Index of /gateavisa


Parent Directory Arkiv Butikk Forhandlere Om Gateavisa
Navigasjon
Redaksjonen
Digitalarkivet

Fra Bakunin til Black Blocks

Andre Ørvik

Anarkismens moderne transformasjon står som en hardtslående gavepakke til vår tids revolusjonære bevegelser.

Anarkistene blir ofte avfeid som nihilistiske kaosprofeter, terrorister eller bare late slubberter. I den borgerlige offentlighetens forutsigbare historiefortelling finner vi vanligvis anarkisten i rollen som hodeløs utøver av nedbrytende skadeverk, gjerne illustrert med faretruende bilder av maskerte menn. Lignende mytologiske sjablonger har versert så lenge den politiske filosofien har eksistert. På tross av denne relative marginaliseringen har anarkismen likevel en betydelig påvirkning på dagens globale politiske landskap.1800-tallets ideologisk rigide, klassiske doktrine er kraftig modifisert, noe som har gitt en langt bredere appell. I dag er anarkismen en åpen og ikke-doktrinær frigjøringsteori understøttet av innsikter fra postmodernisme, poststrukturalisme og postmarxisme. Forandringen er basert på en overbevisning om at våre livsbetingelser har endret seg så radikalt gjennom det tyvende århundre at de tradisjonelle ideologiene rett og slett har blitt utdaterte. Globalisering har transformert økonomi, politikk og økonomi over hele kloden. Det bør derfor ikke være noen overraskelse at det særlig er globaliseringens politikk som har inspirert anarkismens revitalisering. Båret frem av vår tids store sosiale bevegelser har anarkismen blitt plassert i sentrum av vår tids radikalisme. Desillusjonert over de tradisjonelle ideologienes evne til å utfordre kapitalismen, og dens svirebror neoliberalismen, samler hele spekteret av politisk radikale seg nå om anarkismen.

Seattle

Morgenen 30. November, 1999 strømmet tusenvis av demonstranter ut i Seattles gater. Planen var forberedt flere måneder i forveien. WTO-toppmøtet, som skulle gå av stabelen denne dagen, skulle vise seg å bli alt annet enn vellykket. Fra ulike retninger startet forskjellige avdelinger sin marsj mot Washington State Convention and Trade Center, der åpningsseremonien skulle holdes. De kom fra nord, sør, øst og vest. En anarkistisk black block hadde ansvaret for å sperre av et sentralt knutepunkt, mens studenter og borgere fra utviklingsland fosset inn fra hver sin kant. Trommeslagere ga opprøret rytme, bannere blafret i den sure vinden og plakater med slagord markerte alle de ulike grupperingene som deltok denne dagen. Her gikk anarkister side om side med arbeidere, urfolk og radikale miljøvernere. Det voldsomme antallet demonstranter gjorde at delegatene ikke en gang kunne forlate hotellene sine. I tillegg klarte man å dele politistyrken som skulle sikre toppmøtet. Med pepperspray, sjokkgranater og tåregass forsøkte politiet desperat å gjenåpne de blokkerte gatene. Selv om opprørspoliti brukt hele sitt arsenal av voldsmidler, lyktes de ikke i å gjenvinne kontrollen. Da klokken slo tolv måtte verdenseliten innse at slaget var tapt, og åpningsseremonien ble offisielt avlyst.

Relevans

Seattle var begynnelsen på en hel rekke spektakulære opprør, og har siden blitt stående som et vannskille i anarkismens nyere historie. Flere har hevdet at ny-anarkismen ble forløst i denne novemberdagens kalde regn, men faktum er at den politiske filosofien allerede hadde vært under rekonstruksjon i flere tiår. Likevel har «Battle in Seattle» relevans. Hendelsen markerer anarkismens virkelige gjennomslag på den globale politiske scenen. Seattle utkrystalliserte i tillegg en modell for høyst konfronterende, masse-medierte aksjoner, på steder hvor systemet kan utfordres som en helhet. Alfabetsuppen av økonomiske eliteinstitusjoner som WTO, IMF, G8 og deres like har i dag blitt en arena for motstand mot den etablerte orden. Hendelsen gav også anarkismens radikale politikk, og motstand mot kapitalismens permutasjon av våre livsbetingelser, et definitivt gjennomslag i folks bevissthet. Hvem har i dag ikke hørt om den globale rettferdighetsbevegelsen, eller anti-globaliseringsbevegelsen, som pressen ynder å kalle den?

Vi skal etter hvert se nærmere på hvilken betydning toppmøte-sirkuset har for anarkismen. For å forstå hvordan anarkismen ble det radikale politiske feltets intellektuelle grunnlag, må vi imidlertid først danne oss et bilde av forandringen det anarkistiske tankegodset har gjennomgått.

Anarkisme og postmodernitet

Opprøret i Paris i 1968 var et historisk vendepunkt for opposisjonell politikk. Drevet av poststrukturalistiske, postmarxistiske og anarkistiske impulser, skapte datidens unge store omveltninger vi enda kjenner ringvirkningene av. Den oppvoksende generasjonen hadde fått modernismen og arven etter opplysningstiden langt opp i halsen. De fagre løftene synes mer og mer å ligne på de løftene politikere proklamerer før et valg. Filosofen Lyotard uttrykte det som kjent slik, man trodde simpelthen ikke lenger på den vestlige kulturens store fortellinger om seg selv.

Resultatet ble at det moderne prosjektet gikk i oppløsning, og at postmoderniteten etablerte seg som et nytt kulturelt paradigme på ruinene av det foregående. I kjølvannet vokste det også frem en ny politikk. Feminister, koloniserte, naturvernere, fargede og forkjempere for homofiles rettigheter fordømte i samlet tropp hva de mente var den tradisjonelle høyre og venstresidens ekskluderende politikk. I stedet argumenterte man for nye, inklusive praksiser, som «identitetspolitikk» og «en politikk av forskjeller». Fri seksualitet, forskjellige måter å kle seg på, frie livsstilsvalg, men også den anti-autoritære holdningen, punkens D.I.Y.-ånd og ulike direkte aksjoner var alle praksisformer som feiret menneskenes ulikhet.

Anarkismens grunnleggende verdier som frihet, autonomi og anti-autoritarianisme var som skapt for den nye politikken som oppstod med sekstiåtternes opprør. Mye av årsaken til at anarkismen nå er det radikale politiske feltets fremste inspirasjonskilde, er likevel å finne i hvordan anarkismen omfavnet den nye ideologiske konfigurasjonen og inkorporerte den i sin egen corpus.

Dagens politisk radikale, uten illusjoner knyttet til tradisjonell opposisjonell politikk, basert på klassekamp og overtakelse av staten, finner anarkismens analyser svært appellerende. De radikale ser hvordan den globale kapitalismen herjer med menneskelige relasjoner, samtidig som den utarmer miljøet slik at den truer både befolkningen og planeten.

Forholdet til marxismen

Karl Marx og de tidlige anarkistene delte en rekke synspunkter. Både Mikhail Bakunin, en av anarkismens klassikere, og Marx mente privat eiendom korrumperte de sosiale forholdene, og begge var inspirert av venstre-hegelianismen. Først da de tegnet opp sine respektive strategier for samfunnsmessige endringer ble det tydelig at de stod i et antagonistisk forhold til hverandre. Det faktum at Mikhail Bakunin, i 1872, ble kastet ut av den Første internasjonale, en samling på sosialistisk side, av ingen ringere enn Karl Marx selv og hans følgere, kan stå som illustrasjon.

Mikhail Bakunin

Likevel har anarkismen i årenes løp nektet å la seg knuse av vekten fra en dominerende marxisme. Da konflikten i den Første internasjonale stod på som verst beskrev Bakunin, med syrlig ironi, Marx og hans følgere som forkjempere av en sosial orden bygget fra toppen og ned. Han kalte de også maktens tilbedere. Den senere så brutale sentraliseringen av makten under Sovjetunionen, stilte Bakunins kritikk i et nærmest profetisk lys. Etter at Stalins eksesser og dermed kommunismens autoritære tendenser ble avslørt, kunne man observere en tiltakende fragmenteringen på venstresiden. Det var en av hovedårsakene til at anarkismen etter hvert skulle få fornyet aktualitet. Marxismens manglende evne til å se hierarki og sentralisering av beslutningsmyndighet som undertrykkelsens fremste drivkrefter, gjorde at anarkismen allerede fra starten hadde spådd sosialismens undergang.

Når anarkismens identifisering av autoritarianisme som marxismens blindsone nå ble validert, fungerte det til en viss grad som en oppreisning etter utestengelsen fra den Første internasjonale. Selv om oppreisningen alene ikke ledet til noen vidtrekkende tilslutning til anarkismen, skapte den et rom i feltet for radikal politikk, som anarkismen lett kunne fylle. Da nyliberalismen oppstod og kommunismen omsider trakk seg tilbake mot slutten av åttitallet, var anarkismen godt posisjonert til å samle en desillusjonert venstreside i betydelig uorden.

Det nye venstre

Da Sovjetunionen lenge før murens fall startet å slå sprekker, påbegynte man på venstresiden en revurdering av den marxistiske ortodoksien. I arbeidet var særlig medlemmene av den såkalte Frankfurter-skolen instrumentell. Kritikken av modernismen var tydelig. Istedenfor frihet hadde opplysningen gitt oss teknologisk herredømme over mennesket og naturen. Etter at opplysningen hadde avdekket sannheten og definert en ide om det felles gode, var visst alt som gjensto å oversette disse prinsippene til rasjonelle sosiale modeller.

Medlemmene av denne skolen, som Herbert Marcuse, Adorno og Horkheimer og etter hvert også Jurgen Habermas, demonstrerte også tydelig hvordan kapitalismen nå hadde trengt seg inn på alle av livets områder. For å utfordre det kommersielle hegemoniet, mente de det var nødvendig å rehabilitere marxismens tilnærming til sosial endring, som kjent baserer seg på klassekamp og til slutt arbeidernes overtakelse av statsapparatet. For å utvide diskusjonen rundt dominans til å omfatte mer en klassisk marxisme, utpekte man instrumentell rasjonalitet som en av kapitalismens mekanismer for å opprettholde sitt hegemoni. Senere ble også instrumentalisme og essensialisme knyttet til hvordan kapitalismen dominerer både mennesket og naturen.

Postmodernistene og poststrukturalistene som fulgte etter, utvidet denne kritikken av det moderne prosjektet. Da dro man blant annet veksel på innsikter hentet fra anarkismen. Gjenklangen mellom anarkistiske analyser og for eksempel de av Foucault viser tydelig hvilket bidrag poststrukturalismen og postmodernismen har hatt for diskursen rundt dominans. Et særlig viktig bidrag finner vi hos Foucault, som riktignok finner at den institusjonelle staten er tungt involvert i å opprettholde de dominansforhold som preger samfunnet, men han avslører også en rekke andre steder hvor makt utøves. Implikasjonene en slik desentraliseringen av makten har, blir også viet oppmerksomhet i anarkismens analyse. Blant de viktigste er at man ikke lenger ser revolusjonen og dens mål om maktovertakelse som formålstjenlig, siden desentralisering av makten har gjort staten til bare en av flere maktsentra.

I tillegg til kommunismens fallitt, og introduksjonen av postmodernismen og poststrukturell tenkning, finnes det en tredje grunnleggende faktor når vi skal forklare anarkismens posisjon som det primære intellektuelle grunnlaget for politisk dissens i vår tid. Som vi alt har vært inne på er også globaliseringen en viktig del av bildet.

Toppmøtesirkuset

Globaliseringen har forandret våre samfunn på grunnleggende måter. En prosess med så vidt omfattende virkninger vil nødvendigvis vekke sterke følelser. Seattle er et eksempel på dette, men langt fra det eneste. Før opptøyene i 99 hadde enkelte lignende hendelser funnet sted, men ikke av det omfanget.

Allerede året etter var man igang igjen. Da den globale økonomiske eliten samlet seg i Praha, hadde man lært leksen sin. Konferansesenteret hvor Verdensbanken og det Internasjonale pengefondet (IMF) skulle møtes var nærmest hermetisk lukket. Antikapitalistene anså de to institusjonene som ansvarlig for å delegere myndighet over land i den tredje verden til markeder og multinasjonale selskaper, og dermed implisitt være ansvarlig for mye av de økonomiske problemene landene sto overfor. Da de om lag 12,000 aktivistene som møtte opp forsøkte å bryte gjennom politiets linjer, ble de møtt med kraftig motstand. Sammenstøtene med politiet pågikk i flere dager. Over 900 ble til slutt arrestert.

Opptøyene i Göteborg

Litt over et halvt år senere, i 2001, skulle man få se noen av de verste sammenstøtene til da. Det ble holdt EU-toppmøte i Göteborg, men dagen før åpningen er i tillegg USAs nyvalgte president, George W. Bush, ventet. Det er første gang en sittende amerikanske president besøker Sverige. Presset på sikkerhet fører til eskalering på begge sider.

Antallet aktivister var større enn noen gang. Nærmere 50.000 deltok i de ulike kontingentene. Den mest alvorlige eskaleringen finner vi imidlertid fra myndighetenes side. Under de såkalte Göteborgskravallerna, som svenskene kaller opprøret, brukte man så kraftige voldsmidler at man må tilbake til mellomkrigstiden for å finne noe å sammenligne med.

Som utløsende faktor har det blitt angitt politiets beslutning om, allerede første dag, å sperre av Hvitfeldtska gymnasiet, med alle som var på stedet. Skolen var utlånt av kommunen til innlosjering av rundt 500 lovlige aktivister. Besluttningen baserte seg i følge politiet på en enkelt hendelse. En patruljebil på rutineoppdrag utenfor skoleområdet skal visst ha opplevd det som «meget truende» da de ble omringet av aktivister. Episoden spant raskt ut av kontroll da innesperringen av de besøkende naturligvis førte til en rekke motangrep og forsøk på å bryte ut.

Dagen etter forsøkte tusenvis av demonstranter å ta seg til konferansesenteret hvor toppmøtet ble avholdt. Der ble de møtt av et politi som angriper, først med hunder, og deretter med hester. Ridende politi stormet inn i folkemengden flere ganger i et forsøk på å isolere ulike grupperinger. Flere ble skadet i sammenstøtet. Til slutt virker det angivelig som om politiet er fullstendig ute av kontroll.

For første gang siden før andre verdenskrig skyter politiet med skarpt inn i folkemengden. Blant annet blir en 19-åring skutt i ryggen, men overlever etter å ha fjernet en nyre. Ytterligere to personer rammes av politiets skuddsalver.

Dramaet fortsetter

Samme år var det G8-møte i Genova. Demonstrasjonene i byen på den italienske rivieraen forårsaket de blodigste sammenstøtene i Vest-Europas nyere historie. Etter terrorangrepet 11. September, og den innskrenkningen av borgerrettigheter som fant sted i tiden etter, ble antiglobaliseringsbevegelsen erklært død av media. Likevel fant det sted nye demonstrasjoner allerede året etter, med nærmere 300.000 oppmøtte, da det ble avholdt EU-møte i Barcelona. Frem til 2006 blir det riktignok stadig færre demonstrasjoner årlig, men de fortsetter. Og i 2007 snur det midlertidig. I 2008, året da finanskrisen inntreffer, får vi en endring i retning av mer permanente demonstrasjoner som Occupy Wall Street og Los Indignados i Spania. Det siste virkelig store opprøret knyttet til antiglobaliseringsbevegelsen så vi i 2017, under G20-møtet i Hamburg. Hovedkontingenten ønsket delegatene velkommen med parolen «Welcome to Hell». Hele 320 politibetjenter ble skadet under sammenstøtene.

Sirkusets betydning

Betydningen av slike massive demonstrasjoner er mangfoldig. Demonstrasjoner knyttet til institusjoner som IMF, WTO og Verdensbanken gir en anledning til å utfordre systemet som en helhet. Man får sagt sin mening til aktører som er sentrale i utformingen av det systemet man forsøker å avskaffe eller modulere. Det er en del av bildet. Like viktig er det at slike demonstrasjoner har en effekt bare ved at de dramatiske hendelsene utspiller seg. Og effekten er ofte proporsjonal med støynivået en slik demonstrasjon medfører. Uten et sentralt drama som pågår et eller annet sted i verden, vil desentraliserte, lokale protester bare trekke til seg menigheten. Mens påvirkningen kan mangedobles når en stor hendelse finner sted. Man konsentrerer media og klodens oppmerksomhet.

David Graeber, en av grunnleggeren av Occupy-bevegelsen, ofte kreditert for frasen «We are the 99 percent», er tydelig på at han anser anarkismen som antiglobaliseringsbevegelsens hjerte og sjel. Han ser denne typen demonstrasjoner som et forsøk på å finne opp det han kaller den sivile ulydighetens nye språk. Tidligere var alternativene enten å marsjere i Ghandi-liknende ikke-voldelige opptog eller direkte opprør. Nå forsøker ulike grupperinger, som for eksempel Black Blocken, å oppdage nytt territorium i mellom disse to ytterpunktene.

En av metodene som benyttes er ødeleggelsen av eiendom. Ikke bare hvilken som helst eiendom, men banker, butikkfasader, biler. Med andre ord kapitalismens nøkkelsymboler. Når media rapporterer om disse hendelsene gjøres det alltid en meget forutsigbar distinksjon mellom, på den ene siden, fredelige demonstranter, og på den andre, voldelige elementer. Denne dualismen tjener to overlappende formål. På den ene siden får man stemplet de grupperingene som ødelegger eiendom som voldelige og kriminelle. Ved å gi flertallet benevnelsen fredelige og dermed akseptable demonstranter, sørger man samtidig for at flertallet av disse tenker to ganger om de skulle vurdere å «bytte side». Imidlertid har vindusknusingen og bilbrenningen som intensjon nettopp å bryte den forbannelsen som kjøpmennenes hegemoni kaster over samfunnet. Man forsøker å knuse den glatte fasaden som skjuler bedriftenes egen kriminalitet og vold.

Anarkisme med stor og liten a

Som vi skjønner har anarkismen etter hvert fått en nokså sentral plass i dagens globale politiske landskap. Postmoderne og poststrukturalistiske utviklingstendenser har gitt anarkismen fornyet relevans. Det samme har forsøkene med å rehabilitere marxismen. En tredje viktig forklaring er, som vi akkurat har sett, globaliseringen og de konsekvenser som følger i kjølvannet. Likevel er det ikke slik, som vi har vært inne på, at antallet individer som erklærer seg som tilhengere av ideologien anarkisme vokser eksponentielt.

Den nye anarkismen har symptomatisk blitt kalt post-ideologisk anarkisme. Det er også gjort andre forsøk på å begrepsfeste den nye anarkismen. Felles for alle er at de signaliserer en løsere og mer fleksibel tilnærming til det teoretisk grunnlaget. Det er med andre ord et hovedtrekk at doktrinære posisjoner sjelden forsvares. Poenget er viktig for å forstå hvorfor anarkismen ble den regjerende politiske filosofien i det radikale feltet, og hvorfor anarkismen appellerer til så vidt forskjellige grupperinger, som antikapitalister, feminister, urfolk og homorettsforkjepere.

I andrehåndslitteraturen finner vi en distinksjon mellom anarkisme med stor og liten a. Med stor A defineres anarkismen som klassisk ideologi, det vil si et sett regler man må overholde. De som definerer seg som anarkister, forholder seg ofte fremdeles til en slik anarkisme. Enkelte har hevdet at et slikt dogmatiske syn på sett og vis bryter med selve kjernen i anarkismen, ettersom muligheten til å avgjøre prinsipper og strategier ikke eksisterer innenfor en slik tilnærming. Imidlertid er det en løsere omfavnelse av anarkismens politiske filosofi, det man har kalt anarkisme med liten a, som i stadig større grad preger radikal politikk i vår tid. Det er nå et bredt spekter av opposisjonelle grupperinger som er inspirert av anarkismens ideer, men uten å ha et doktrinært forhold til dem. Dagens anarkisme gir radikale muligheten til å velge fritt fra menyen, uten nødvendigvis å identifisere seg som anarkister. De trekker fra og legger til frem til de har noe som passer deres identitet eller prosjekt.

Neste sak: