer. Tvert imot, vi er nødt til å fokusere på hvordan vi skal kjempe for en bedre verden nå. Delvis betyr det å unngå handlinger som gjør virkelige endringer enda mer usannsynlig.

I en tidligere artikkel har jeg argumentert for at de kortsiktige endringene borgerrettighetsbevegelsen oppnådde i hovedsak ble vunnet da man bevæpnet seg, overtok gatene og slo tilbake uten å bekymre seg for den herskende klassens tabuer mot underklassens vold. Kjemper vi for total sosial transformasjon uten å foreslå naive reformer, vil de ved makten tråkke over hverandre for å kjøpe oss med raske løsninger og muligheter til å delta i systemet.

De fleste sosiale bevegelsene gjennom historien har faktisk gått under på denne måten. Enhver forbedring har blitt vunnet av de som slåss for radikale ideer, bruker kompromissløse metoder og aggressive taktikker. Selv om reformistene tar seirene til inntekt for seg selv. Reformister som ofte består av en blanding av dissidenter fra de herskende strukturer, opportunister som ønsker å klatre den sosiale stigen, eller oppriktige mennesker som har blitt lurt av pragmatiske argumenter. Metodene deres er uansett for sedate til å kunne tvinge gjennom endring. Faktisk demonstrerer deres tålmodighet for myndighetene at de til syvende og siste er en lojal opposisjon som ikke fortjener undertrykkelsens fulle vekt. For å være i posisjon når samfunnets herskere innser at endring må til for å unngå en revolusjon, rir reformistene på bølgen de radikale har skapt. Årsaken til at slike bevegelser alltid gir seg etter en runde med ufullstendige reformer, og at til og med de minst effektive sektorene av disse bevegelsene pleier å stikke av med seieren, er at reformister har en lei tendens til dolke de radikale i ryggen. Dermed hjelpes staten med å eliminere dem i bytte mot utvidet tilgang til makten i sin nylig reformerte konfigurasjon. Hvem er dessuten bedre til å fornemme hvilke reformer som best lurer de på bunnen av samfunnet, enn en som nettopp har steget opp fra bunnen?

Jeg nevnte tidligere at politiet ikke kan eksistere uten et hierarkisk samfunn, et fengselssystem, rettssystem og en eller annen kulturindustri, enten religiøs eller medial. Alle disse institusjonene forsvarer den herskende strukturen mot konflikter generert av dens antagonistiske forhold til samfunnet. Moderne demokratier går imidlertid et steg videre. Dersom en konflikt med samfunnet er uunngåelig, hvorfor ikke forsøke å styre den heller enn å prøve å undertrykke den? I Ferguson var det stort sett de aktivistene som fremmet ikke-vold og fordømte opprørerne som bidro til å styre den sosial konflikten. Men det finnes en viktig type styring som jeg ikke har nevnt.

De av oss som er kritiske til massemediene har vansker med å forklare den sympatiske posisjonen både Times Magazine og Rolling Stone fra tid til annen inntok i forhold til opprørerne. Et par artikler gjør selvsagt ikke opp for tusenvis av spaltemeter som referer til opprørerne som en slags patologisk parasitt. Radioverter som ser ramponerte butikker og umiddelbart kaller gjerningspersonene for idioter. Eller verre, tv-reklamer som som sprer frykt om ville horder med demoner og fremmede agitatorer. Dagelange radio-maraton som krever fredelige protester, eller liknende. Likevel er fenomenet både interessant og av betydning. I tilfellet Rolling Stone kan vi anta at dette gamle establishmentet frykter å tape territorium i det risikofulle nisjemarkedet til nykommere som Vice. Den forklaringen er imidlertid ufullstendig.

En tilsynelatende subversiv atferd hos et par avvikere er neppe uten sidestykke. I det nylige opprøret i Hellas hadde en stor del av media sympati med opprørerne, selv om det var på en meget formell måte. Gjennom medias optikk kunne vi se unge studenter som med retten på sin side protesterte etter at politiet skjøt og drepte den 15 år gamle Alexis Grigoropoulos. Vi fikk også se anarkister som så kapret hendelsen for å kunne brenne politistasjoner, og innvandrere som utnyttet situasjonen for å plyndre butikker. Ingen av disse karakteristikkene er imidlertid basert på fakta. Millioner av mennesker, både unge og gamle, grekere og innvandrere, deltok i opprøret på en rekke ulike måter. Mange studenter plyndret butikker og mange immigranter gikk i de fredelige demonstrasjonene. Flere uttrykte en følelse av at deltakelsen i opprøret opphevet alle forhåndsdefinerte identiteter, mens medias operasjon tilsynelatende hadde til hensikt å gjenopprette disse. Gjennom de tre subjektene refererer medias karikatur til prefabrikkerte figurer som hele befolkningen allerede er kjent med. Den samfunnsengasjerte studenten, den pyromaniske anarkisten og den kriminelle innvandreren. Disse har aldri eksistert andre steder enn på tv-skjermen, ettersom det var media selv som skapte dem. Det er her man finner medias brillians; fordi de opererer innenfor et virtuelt univers de selv har skapt, trenger de sjelden å verifisere påstandene de fremsetter.

I tilfellet Hellas er det åpenbart hvorfor media valgte å sympatisere med de opprørske studentene. Formålet var å ta motet fra alle andre, slik at de hverken deltok eller identifiserte seg med opprøret. Media valgte å etablere en grense for hva som var akseptable fremgangsmåter, og dermed implisitt kriminalisere plyndringen av butikker og angrepene på politistasjonen. Intensiteten i gatekampene som varte over tre uavbrutte uker fikk tross alt regjeringen til å vurdere å kalle inn militæret. Etter hvert var de villige til å tolerere noen brennende barrikader og ulovlige protester så fremt opprøret ikke videreutviklet seg.

Den samme mekanismen kunne man observere i Ferguson. Da folk startet å bære våpen i demonstrasjonen, var det flere blant politiet som begynte å innse visdommen i å tolerere enkelte ramponerte banker. Det er bemerkelsesverdig at media bare aksepterer ødeleggelse av eiendom når planer om å skyte tilbake begynner å gi gjenlyd gjennom samfunnet. Selv om det skjedde innenfor begrensningene den amerikanske diskursen medfører, føltes det som et friskt pust da Times Magazine ønsket å sympatisere med opprørerne. Imidlertid viste det seg bare å være et kalkulerende trekk for å begrense kraften i opprørernes motstand. Selv om redaktørene i et magasin ikke konspirerer bevisst eller eksplisitt rundt hvordan man opprettholder sosial kontroll, er de åpenbart personer med klare interesser i dagens system. Folk som kjemper hardt for sin frihet, i motsetning til de som tvangsmessig går i sirkler eller iscenesetter såkalte die-ins (en form for protest hvor man simulerer å være død, red.anm.), vil ofte vinne anerkjennelse for deres menneskelighet og en begrenset sympati fra deres fiender. De gjør også eksistensen av sosial konflikt til et ubestridt faktum. I slike tilfeller vil de ved makten komme til å akseptere fremgangsmåter de tidligere hadde fordømt, og erkjenne feil de tidligere hadde benektet. Men deres fordømmelse av former for opprør som er destabiliserende på lang sikt vil bare forsterkes. Folket kan få lov å slippe ut litt damp, selv på ulovlig vis, men de må selvsagt hindres om de forsøker å stanse eller sabotere statens styringskapasiteter. Men konfronterer politiet en bevæpnet populasjon, er de plutselig langt mindre effektive.

Unntaksvis uenighet kan også manifestere seg innenfor forskning og i ulike diskurser. Jeg er ikke den første personen som uttrykker ideen om at politiet burde avskaffes. En slik ide er heller ikke helt fremmed i en akseptabel diskurs blant folk som er langt bedre kledd enn meg selv. Diskursen må imidlertid føres på en bestemt måte for å signalisere at de stiller seg til maktens disposisjon, og de ikke er en part i striden. Dersom vi hevder at det ikke er lov å snakke om en verden uten politi, kan dette bare være sant hvis vi forstår politiet som en funksjon i et gjennomgripende system av dominans, og at avskaffelsen av politiet betyr en avskaffelse av hele systemet. Imidlertid er det en hel del forskning og debatt som forsøker å kartlegge mulighetene for å avskaffe fengslene og politiet slik vi kjenner det. Men hva er den faktiske betydningen og effekten av denne diskursen?

Jeg vil begynne med å hevde at de fleste av dem som forfølger det teoretiske arbeidet, har gode intensjoner. Men vi vet også hva man sier om gode intensjoner, og brosteinen på veien til helvete er langt fra så håndfaste som de man kaster på politiet i Ferguson og andre steder. Med denne enkle metaforen forsøker jeg å foreslå en annen måte å vurdere våre handlinger.

Jeg innrømmer med glede at informasjonen produsert av akademikere og aktivister som reflekterer rundt avviklingen av fengsler, eller en verden uten politi, er tankevekkende og nyttig. Men akkurat som vi er nødt til å stille spørsmål ved hvorfor Times Magazine ønsker å sympatisere med opprørere, er vi nødt til spørre oss hvorfor det eksisterer betalte posisjoner for mennesker som studerer avskaffelsen av fengslene. Enten er ikke kapitalismen en total ideologi, eller så er ikke fengslene og politiet en integrert del av makten, samtidig som makten på en eller annen måte tjener på å studere sin egen avvikling.

Jeg tror svaret finnes mellom den andre og tredje muligheten. Selv om avskaffelse av fengslene ikke virker spesielt sannsynlig, i alle fall ikke fra nåtidens perspektiv, øker den demokratiske kapitalismen sine muligheter til overlevelsen ved å utarbeide beredskapsplaner for ekstreme tilfeller, og ved å gi motstanderne muligheten til å jobbe. Fordelen økes betydelig dersom politi og fengsler diskursivt kan transformeres fra en integrert del av et helt system, til et partikulært vedheng som kan modifiseres eller forkastes etter behov. Det finnes imidlertid andre diskursive metoder langt bedre skikket til å gjennomføre en slik transformasjon enn den akademiske eller aktivistiske.

I akademia eller i den profesjonelle aktivistens verden, kan man studere politiet for alle de riktige grunnene, og personlig ha en global analyse av politiets rolle innenfor en større helhet. Men den institusjonelle oppskriften for å søke om stipender, publisere artikler og etablere fremskritt er med på å modulere disse individenes aktiviteter til fordel for et mer sprikende verdensbilde, samt å rette den kritiske diskursen mot andre makthavere. Det kan høres ut som en selvfølgelighet, men jeg tror erfaringene fra kampens hete understøtter denne påstanden; du kan ikke avskaffe det du er i dialog med. Statlige myndigheter trives fremfor alt når de er tilstede i enhver sosial samtale. En samtale med arbeidsgivere, lovgivere, stipendiater eller eksperter om avskaffelsen av politiet vil med nødvendighet forutsette at det er snakk om å bytte ut en type politi med en annen.

Det moderne fengsel oppstod i kjølvannet etter avskaffelsen av retterstedet. Og borgervernet var en overlevelsesmekanisme etter overvinnelsen av og upopulariteten til politiet etter kampene på sekstitallet. Faren er med andre ord reell. Selv uten en vidtrekkende reform som tillater de mektige å gjenvinne makten, vil radikale diskurser i profesjonelle kanaler by på andre problemer. En diskurs jeg allerede har antydet kan betraktes som villedning.

La oss forestille oss en organisasjon som fokuserer på avskaffelse av fengslene. Deres ansatte er oppriktige, dedikerte aktivister, noen av de også veteraner fra tidligere kamper. Nesten alle er har en universitetsgrad, noen er kanskje akademikere, ellers holder de seg i nær kontakt med eksperter som produserer fakta, som i neste omgang gjør det lettere å argumentere for fengselets avskaffelse i såkalt høflige sirkler. De produserer mye verdifullt materiale som kan være nyttig for å støtte fanger eller forandre folks meninger om fengselssystemet. De får kanskje også til et pilotprosjekt på et par kvartaler i et bestemt nabolag, designet for å redusere avhengigheten av fengslenes industrielle kompleks. Sett hver for seg er alt dette fint og flott. Vi trenger flere mennesker som snakker om en verden uten fengsler. Imidlertid må man i en tid med sosiale omveltninger spørre seg hvordan ideene til en slik hypotetisk organisasjon sprer seg, og hvordan de styrer folks oppmerksomhet?

Når en slik organisasjon, med betalte ansatte, non-profit status, kredibilitet, men også med regler å følge og regninger å betale, proklamerer «Vi vil avskaffe politiet og fengslene». Hvilke praktiske implikasjoner medfører dette? «Derfor skal denne organisasjonen motta flere midler og denne loven skal ikke iverksettes», eller «derfor fortjener disse menneskene som tok til våpen mot politiet vår støtte»? Det er åpenbart ikke det siste!

En profesjonell tilnærming til styring av de sosiale problemene som ble tydelige under opptøyene i Ferguson, retter sjelden folks energi og oppmerksomhet mot gatene, hvor ekte forandring skapes. Det er et faktum at et Ferguson ikke skjer for ofte, og da kan en tålmodig og gradvis metode synes å gi mening. Konservatismen i den profesjonelle tilnærmingen leder likevel ofte aktivister til å spille en passiviserende rolle når øyeblikk med intense kamper oppstår, slik vi nettopp så i tilfellet Ferguson. Over USA, selv der hvor de avstod fra å fordømme opprørerne, begynte aktivister å organisere våkenetter og talerstoler, på tross av at det var klart at tiden for retorikk alene var over. Direkte eller indirekte tillot disse mobiliseringene at en middelklassebasert valgkrets monopoliserte den sosiale responsen, og dermed forhindret opprør på en tid da rekordhøyt antall mennesker var klare for kjempe tilbake.

I tillegg er forutsetningene gale. Tilfellet Ferguson er bare eksepsjonell i sin forlengelse, ikke i ånden. Det går ikke en måned uten at noen skyter tilbake på politiet i Amerika. For det meste er de såkalte ensomme ulver, de skyter ofte seg selv eller dør i kamp med politiet. Media står alltid klare til å publisere saftige detaljer fra privatlivet deres, enten de er sanne eller oppfunnet for anledningen. Politiet blir selvsagt fremstilt som helter, uavhengig av hva slags mennesker de faktisk er, og media vurderer det aldri som et alternativ at skytteren kan ha retten på sin side, slik de alltid gjør når det er politiet selv som står for drapene (faktisk er dette en alt for mild beskrivelse; de fleste mediehus hevder allerede fra begynnelsen at drapene er legitime, uten engang å reise debatt om saken). De siste skuddsalvene til to politifolk i NYC passer dette mønsteret perfekt, men det gjør også saker som den til Christopher Monfort i Seattle, Eric Frein i Pennsylvania eller Christopher Dorner i L.A.. Ingenting av dette burde overraske. Det er noe schizofrent med et samfunn som glorifiserer politiet, og undertrykker eller forvirrer enhver åpenhjertig diskusjon om hva folk faktisk erfarer når de er i kontakt med politiet, og hva slags mottiltak som er adekvate og legitime. Hvis et stort antall mennesker føler seg helt alene mens de utsettes for politiets brutalitet og dehumaniserende atferd, blir kollektiv motstand umulig. De eneste som da vil uttrykke en aktiv fornektelse av politiet vil være mennesker som har nådd en viss grense og tilslutt klikker. Det ligger i problemets natur at de ikke vil være stabile, spesielt dersom mental helse defineres som en uendelig evne til å legge til rette for elendighet.

På et viktig landemerke i Ferguson sprayet opprørerne «free Kevin Johnson», med referanse til en svart mann fra en aggressivt gentrifisert forstad utenfor St. Louis, som har ventet på dødsstraff siden 2008. Johnson skjøt og drepte en famøs bølle av en politimann, som avviste å hjelpe hans lillebror da han lå døende på bakken etter et hjerteinfarkt. Det finnes en direkte forbindelse mellom det som fremstilles som isolerte utbrudd av meningsløs vold, og de massive opprørene som i det minste tvinger samfunnet til å høre etter. Imidlertid ser jeg få blant de profesjonelle gjøre denne koblingen. Typisk nok er flesteparten enten stumme eller så velger de å patologisere såkalte ensomme ulver. Tragedien er at slike hendelser kun er isolerte så lenge de ved makten OG deltakere i sosiale bevegelser aktivt fortsetter å isolere dem.

Å anerkjenne den grunnleggende legitimiteten i slike handlinger er ikke et forsøk på å glorifisere gjerningsmannen. Det er noe trist over enhver død, uansett hvem offeret er. Vi er virkelig ille ute dersom det er slik at den eneste mulige motstanden folk kan tenke på er å ta sitt eget liv. Poenget er at det finnes en direkte forbindelse mellom den systematiske brutaliteten politiet oppviser, og at det oppstår tilfeller der folk skyter tilbake. Å fornekte dette faktum er bare med på å opprettholde de schizofrene betingelsene som tvinger oss til å patologisere en forståelig menneskelig respons på systematisk mishandling. Og bevare vår psykologiske lojalitet til et system som behandler oss som kanonføde, og hindrer utviklingen av kollektive tiltak.

I USA har det blitt gjort forsøk på å utvikle og spre ulike metoder for kollektiv motstand mot politiet som er kompromissløse og mindre farlig og suicidal enn den ensomme ulvens metode. Den mest kjente er sannsynligvis den såkalte «black blocken». Og selv om det åpenbart ikke er et perfekt instrument, er det absurd når det avskrives blankt av mennesker som ikke gjør det minste forsøk på å foreslå alternativer. I ikke-statlige organisasjoner sirkulerer, for eksempel, ideen om at black blocken kun består av hvite unge menn. Bare glem at det finnes en rekke attester fra kvinner, homofile og transpersoner som forsøker å motsi denne løgnen (og med stor personlig risiko, siden det krever at de snakker om personlig engasjement i en ulovlig aktivitet). Bare glem at amerikanske anarkister har lært mye av sin taktikk, ikke bare fra Europa, men også Latin-Amerika, hvor den er meget populær. Fordømmelsene kan ikke tas på alvor som kritikk fordi de ikke baserer seg på et realistisk bilde av black blocken; de er formulert for å forstumme heller enn å engasjere. De foreslår ingen alternativer for hvordan man kan innta det offentlige rom og kollektivt slå tilbake mot politiet.

Imidlertid er black blocken bare en mulighet blant mange, og mens den hjelper demonstranter å beskytte seg selv i røffe gatekamper, gir den ikke folk flest en visjon om en annen verden. Å snakke om en verden uten politi her og nå, uten å brøyte vei for vår egen co-optering er også litt av en utfordring. Heldigvis er diskursen allerede i gang. Tidligere har jeg nevnt eksempler på samfunn som har blomstret uten et politi. De historiene tilhører andre kulturer. Jeg tenker ikke at vesten skal bruke disse som modeller eller ideologisk kapital, men jeg tenker at vi burde anerkjenne deres eksistens. Dette for å bryte det halsgrepet den vestlige sivilisasjonen har over definisjoner av natur og menneskelig mulighet.

Vi burde også anerkjenne at disse eksistensformene ble avbrutt på den mest voldelige måte av koloniale prosesser som fremdeles pågår. Det er ikke marginale, idylliske historier om primitive samfunn uten noen relasjon til den moderne virkelighet. Det er historier om mennesker som fremdeles kjemper for å overleve. Dersom det, i den verden vi drømmer om, ikke finnes rom for disse menneskene til å gjenopprette sin eksistens uavhengig av vår design, vil uansett hva vi skaper bare være en fortsettelse av det vi kjemper mot.

Mer passende som inspirasjon til våre egne handlinger er en rekke historier om kamper i vesten eller vestliggjorte land, hvor man har opprettet politifrie soner på bakken. I en global kritikk av politiet ligger det i sakens kjerne at vi ikke kan be regjeringen instituere de nødvendige endringene. Virkelige skritt mot en verden uten politi er å finne både i opprøret i Ferguson og i andre byer rundt i USA, hvor folk har gått forbi deres selvproklamerte ledere, og faktisk slått tilbake, heller enn å bare produsere nok en oppvisning i symbolsk dissens. Opprøret i Ferguson var ikke bare viktig instrumentelt. Ved å tvinge hele samfunnet til å ta problemet i betraktning; da naboer fant sammen i solidaritet, bygget nye relasjoner, og kastet politiet ut av nabolaget de patruljerte med makt, pekte de samtidig mot begynnelsen på en løsning.

Kristiania er et autonomt nabolag i København som har vært okkupert siden 1971. Området, med nesten tusen innbyggere, organiserer seg gjennom allmøter, vedlikeholder sin egen økonomi og infrastruktur, tar hånd om søppelet sitt, produserer sykler og andre gjenstander i kollektive verksteder, og driver en rekke offentlige steder. De løser også sine egne konflikter, og med unntak av enkelte plutselige angrep og aggressive raid, har Kristiania for det meste vært en politifri sone. Til å begynne med gikk den danske regjeringen for en myk strategi, mens de håpet på at Kristiania til slutt ville falle fra hverandre på egen hånd. På samme område utkjempet autonomiabevegelsen i Nederland og Tyskland store slag for å forsvare stedene de hadde okkupert. Noen ganger overvant de politiet i gatene, eller brant ned kjøpesentre som gjengjeldelse for tidligere utkastelser. I denne konteksten gir den danske tilnærmingen mening. Imidlertid blomstret Kristiania. Enkelte mistenker at regjeringen stod bak krisen som i 1984 truet det autonome nabolagets eksistens, da en motorsykkelgjeng rykket inn i den politifrie sonen for å begynne salg av harde stoffer (milde rusmidler har alltid blitt mye brukt i Kristiania, mens angivelig avhengighetsskapende stoffer blir frarådet).

Det har tidligere i Kristianias historie vært høylytt debatt om hvordan man skal håndtere problemet med rusmidler. Mot intens opposisjon bestemte en del av nabolaget seg for å be politiet om hjelp, men de fant fort ut at politiet arresterte brukere av milde rusmidler mens de ignorerte, og ved enkelte anledninger tilsynelatende beskyttet, spredningen av harde stoffer. Etter den erfaringen besluttet Kristiania å holde politiet ute for godt, og autonomien deres var tydelig etablert da motorsykkelgjengen flyttet ut.

Gjengmedlemmene trodde de hadde valgt et lett bytte: Et nabolag med bare hippier som ikke bare nektet å tilkalle politiet, men også holdt politiet aktivt ute. Disse dopselgerne hadde imidlertid blitt offer for den kapitalistiske mytologi, som fremstiller oss alle som isolerte individer, sårbare for organiserte kriminelle, og derfor med behov for den største beskyttelsessvindelen av alle, nemlig staten. Kristianias innbyggere slo seg istedenfor sammen, og utøvet med andre ord den samme solidariteten de nedlegger i alle andre aspekter ved livet. De slo tilbake, og sparket motorsykkelgjengen ut, ved hjelp av en kombinasjon av sabotasje, offentlige møter, press og direkte konfrontasjon. Det er ingen tilfeldighet at de samme kapasitetene som tillater oss å slå tilbake og befri oss selv fra politiets grep, også er de samme vi trenger for å beskytte oss selv mot ulike trusler som det kapitalistiske demokratiet prosederer under benevnelsen kriminalitet. Kriminalitet og politi er to sider av samme sak. De viderefører hverandres eksistens, og de er begge avhengige av et sårbart og atomisert samfunn. Et sunt samfunn ville ikke hatt bruk for politiet. Like lite ville de satt sitt folk i bur og gjemt bort sine problemer. De ville heller håndtere de konflikter og mangler som fører til den skadelig handling i utgangspunktet.

Det gjensidige forholdet mellom politi og kriminalitet ble avslørt på den mest utsøkte måte under det folkelige opprøret i Oaxaca i 2006. I juni det året hadde politiet brutalt overfalt en stor leir som tilhørte streikende lærere. Men lærerne slo hardt tilbake, og ble snart supplert av en rekke naboer. De lempet formelig politiet ut av Oaxaca by, som ble værende autonom i fem måneder, sammen med store deler av de landlige områdene i nærheten. Folk bygget barrikader, som etter hvert ble viktige steder for sosialisering så vel som selvforsvar. De organiserte også såkalte topiles, en tradisjon blant urfolket i landet som skaffer til veie frivillige til å kjempe tilbake mot politiet eller paramilitære, i tillegg til å se etter branner, ran og overfall.

De som forsvarte Oaxaca fikk fort erfare hvordan politiet slapp fanger fri fra fengselet på betingelsen at de gikk inn i byen for å begå kriminalitet. Mens de beskyttet nabolagene mot slike handlinger, fungerte ikke de såkalte topiles slik en vestlig politistyrke gjør. De patruljerte ubevæpnet, de var frivillige, og de hadde ingen myndighet til å arrestere folk eller på noen måte påtvinge de sin vilje, slik politiet gjør. Dersom de kom over et ran, en brann eller et overfall, var deres funksjon å tilkalle naboene slik at alle kunne reagere kollektivt. Med en slik struktur vil det være umulig å håndheve en lovbestemmelse mot en aktivitet med folkelig deltakelse. Med andre ord, Oaxacas topiles kunne stanse en fremmed som stjal fra en butikk eid av et medlem av den lokale arbeiderklasse (som mange av nabolagets butikker var), men de kunne aldri ha stoppet naboene selv fra å plyndre en butikk.

Folk i Oaxaca måtte også forsvare seg selv mot politi og paramilitære, og de gjorde det i fem måneder. De såkalte topiles og mange andre var ubevæpnet. De måtte forsvare seg med steiner, fyrverkeri og molotov cocktails. Mange ble skutt i prosessen. Motet de oppviste tillot hundretusener av mennesker å leve i frihet i fem hele måneder, i en politifri, regjeringsfri sone, mens de eksperimenterte med selvorganisering av deres liv på både sosiale, økonomiske og kulturelle plan. Alle de vakre sidene ved Oaxacas kommune er uadskillelige fra deres voldelige kamp mot politiet, hvor det ble tatt i bruk barrikader, slynger, molotovs, og tusener av mennesker stirret en bevæpnet motstander i øynene, og over et dusin ga sitt liv i prosessen. Til slutt satte den meksikanske staten inn militæret for å knuse den blomstrende lommen av autonomi. Om vi klarer å ta lærdom fra eksempler som Kristiania, Oaxaca og Ferguson, kan vi kjempe for en verden uten politi og alt de representerer. Vi må begynne her og nå gjennom å bygge blocker, nabolag, eller til og med hele byer som i alle fall midlertidig er politifrie soner. Innenfor disse rommene kan vi til slutt begynne å eksperimentere med og øve på løsninger på alle de sammensatte formene for undertrykkelse som plager oss.

Det er noe vakkert med mennesker som finner mot til å kjempe tilbake mot en mektigere motstander. Mennesker vokser på overraskende måter når de frigjør rom og tar igjen makten til å organisere egne liv. Ingen av disse tingene kan understrekes for mye, men vi bør heller ikke romantisere. I Fergusons gater og andre frigjorte rom treffer mye av den grimheten som fyller samfunnet vårt dem i bakhodet. Men å håndtere det som tidligere har vært usynlig og normalisert er en uunngåelig del av enhver renselsesprosess, og samfunnet vårt kan ikke være annet enn sykt. Uroligheter som opptøyer eller et opprør kan være en viktig katalysator for den sosiale tilfriskningsprosessen. Gjennom å forkaste det tidligere regimets normer og relasjoner, kan frigjorte rom som tidligere bare reproduserte og usynliggjorde alle former for skade, gi oss en mulighet til å skape nye, sunnere mønstre, og engasjere oss i samtaler som tidligere var umulige. Ved å gi oss selv makt til å slå tilbake mot de som har skadet og traumatisert oss, slik som politiet, kan vi ta et viktig steg mot å gjøre slutt på undertrykkende relasjoner, lege sår og gjenopprette sunne sosiale relasjoner.

Dette er imidlertid et farlig forslag. Å slå tilbake mot politiet, spesielt å skyte tilbake mot dem, slik det skjedde i Ferguson, er ingen trygg aktivitet. Endring er aldri trygt. Og dersom vi klarer å overvinne politiet for å skape en frigjort sone, vil staten til slutt sende inn militæret. Er soldatene fremdeles lojale nok, etter de siste krigene, til å åpne ild mot oss? Har det blitt gjort nok for å oppmuntre fratreden i rekkene, eller er regjeringen trygt i førersetet? Det er bare en måte å oppdage det på.

Det er forståelig at mange ikke ønsker å påta seg de ekstreme risikoer involvert i å rykke den undertrykkelsen som kveler samfunnet vårt opp med roten. Så lenge du har mot nok til å innrømme det, er det ingenting i veien med å være redd. Noen mennesker gjør seg imidlertid en stor bjørnetjeneste ved å skitne til vannet med nærsynte forslag uten håp om å gjøre en virkelig forskjell.

Når vi tar til gatene må vi vite hvordan vi griper et rom i det offentlige. Hvordan vi sikrer at de som kjemper tilbake aldri er isolerte. Hvordan vi gjør kollektiv respons mulig slik at ingen er nødt til å reagere på en individuell, suicidal måte en gang til. Og hvordan vi bygger en kamp som har rom for ung og gammel. For den fredelige og den krigerske. For de som vet hvordan man slåss. Og for de som vet hvordan man helbreder. I mellomtiden er det et stort behov for klar og tydelig tale om en verden uten politi, slik at alle vet at bak de falske alternativene og ineffektive reformer så finnes det en annen vei.

Oversatt til norsk av André Ørvik for Gateavisa.

Neste sak:


Parent Directory Om Gateavisa Abonner Gatesalg Forhandlere
      Lenker             

Redaksjonen Forhandlere Klubb Digitalarkivet
      Lenker             

Redaksjonen Forhandlere Klubb Digitalarkivet