Index of /gateavisa


Parent Directory Arkiv Butikk Klubb Om Gateavisa
Navigasjon
Redaksjonen
Digitalarkivet

«Vår største frykt er å våkne opp og være utdatert»

Maria Gullseth

Gilbert&George er en britisk kunstnerduo og kjærestepar. De er et slags tohodet grand old man å regne i samtidskunsten, og har holdt det gående i 50 år med en imponerende produktivitet og engasjement. Duoen er kjent for å takle tøffe emner om seksualitet, religion, identitet, makt og monarki, ofte gjennom høylytt kunst som skriker etter oppmerksomhet fra publikum.

Jeg møter Gilbert og George på Astrup Fearnley museet i sammenheng med utstillingen deres «The Great Exhibition». Verkene spenner fra den spede begynnelse og til i dag, og duoen har selv stått for utvelgelsen.

Astrup Fearnley

GA: Velkommen til Oslo, hvor lenge har dere vært her?

George: Takk! Det er fint å være her. Dette blir vår tredje dag.

GA: Har hørt rykter om at dere kuraterer utstillingene selv?

Gilbert: Fra a til å.

GA: Da har dere kanskje ikke rukket annet?

Gilbert: Nettopp, vi har fortalt dem hva de skal gjøre, samt holdt noen intervjuer og signert bøker.

GA: Hva består «The Great Exhibition» av?

George: Det består av verk fra 1971, fra da vi først begynte, til 2016.

Gilbert: Utvalget har vi stått for selv.

Gilbert & George, BEARDARY, 2016

GA: Høres bra ut. Jeg vil gjerne snakke om tosomheten.

George: Den vanligste enheten noensinne, ikke sant? Til og med i dyreriket.

GA: Ikke minst i dyreriket. Tosomhet kan være mektige saker, det er ikke for alle, men de fleste higer etter det. Ryktet skal ha det til at dere mestrer dette bra? Dere har vært sammen i over 50 år?

George: 50 år, ja. 100 år til sammen!

GA: Gratulerer! Dere bor sammen, deler hverdag og vaner, men det kanskje mest fascinerende er at dere jobber sammen som en kunstner. Er dere et unikum eller er dere redd for at tiden vil bringe med seg noen demoner som vil ødelegge det dere har sammen?

Gilbert: Jeg tror vi er i veldig god stand til å forutsi fremtiden.

GA: Dere er godt rustet med andre ord?

Gilbert: Da vi først startet i 1971, innså vi at vi var annerledes enn de andre kunststudentene. Vi kom ikke fra middelklassen og hadde ikke et sikkerhetsnett lik dem. Både lærerne og medstudentene var opptatt av formalistisk kunst, men vi ønsket heller at kunsten skulle involvere kjærlighet, frykt og følelser.

George: Vi var outsidere med andre ord, med et sterkt ønske om å bli kunstnere, og det føltes som den eneste muligheten vi hadde til å lykkes i livet. Men vi hadde hverandre, og det gjorde at vi bygget et unikt bånd. For uansett hva utfallet ville bli følte vi at ingen kunne røre eller fjerne oss fra hverandre. Vi var to mennesker, men en kunstner, det ble nøkkelen.

Gilbert: Alle på 70-tallet sa at vi aldri kom til å vare, men se på oss nå. Vi er veldig selvsikre på dette punktet. Vi er heller ikke sosialt involvert i mange mennesker. Vi har en veldig liten, men dyrebar vennegjeng, 3 eller 4 til sammen.

GA: Er det forholdsregler?

Gilbert: Ja. Vi går for eksempel ikke inn i andre folks hus. Aldri gå inn i andre folk hus! (Ler)

GA: Notert. Utenom lite sosialisering har jeg også hørt rykter om en litt anakronistisk livsstil. Hvordan ser en dag i livet til Gilbert og George ut?

George: Ja, altså, vi er uoppdragne i kunsten, men svært veloppdragne og disiplinerte ellers i livet. Vi står opp klokken fem hver morgen og spiser frokost klokken syv. Vi spiser alltid brød med syltetøy og drikker en kopp te. Og lunsj klokken 11. Vi har ikke kjøkken hjemme, så vi lager aldri mat selv. På formiddagen jobber vi, og så spiser vi middag klokken åtte på den samme tyrkiske restauranten vi har gjort i over 20 år.

GA: Hvorfor så ensformig livsstil?

Gilbert: Det er en prioritering. Vi ønsker å ha så mye tid til kunsten som mulig. Faste rutiner gjør at vi kan holde hjernen tom og fri, og det er da vi jobber best.

GA: Hvordan jobber dere?

George: Vi jobber ut ifra ulike temaer vi har tatt bilder av. Vi prøver alltid å gå i studio uten noe idé og formening om hva vi skal lage. Det må komme naturlig. Hvis det er fremtvunget blir det fort kunstig. Vi lar ideene ta utgangspunkt i hvordan vi føler oss den dagen eller måneden.

Gilbert: Vi går nærmest i blinde og lar bildene lage dem selv med oss som verktøy. Det er det vi streber etter i hvert fall.

GA: Er dere opptatt av å bli stemplet som outsidere?

George: Vi er outsidere, vi har aldri helt blitt godtatt. Vi ønsker å bli godtatt og elsket av folk. Men vi har aldri ønsket å være normale, fordi alle er normale.

Gilbert: Og vi ønsker ikke å bare være sære. Trikset er å være rar og normal på samme tid. Bare da kan vi være frie til å skape. Vi har aldri higet etter å være normale, men vi har heller aldri higet etter å være de freaky kunstnerne.

GA: Hva higer dere etter da?

George: Da vi først begynte på 70-tallet følte vi at mange kunstnere gikk inn for å skille seg ut, vi følte at det fremmedgjorde dem for resten av verden. Det skapte et skille mellom publikum og kunstnerne. Vi ønsker ikke å fremmedgjøre andre med kunsten vår. Vi vil være folkelig, men med en tvist.

GA: Jeg trekker ofte på smilebåndet når jeg ser noe av kunsten deres. Er humor et verktøy?

Gilbert: Det er ikke et bevisst valg, vi er først og fremst miserable folk.

GA: Det miserable kan være komisk?

George: Hvis folk finner det morsomt er det helt ok. Men vi prøver ikke være komikere. Men hvis vi får folk til å le er det bare positivt. Humor er et sterkt virkemiddel, det ufarliggjør.

Gilbert: Jeg klovner meg gjerne til for the greater good.

Gilbert & George, BUM HOLES, 1994

GA: Dere har blitt karakterisert som rebeller opp igjennom tidene. Jeg antar at det som er verdt å gjøre opprør mot har endret seg. Noen kamper er vunnet og nye har kommet til. Er dere fortsatt rebelske?

Gilbert: Vi har alltid ulike temaer vi jobber med hvor vi tenker at kampen er verdt å ta. Mennesket og religion ble et stort tema for kunsten vår, og avkriminalisering av homoseksualitet.

GA: Er det fortsatt like aktuelt?

George: Det var radikalt å være homofil og kunstner i det offentlige rom i 1971. Homoseksualitet ble avkriminalisert i 1967, bare fire år før. Og vi fremstilte ikke homofili som noe merkelig og uvanlig, men som noe allment.

Gilbert: Men verden har enda ikke klart å avkriminalisere homoseksualitet og sex generelt. Og vi er alle involvert i den kampen. Det angår oss alle.

GA: Vi har et samfunnsansvar?

Gilbert: Ja, spesielt vi i vesten som er så privilegerte. Hvis vi hadde gjort nok ville det ha stoppet. Vi må alle tenke klarere og sette et bedre eksempel.

GA: Er kunsten et valg av våpen?

George: Ja, en av de bedre. Vi har fått til mye med bøkene våre, musikk, tv, radio og kunst generelt, men det er ikke nok. Vi burde alle skamme oss!

GA: Er kunst nok da?

George: Vi har stor tro på at kunsten er i stand til å frigjøre mennesket. All kultur er frigjørende, det får oss til å tenke annerledes og på forskjellige måter.

Gilbert: Kunst har en opplysende effekt. Det er derfor kunst kan få oss til å endre atferd, den bringer oss til flere dimensjoner.

George: Og vi tror ikke på en moral som aldri endres, hva som er godt og hva som er ondt er flyktig, det er sånn vi tenker og der kan kunsten være ram.

GA: Hvilke samtidskunstnere burde man sjekke i dag? Noen tips?

Gilbert: Vi oppsøker sjeldent kunstgallerier og andre kunstnere.

GA: Er ikke det litt kontradiktorisk?

George: Vi støtter all kunst for hver kunstner gjør noe annerledes, men vi oppsøker det ikke. Vi ønsker ikke være en del av det livet. Vi ønsker å bli påvirket av verden, ikke av kunst.

GA: Hva med mennesket og religion, er tema fortsatt aktuelt?

Gilbert: Vi ønsker å sekularisere oss, og vi har ingen tro på religion.

Gilbert & George, YOUTH FAITH, 1982

GA: Allikevel tviholder dere på korset? Dere tar ofte i bruk religiøs symbolikk og refererer til religion i kunsten.

George: Mennesket har ikke klart å frigjøre seg fra religion helt enda. Det forsøker vi å gjøre noe med. Vi ønsker å tro på det vi har her, ingen ting annet.

GA: Er religion nødvendigvis et onde?

George: Det har i hvert fall brakt med seg mye ondt. Kultur og kunst derimot har en stor siviliserende styrke. Kirken gjorde det virkelig dårlig.

Gilbert: Og ikke minst politiet. Bøker, musikk, teater og poesi derimot gjorde en fremragende jobb.

GA: Dere er veteraner i kunsten og har produsert kunst siden dere møtte hverandre som studenter ved Central Saint Martins på slutten av 60-tallet. Hvordan holder dere dere aktuelle?

George: Vår største frykt er å våkne opp og være utdatert, derfor jobber vi iherdig imot det.

GA: Dere gjør en fremragende innsats i så fall. Til tross for en anakronistisk livsstil er dere fortsatt i vinden med utstillinger over hele verden.

George: Vi lager kunst for alle, det er nok trikset.

GA: Kunst for alle høres innbydende ut, men hva innebærer det?

George: Vi har alltid ønsket å nå direkte ut til folket og har avskydd kunst for eliten.

GA: Til tross for en avsky for eliten er dere også godt likt av dem. Men altså, kunst for alle?

George: Nettopp. Folk kan komme og gå som de er, kunsten vår er ikke nedlatende og pretensiøs som kunstverdenen ofte kan fremstå.

Gilbert: Du trenger ikke å være noen for å entre vårt univers. Vi ønsker heller å skape et vennskap mellom betrakteren og kunsten.

GA: Har dere noen uvenner?

George: Absolutt! Men man trenger fiender, det gir oss driv og da vet vi at vi er inne på noe.

GA: Ja, dere lager dristig og høylytt kunst som ofte konfronterer etablerte normer. Hvor viktig er det å provosere med kunsten?

George: Provokasjon er bra. Hvem vil se kunst som ikke provoserer?

GA: Provosere for å provosere?

Gilbert: Så lenge verden er en slagmark må kunsten også være det.

George: Jeg foretrekker heller ordet tankevekkende. Vi tar opp temaer som religion, seksualitet, makt, død og identitet for å nevne noen. Provoserende slagord som «Forulemp Mulla», «Forbann alle kardinaler» og «Drit ved alteret» er ikke ment som en provokasjon i selg selv.

GA: Hvilke tanker er det ment å vekke?

Gilbert: Vi håper kunsten får folk til å bli bevisst holdninger de har og hvorfor de har dem. Vi er ute etter å opplyse, ikke oppfordre folk til å være trangsynte heller ei provosere for å provosere. Vi ønsker å få folk til å reflektere og stille spørsmål til det samfunnet vi lever i.

GA: Lykkes dere?

Gilbert: Det gjenstår å se, men vi håper det.

GA: Hvordan har kunstverden endret seg?

George: Det er en annen verden! Aldri har så mange mennesker vært privilegerte som nå. Aldri før har så mange latt seg underholde av kunst som I dag. Vi har blitt bortskjemte! Men det er bare et gode.

GA: Dere er optimistiske?

George: Absolutt! Flere og flere oppsøker kunst fordi de har mulighet. Ytringsfriheten har blitt bedre og kunsten er for folket. Ting har generelt blitt bedre.

Neste sak: