Genesis P-Orridge til minne

1

Genesis P-Orridge har forlatt kroppen sin. Slik omtalte Gen (det daglige navnet) andre personers dødsfall, at de forlot kroppene sine da de døde. Da Gen selv skulle dø sa Facebook-siden at nå var Gen på vei hjem. Selv ikke i døden lot det seg gjøre å finne en samlende metafor for dette kraftsenteret av selvmotsigelser og subkulturelt mangfold.

2

Som du ser er det ikke et eneste kjønnspronomen i forrige avsnitt. Årsaken til at jeg lot være er enkel. De som hadde kjent Gen lenge omtalte han som han. Fram til etter årtusenskiftet var Genesis en cis-mann. Han utforsket i mange år maskulin ekstremitet i sitt uttrykk, med tenner av stål, klær hentet fra militære overskuddslagre og sceneshow der han iscenesatte hat, sinne og vold.

I løpet av 1990-tallet gikk Genesis over til å dyrke det androgyne, med lange dreads, fargerike t-skjorter og estetikk hentet fra den skeiveste delen av ravekulturen. Han fikk deretter operert inn brystimplantater, innlegg i kinn og begynte med sminke. Fra da ble han til s/he. I muntlig omtale krevde han fra da av at alle omtalte henne som henne. Samtidig kunne de som kjente henne fra gammelt av, fortsette med å si han.

Wikipedia-artikkelen om Gen sier derimot at Gen foretrakk et kjønnsnøytralt pronomen, they på engelsk. Ergo var Gen – hen. Genesis omtalte seg selv som vi. Et slags royalt vi. «We» begynte han setninger med, nølende med sin særegne hese, nasale stemme.

3

Genesis var ikke alltid Genesis. Som barn het hen Neil Andrew Megson, født 22. februar 1950. Gen rakk altså å fylle 70. Det ligger et rammeverk av et levd liv her, men å nøste opp i det som er strekt opp innenfor rammeverket er ikke lett. Genesis spant myter om seg selv, på kryss og tvers av det som kunne være sant. Hen overdrev, underspilte, husket feil, re-fortolket eget liv, fant på underveis og regelrett løy. Mest for å forhindre kjedsomhet, kan det virke som. Derfor vil et minneord som dette være full av feil og mangler for mange av leserne. De har hørt andre versjoner av hendelsene, den andre, tredje eller fjerde versjonen. Eller de viser til en video fra en av gangene Gen avfeide store deler av livet sitt som påfunn gjort av andre.

Folk som ikke likte Gen, og det ble en del etter hvert – hen var ikke alltid like forutsigbar eller hjertegod mot alle – ble kvalme av hens selvopptatthet. Hvis humøret svingte, noe det gjorde – høy intelligens og mye fantasi kombinert med godt tilfang av droger i tiår og traumatiske opplevelser gjør deg ikke nødvendigvis stabil – så kunne Gen svinge med.

Da jeg selv hadde en to timer lang samtale for et års tid siden med hen var det en konsentrert og fokusert samtale. Jeg korrigerte åpenbare inkonsistenser i livsberetningen og Genesis spilte med.

4

Gen vokste opp i Manchester. Faren var selger og musiker. Man kan være tendensiøs og si at fra faren lærte hen glede med musikk og evnen til å selge. Fra moren – ubetinget kjærlighet. Fra Genesis var fjorten til atten gikk hen på en ærverdig britisk privat internatskole. Der lærte Gen seg å forakte makt, sport, konkurranse, skoleboklærdom og maskulinitet. På skolen kom hen over en bok som het «The Hundred Headless Women». Illustrert av surrealister ble den et slags referanseverk for Gen. Som mobbeoffer ble hen venn med kunststudenter og gjennom disse kjent med okkultister, beatpoeter og eksperimentell musikk.

De årene fram til Genesis var atten ble grunnlaget lagt. Hen arrangerte performancer, var med og gav ut undergrunnsblekker, og deltok i ulike religiøse og politiske grupperinger. Uten å binde seg til noen av dem. Grunnla kunstgrupperinger og leste masse. Særlig falt han for parhestene William S. Burroughs (1914-97) og Brion Gysin (1916-86) – to skeive multikunstnere som sammen fant opp og utviklet cut-up-teknikken. I denne tar man eksisterende materiale, primært er dette tekst, og klipper i filler. Gjennom tilfeldighet og systemer konstruerer man så ny tekst. Burroughs og Gysin var begge tidlig ute med å implementere teknikken i lyd, billedkunst og levd liv. Man tar det man har og klipper det opp. Kaster det i lufta, og ned faller noe helt nytt og vakker. Burroughs er kjendisen av de to, han som ble folkelesnad med bøker som Naken lunsj. Gysin la det teoretiske grunnlaget og produserte mengder av kunst.

Noen år senere bodde William S. Burroughs i London. Genesis deduserte seg fram til adressen der forbildet bodde, og sendte et brev. De to møttes, ble en slags venner og hadde kontakt ut Burroughs sitt liv. Gjennom Burroughs ble hen også kjent med Gysin og andre legendariske skikkelser i beatpoetmiljøets frynsete utkanter.

Mot slutten av livet var Gen (sammen med Patti Smith) den man gjerne kontaktet for en analyse eller bakgrunnskommentar ved utstillinger eller annet rundt Burroughs eller Gysin. Livet og virket til Genesis kan vanskelig sees uten grepet som Burroughs og Gysin introduserte til hen: Klipp opp og sett sammen på en annen måte. Kutt opp det kjente. Lag noe nytt.

5

For å forstå Genesis P-Orridge er det grunnleggende å regne hen som en mengde mennesker. Ikke ett. En mengde liv. Ikke ett. Genesis var med å grunnlegge den industrielle musikken. Hen var av de første house-musikerne. Billedkunstner og performancekunstner. Aktivist og forfatter. Konsistensen er manglende konsistens. Substansen er det substansløse. Kroppen er et hylster man kan endre for å romme ulikt. Men de første årene introduseres mye av det Genesis vil romme og agere. Kunsten, musikken, avviket og forakten for det etablerte.

6

Manchester var en industriby der det begynte å gå nedover etter krigen. Etter hvert ble det tomme fabrikklokaler og store sosiale problemer grunnet arbeidsledighet, og tapt mening for de med arbeiderklasseidentitet. Økt fattigdom. Stillstand. Genesis vokste opp i trygghet i en by som sakte falt fra hverandre. Byen der den støyende pulsen av industri gradvis stilnet til en hul angst. Dette må også inn i kalkylen om du vil regne deg fram til hvem Genesis var.

7

Fra 1969 til 1973 studerte Gen akademiske studier, og hadde ambisjoner innen kunstverdenen. Som del av COUM Transmissions var hen del av en ekstrem performancekunstscene, som også drev med kunst per brev og postkort, lyd og objektbasert kunst. Målet var å tøye grensene, for å påpeke råttenskap i samfunnet – og for å leke med regelverket vi er blitt tildelt for å leve under.

Samtidig var responsen mer spennende når COUM gradvis begynte å spille instrumenter og spilte som oppvarmere for kjente band som Hawkwind, og ble invitert til å spille på konsertscener i Vest-Tyskland og Nederland. Selv om COUM faktisk ble gryende anerkjente i kunstverdenen, og Genesis sikkert kunne laget seg en stabil karriere der, valgte Gen og de resterende medlemmene i gruppen å gå bort fra en karriere i kunstrommet.

Da jeg møtte Gen snakket hen om at gruppen møtte en form for repressiv toleranse. Med dette menes at kunstverdenen internt var så aksepterende for all kunst, så lenge det ble holdt innenfor kunstrommet. Der inne kunne man gjøre alt, uten at noen rynket på nesa. I det lengste kunne man oppleve at kolleger sa de ble herlig provosert, eller noe slik. Dermed ble enhver provokasjon for tankene og enhver ny ide kjapt skutt ned av kollegaer som «spennende». Og utenfor kunstrommet fortsatte verden like uberørt.

Det var først da COUM lagde en utstilling på anerkjente ICA i London at Genesis opplevde en respons han ønsket. Utstillingen «Prostitution» endte opp som tema for debatt i underhuset, der en konservativ representant kalte COUM for sivilisasjonens ødeleggere. Det var enkelt å legge sammen to og to. Konserter foran et ikke-kunstpublikum ga respons. Synlighet utenfor kunstrommet ga respons. Gen og gjengen måtte ut av kunstverdenen.

8

Nå vil en del lesere hyle opp. Genesis var ikke alene om disse tingene. Gen har skrytt seg opp og overvurdert sin egen rolle i dette. Hen var et rasshøl og var en av mange i stadig nye sammenstillinger av COUM, bosatt i stadig nye kollektiver. Det ene mer radikalt enn det andre. Det drøyeste kollektivet ble drevet av en maoist, der alle eiendeler var kollektivt eid, inkludert klærne. Klærne ble samlet i en haug hver kveld, så var det førstemann til mølla. Kjole, skjørt, bukse eller genser. Gudene visste hva man fikk på seg om morran.

Oppi dette var Genesis en av mange. Hens rolle var neppe like stor i andres øyne, som Gen opplevde den som selv. Om det var det at Genesis syntes mer, hadde større ego, større evne til å sno seg eller noe annet er vanskelig å si. Men det er Genesis folk husker best. Min teori er at det er evnen Genesis hadde til å ikke være én sammenhengende person som gjør at han huskes fra denne scenen – og andre scener han var innom. Gjennom å ha som livsnarrativ og identitet at ingenting er fast eller varig, gjennom at ingen egentlig er seg selv, ble Genesis noe for seg selv.

Men for all del, mytene er grenseløse, Gen sa masse som lettlurte fjols i fankretsen gikk rett på og min gjengivelse er garantert full av feil. Men jeg er da for faen ikke noe Wikipedia heller.

9

Konsekvensen av innsikten av at man måtte ut av kunstrommet for å forandre verden ble kombinert med erfaringer fra performancekunst. De fire gjenværende medlemmene av COUM var Genesis P-Orridge, den grafiske designeren og homoaktivisten Peter Christopherson, Cosey Fanni Tutti, performancekunstner og pornomodell, samt Chris Carter som hadde lang erfaring innenfor eksperimentell, elektronisk musikk. Sammen ble de i 1976 bandet Throbbing Gristle, bankende brusk – et slanguttrykk fra Manchester for ståpikk.

1976 er året for punkrockens fødsel. Viktigere er at det samme året grunnla den industrielle musikkens fødsel! Med inspirasjon fra amerikansk kunstrock som Frank Zappa, lydbåndeksperimenter fra fransk konkret musikk, tysk tung synth som Conrad Schnitzler og ymse annet satte industrielle musikere sammen et lydbilde som angrep øregangene. Lyder inspirert av fabrikkene som nå var i nedlagt eller i ferd med å bli borte, ble paret med samples av hyl og skrik, feler og blåseinstrumenter og tekster med grotesk innhold. Dette var mental støy like mye som ren noise.

Throbbing Gristle var ett av mange samtidige band, men ett av relativt få industrielle band som lagde alt fra episke torturscener som fylte hele platesider, til eviglange jammer og dansbar synthpop om hverandre. Tekster, titler og temaer hentet fra konsentrasjonsleirer og modernitetens søppeldynge, men også fra forvridde drømmelandskaper og surrealistiske tablåer. Manchester var det viktige bakteppe her. Pipene fra fabrikkene er landskapet musikken ble laget i. Sceneshowene var roping og spytting på publikum, som i punken, men musikken lot seg ikke poge til. Her var det ikke tre grep, her var det ingen ting å begripe. Man sanset mens man ble terrorisert.

10

Postindustrielle landskaper er selve grunnlaget for punk, new wave, industriell musikk og mye annet. Da vesten sendte industrien sin sør- og østover til underbetalt og uorganiserte arbeidere uten arbeidsmiljølover ble det et tomrom her i vest. Hva skulle folk bruke tiden sin til, og de tomme lokalene?

I tiårene før gentrifiseringen slo til for fullt og industrielle lokaler ble et tegn på at et kunstgalleri har god økonomi og råd til høy husleie var disse gamle husene forfallene skur fra en tid som nylig var. De av oss som har bodd tjue år i Oslo husker fremdeles en by med tomme fabrikker, graffiti på murbygninger med knuste ruter og en stemning av død, støv og spenning. At Manchester senere ble stedet der housemusikk grodde fram i Europa, der det var teknokvelder samtidig som det dukket opp raves og houseparties, var noe som hang sammen med at det i denne byen var mange nok store rom.

Dessuten fikk punken i byen et interessant ettermæle i klubbmusikk, der mange også hadde vært innom den industrielle scenen først. Tenk filmen «24 hour party people». Madchester.

11

Medlemmene i bandet ble uvenner og de gikk fra hverandre i 1981. Med unntak av noen år tidlig på 2000-tallet, der de turnerte igjen, ble Throbbing Gristle noe for historiebøkene. Neste prosjekt var popbandet Psychic TV. Her var musikken i starten trad britisk 60-tallsinspirert gitarbasert pop, men tekstene grov fram landskaper som var mytiske og mystiske, tenk 1920-tallsokkultisme, proto-surrealisme, alt som er gæernt og sjukt. Utover 1980-tallet ble Genesis en av aktørene i Madchester-bølgen. Psychic TVs musikk ble mer og mer dansbar. Til slutt, rundt 1990 endte det opp som et acidhouseband. Et av de hardeste og mest kompromissløse.

Samtidig ga Psychic TV ut en haug av obskure skiver med cut-ups, samples fra de oddeste steder og messing av tekster. Det dannet seg et miljø rundt bandet, Temple of Psychic Youth (TOPY) ble fanklubben kalt. Dette ble en slags sekt av kaosmagikere og andre tilhengere av obskure og esoteriske tekster og praksiser. Denne magiske praksisen gikk blant annet ut på at man ved ritualer og tekstlesing kunne miste seg selv, følelsen av seg selv, identiteten som seg selv. Man kunne bli en annen, ved å kutte opp forestillingene om den man var. Ideen om et selv var en konstruksjon som lett kunne erstattes, gjennom blant annet seksuelt ladde ritualer og handlinger.

Genesis ble på denne måten en del av tidens klubbscene, av tidens okkulte miljøer og gjennom å leke med kroppsmodifisering, del av de såkalte nye primitive.

12

Her vil fans riste på hodet. Jeg har rotet sammen ting, snublet i rekkefølgen, trukket slutninger og kommer med påstander om sammenhenger. Jeg har puttet Genesis inn i et fastlagt narrativ nå, som ikke er historisk riktig. I virkeligheten var disse årene kaotiske, en haug av konserter, plateinnspillinger, skrevne tekster, dokumenterte ritualer, folk som kom og gikk i livet.

Det som er sikkert er at hen nærmet seg en livsstil og ideologier som var mer og mer grensesprengende. Høyreekstremister dukket opp i musikkvideoer, satanister i referansene, ritualene ble mer og mer skitne, dopbruken hardere, dansen raskere, oppmerksomheten i media mer og mer kritisk. En karusell eller hurtigmikser av folk, ideer, farger, former, referanser, lyder, lukter, stiler. Det flimret og flimret. Det smalt, det smalt skikkelig.

*Lyd av piping i ørene. Den stille bevegelsen av tumbleweed i det øde landskapet. Den smertefulle bråstoppen når noe organisk treffer bakken.*

Der. Stopp. Det er politiet, du er under arrest.

13

Ryktene gikk om at Genesis drev med barnemishandling. Politiet brøt seg inn hos ham og beslagla alt Genesis hadde bygd opp av gjenstandssamlinger, biblioteker, arkiver og private brev og papirer. Målet var å avdekke det grusomme som denne mannen drev med i hemmelighet.

Det var ingenting hjemme hos Genesis som avdekket kriminelle handlinger. Det ble ingen politisak. Men tingene hen hadde samlet opp var stjålet, tatt vare på av en sulten stat. Media hadde slått opp hvor ond denne mannen var i stadig større oppslag og mer tendensiøse overskrifter, og en moralsk panikk spredde seg. Noen måtte stoppe denne onde mannen. Tenk på barna! I lynsjemobben var ingen tilgivelse. Som et Frankensteins monster jaget med fakler, rømte Genesis til New York tidlig på 1990-tallet.

14

I 1995 var Genesis 45 år gammel. Hen møtte Lady Jaye på en BDSM-klubb. Jaye var 26 år gammel, jobbet som sjukepleier på dagtid og dominatrix på kvelden. Singel etter sitt første ekteskap (Jada, Genesis rakk både å være ektemann og far til to barn de kaotiske årene) ble de to et par.

Med støtte fra Lady Jaye startet Gen gradvis å opptre på scener igjen, nå med relativt streite rockeband. Som en legendarisk skikkelse fra subkulturer og motkulturer var USA en plass der muligheter åpnet seg. Det ble utgitte tekster, utstilte bilder og mange konserter. Som kjendis ble Genesis inkludert i filmer, musikkvideoer og invitert til å delta på en mengde prosjekter.

Parallelt framstod Genesis og Lady Jaye seg gradvis mer og mer likt. Samme frisyre. Samme klær. De startet prosjektet Pandrogyne, der de to skulle bli ett. Genesis fikk seg brystimplantater, og målet var at de skulle leve livet som en enhet, men så døde Lady Jaye i 2007. Men livet ut var Genesis we og Lady Jaye for evig knyttet sammen i tankene og utseende. Nå også i døden.

15

De siste årene hadde Genesis mye helseplager og dårlig råd. I 2009 gikk hen egentlig av med pensjon. Gen solgte leiligheten sin, og leide en liten en. Hen solgte alt hen eide for å dekke helseutgifter som løp på, med diabetes og en rekke sjukdommer ellers.

Gen følte seg tvunget til å turnere igjen, for å få inn penger – så seint som seinhøsten 2016. Som frontperson i Psychic TV, i en sen og heller uviktig utgave, spilte hen i Oslo flere ganger de siste årene. Genesis var sliten. Hen hanglet og slet helsemessig. Det var tydelig at kroppen ikke var i form, men hva det var visste ingen før leukemi ble påvist i oktober 2017.

Denne siste tiden fram mot dødsfallet nå i vår var en sirkelbevegelse av sjukehus, medisinering, intervjuer og opptredener når hen orket. Og et stadig jag for å få betalt sjukehusregninger. Mange verden over bidro med låter på plater, kjøpte gjenstander eller på andre måter sendte penger i den slunkne kassa. Mange og hjerteskjærende var tiltakene for å få inn penger til cellegift og oksygentank.

Så den 14. mars forlot Gen kroppen sin. Eller dro hjem. Akkurat hva hen gjorde, hvem det var som forlot kroppen, hva slags identitet kroppen rommet og hvor et eventuelt hjem skulle være er ikke godt å si. Den endeløse ambivalensen og de konturløse og selsomme organismene som bygde sammen en Genesis P-Orridge lar seg ikke begrense til så banale størrelser som hvem, hva eller hvor.