Index of /gateavisa


Parent Directory Arkiv Butikk Forhandlere Om Gateavisa
Navigasjon
Redaksjonen
Digitalarkivet

Evig Kaos, Hard Struktur

ANNIE- BJØRN CIS (ABC)

“Lucifer is the patron saint of visual arts. Color, form – all these are the work of Lucifer” (Kenneth Anger, Scorpio Rising, 1963).

Bandet Next Life ble startet i Tønsberg i 1999 av kunstneren Hai Nguyen Dinh. Det multimediale prosjektet har gjennom årene involvert flere artister, men har siden 2017 vært et rent soloprosjekt. Next Life har til sammen spilt over 300 konserter i både Europa og USA. «The Akashic Record», deres sjette albumutgivelse, kom ut i 2018 på undergrunn-selskapene Etch Wear og Gaffer Records. Musikken til Next Life er progressivog bærer sterkt preg av hardcore, punk, metal og oldschool datamusikk kjent som «chiptunes». Den høres ut som et hardtslående og intrikatdataspillpå brutal speed, med smak av metall. Sceneshowet er en hybrid av konsert og performance. Det er intenst, humoristisk og beinhardt, men samtidig strukturert med presist synkronisert lyd og bilde.

Første gang jeg opplevde Next Life var på Blå i 2000, den gang et arnested for jazz, neo-hipstere og andre strebere. Den kvelden jobbet jeg i baren, og hadde for lengst raknet av musikktretthet og misantropi. Som vanlig stod vi og telte timene til vakten var over, mens vi takket Lucifer for at det ikke var Jaga Jazzist som nok en gang skulle ødelegge kvelden, de blodfattige og reaksjonære pappaguttene av noen rævslikkere som på den tiden til stadighet fikk invadere scenen på Blå. Denne kvelden opptrådte derimot et band jeg syntes hadde et kult navn, Next Life.

Vi var på vår fjerde «Skinny-bitch», som ble drukket i anonyme kaffekopper for å kamuflere styrkedrikken for sivilsnuten og skjenkebevillingsfolk. Da bandet entret scenen var vi på vei ut med en sigg for å få tiden til å gå, men før vi rakk å finne lighteren hadde Next Life satt i gang. Vi ble bare stående og måpe. Wow! Hva skjer her? En hardtslående, episk opplevelse utfoldet seg på scenen. Det var som å få speed og sukker intravenøst! På sekundet fikk vi tilbake troen på konsertformatet. God damn it! Gitaristen og hovedpersonen i bandet, Hai Nguyen Dinh, tok scenen som en dominant pønker med attityde fra en svunnen tid. Det opplevdes som et herlig sammensurium av metall, pønk, støy, intelligens, harde riff og bra sex. Vi i baren vekslet blikk under konserten og smilte lykkelige.

For første gang siden oppstarten er Next Life som nevnt nå et rent soloprosjekt. Hai Nguyen Dinh kommer snart ut med nytt album. Det finnes ikke mange intervjuer av han der ute, så vi møtte opp på døra hans med motorsag og truet han til å si noen ord om musikken sin.

Gateavisa: Så, hvor starter det hele?

Hai: Jeg er den yngste av fem barn i en innvandrerfamilie som kom til Norge i 1980. Den esoteriske betydningen av navnet mitt er «evig kaos», og jeg er født i metall-apens år.

Var det noe i oppveksten din som vekket interessen for musikk? Hvorfor måtte det bli Next Life?

På slutten av åttitallet lærte broren min meg å spille Pink Floyd-låter på gitar. Jeg likte «Is There Anybody Out There» spesielt godt. Det var slik interessen for gitar oppstod, og det førte meg videre inn i hardcore punk. Datafreak har jeg alltid vært. Dataspill var eneste plattform hvor jeg kunne overgå mine eldre søsken. Derfor ble det min greie, noe jeg identifiserte meg med. Etterhvert spilte jeg konserter med ulike band. Da vi en gang i 1995 manglet trommis til en konsert, falt det meg derfor naturlig å lage trommene på Commodore Amiga 500. For meg ble dette et slags «proof of concept», en form jeg følte meg hjemme i. De beste tingene i livet mitt smelta sammen til en kreativ helhet.

Hvordan har bandet utviklet seg siden?

I starten var idéen å gjøre alt solo slik at «bandet» aldri kunne bli oppløst. Jeg var imidlertid ikke modig nok til å gjennomføre det. Next Life opererte hovedsakelig som en duo med gitarist og keyboardist frem til 2008, først med Petter Snekkestad fra JR Ewing og deretter med Tormod Christensen. Deretter ekspanderte det med en trommis, Anders Hangård fra NoPlaceToHide/Nidingr frem til 2013, etterfulgt av Christian Augustin fra Totalt Jävla Mörker. Trioen besto frem til 2015. Jeg er stolt av, og takknemlig for, hva disse menneskene har bidratt til prosjektet. Utvidelsene resulterte over tid i at dataelementet kom litt i annen rekke, både musikalsk og kreativt, mens det sosiale aspektet stadig krevde mer plass. Det var også vanskelig å holde øvinger for musikere som bodde i forskjellige byer, og samtidig passe på at alle fikk øvd tilstrekkelig før fellesøvinger. Folk har jo andre ting å tenke på, som familie og arbeid. Det sosiale ble med andre ord et hinder for det kreative, og jeg så det som nødvendig å ta ett skritt tilbake for å bevare overskudd og inspirasjon. Siden da har jeg kjørt solo. Det neste albumet blir faktisk det første jeg gjør helt alene.For øyeblikket holder jeg forøvrig på å flytte kontoret mitt fra Oslo til Brest i Frankrike. Der tenker jeg å lære meg litt fransk, skrive nytt materiale til Next Life og prøve å komme i kontakt med den franske avantgarde-scenen. Vi har ikke spilt mye i Frankrike og jeg tror det er en spennende scene for Next Life. Veldig mye DIY, og folk der virker sultne på eksperimentelle uttrykk.

Hvor tenker du Next Life ligger sjangermessig?

Next Life kan oppfattes som motkultur fordi uttrykket aldri forholder seg lojalt til noe annet enn såkalte «chiptunes», som i praksis ikke er en sjanger, men et lydbilde. Chip-musikk var en liten bølge i årene mellom 2000 og 2010. Da gikk ting automatisk for Next Life og livet var en dans på roser (latter). Jeg er imidlertid ikke typen til å la meg diktere av trender, de forandrer seg konstant og tar lite hensyn til individuell utvikling. Skulle jeg forholdt meg til slikt ville hensikten med livet forsvunnet.

Pønker eller hardcore?

Jeg vokste opp med punkere og hardcore-folk, og har alltid likt miljøene. De hører ofte på musikk med tydelig fokus på frihet og individualitet. Antirasisme er også en uttalt verdi i disse miljøene, noe som gir meg en bekreftelse på at jeg er akseptert, både som innvandrer og en med alternativ musikksmak. Kulturen passet meg med andre ord godt. Spesielt da den var i utvikling, frem til slutten av nittitallet. Hvert band var praktisk talt sin egen sjanger. Miljøet hadde en åpen og fryktløs mentalitet uten definerte regler. Atmosfæren var inspirerende, og fremmet kreativitet og ulikhet.

Next Life er kjent for spektakulære fremføringer med utstrakt bruk av ulike medier. Hvordan ble det universet til?

Konsertene ble først multimediale rundt 2003. Tidligere baserte showet seg på rå hardcore-energi. Jeg vil si at fremføringene er mer allsidige i dag, og lettere treffer et publikum som ikke har de samme referansene som meg. Jeg arbeider mye med synkronisitet og presisjon. Musikken har blitt vanskeligere å plassere sjangermessig, noe som kanskje kan fremmedgjøre mange. For meg har det likevel alltid handlet om å uttrykke noe som ligger mitt hjerte nært; målet er å operere så nært følelsene som mulig.

Ser du på fremføringene som konsert eller kunst-performance?

Det kommer veldig an på hvem jeg spiller for. Settet tilpasses forskjellige situasjoner.

Om du må velge, hva foretrekker du?

Jeg tror jeg føler meg mest fri når jeg spiller for et kunstpublikum. De er ofte mindre opptatt av sjangre, og bryr seg mer om det helhetlige uttrykket. Men jeg er jo hardcorepunker i hjertet og liker den upretensiøse atmosfæren det mer tradisjonelle konsertformatet skaper. Jeg tror jeg vil unngå å sette det ene over det andre. Så lenge jeg har mulighet til å vise showet i sin helhet, med både video og lysdesign, liker jeg begge deler.

Du er altså både kunstner og musiker?

Ja, jeg kom til Oslo som musiker, men var bekymret for at musikken min ikke ville passe inn i konvensjonelle musikkmiljøer. Derfor føltes en kunstutdanning mer naturlig. I ettertid er jeg glad for det valget. Det gjorde meg definitivt mer fleksibel og åpen for hva musikk kan være. Og det var under min utdanning på Statens Kunstakademi i Oslo at jeg lærte video- og lysredigering. Jeg husker hvor fastlåst jeg var i sjangre og former i starten av utdanningen, og hvordan akademiet hjalp meg til å se kunstnerskapet mitt i en større kontekst.

Hvor ligger forskjellen mellom de to praksisene?

Hørbar og visuell kunst er begge verktøy til å uttrykke abstrakte følelser og tanker. For meg er det bare nyanser som skiller dem. De er to sider av samme sak. Først og fremst tror jeg det som skiller kunsten og musikken er industriene rundt dem.

Du ser kunst og musikk som to sider av samme sak. Er arbeidsprosessen også lik?

Det kan være vanskelig å skille de to prosessene. Forskjellen ligger kanskje i utgangspunktet. Når jeg lager musikk ser jeg for meg en blanding av liveopptreden og mulighetene som ligger i Tracker, komponeringsverktøyet jeg har brukt siden 80-tallet. I et installasjonsarbeid flyter derimot bildene mer abstrakt, kanskje fordi jeg underbevisst vet at jeg ikke skal fremføre det. Arbeidet i den hvite kuben er ofte befriende og gir impulser til å utforske nye ting.

Oi! Du har brukt samme komponeringsverktøy siden 80-tallet! Du har med andre ord holdt på lenge. Kan du si noe mer utdypende om prosjektet Next Life?

Min opplevelse av virkeligheten har alltid vært intens og av en litt filmatisk karakter. Det er disse følelsene jeg prøver å inkorporere i prosjektet. I arbeidet forsøker jeg å lytte til både hjertet, tanker og handlinger, og se hvordan disse passer til visjonen min. Når jeg skriver til prosjektet tar jeg hensyn til at jeg skal presentere det live. Målet er at fremføringen og låta skal ha samme energi. Jeg kommer nok til å gjøre det på den måten frem til jeg ikke lengre spiller konserter. Da kan det være at musikken min forandrer seg noe.

Men ok, nok teknikk og utsvevende tanker. Har du en god turné-historie til oss?

Det merkeligste showet vi har gjort var da Next Life ble hyret inn av moteselskapet Fabrics Interseason fra Østerrike. De ville ha oss til å spille på catwalken under en motefestival som ble holdt i Paris og Wien. Vi ble kledd opp i fucked-up klær og delte backstage med modeller på kokain. I tillegg ble jeg matforgifta under showet i Paris. Jeg husker også en gang kunstakademiet sendte oss for å gjøre et show klokken ni på morgenen for politikere og utdanningspersonell. Tror det var akademiets reaksjon på sammenslåingen av KHiO. Next Life var liksom kommentaren deres. Det var rart og passe WTF. Opera- og ballettstudentene likte det.

Spørsmålet kommer kanskje litt fra hofta, men har du noen gang blitt plaget av snuten mens bandet har vært på reise?

Jeg var i Frankrike i fjor. Det var research, turné og ferie i ett. Egentlig veldig fett, men da ble jeg anholdt av terrorpolitiet hele tre ganger på en måned! Alle gangene var de veldig aggressive og noen av dem så berusa ut. De gikk gjennom tinga mine og klaga faktisk på passet mitt, men da toget kom til stasjonen hvor jeg skulle av slapp de meg uten forklaring. Sprøtt opplegg. Jeg har i ettertid hørt at de rundt 2010 begynte å stoppe alle som ikke er hvite av ren rutine. Vet da faen hva som skjer i Europa nå. Det er i alle fall mye frykt på gang.

Apropos terrorpoliti og overvåkning: Hva er din strategi for å overleve i SoMe-samfunnet?

Jeg tror det er viktig å opprettholde en sterk fantasi, og ikke la den bli diktert for mye av eksterne kilder. Man finner seg selv ved å kjenne etter, tenke selvstendig og oppleve verden gjennom sitt eget filter. Sosiale medier, smarttelefon og den digitale verden inneholder mekanismer som forhindrer dette. Jeg er selv slave av de samme mekanismene. Samtidig er mitt største ønske å befri meg fra den verdenen. Kanskje litt ironisk siden jeg er datafreak, men jeg tror positive og ekstraordinære forandringer i mentaliteten vår vil oppstå dersom vi dyrker tanke- og følelseslivet mer.

Neste sak: