Index of /gateavisa

Hugo Nørves siste post

Sunniva Lye Axelsen

Gateavisa er stolte av å kunne presentere en novelle av Sunniva Lye Axelsen. Eksklusivt skrevet for oss!

David Wojnarowicz: “Untitled (Burning House),” 1982

26/9, 04:41
Det blir sodd til frokost i dag. Jeg har fått en Facebook-melding fra en dame som kaller seg Angelica. Hun vil gjerne pule, men den må hun lenger ut på landet med. Falske kvinnfolk vil jeg ikke ha noe med å gjøre, de koster en hel masse penger uten at man noen gang får pult. Klok av skade skriver jeg til Angelica at jeg og Kjell kommer til å gjengvoldta henne med kubein, sette fyr på henne og rapportere henne til Facebook. Så husker jeg på frokosten; gryten er glovarm og tørr. Det er ikke så lett å holde fokus om dagen.

Saken er den at jeg blir forsøkt drept. Jeg skrur på radioen, og Dagsnytt gjentar navnet mitt om og om igjen. Hugo Nørve Hugo Nørve Hugo Nørve Hugo Nørve, først med rolig nyhetsoppleserstemme, så stadig mer skrikende, stemmen blir lysere, Hugo Nørve Hugo Nørve HUGO NØRVE HUGO NØRVE HUGO NØRVE HUGO NØRVE HUGO, til sist er alt bare skratting og hvining og felespill. Jeg skrur av radioen, men stemmen fortsetter i flere sekunder etter at knappen har sluttet å lyse. Slik er tingenes tilstand. Jeg blir hengt ut på en psykisk måte og det er ingen som svarer på mailene mine.

Det freser høyt når jeg tømmer sodden over i den glovarme kasserollen, vinduet blir grått av damp. Jeg setter boksen i avdeling for brukt hermetikk, de gaper med skarp, oppreven tanngard på kjøkkenbenken. Avdeling for tomgods er utsatt for hærverk, noen har vært inne under vasken og sparket ølbokser utover gulvet mens jeg sov, mens jeg sov. Radioen slår seg på. Det hveser og knepper. Nå er Stemmen våken.

Hugo?
— Gå vekk, sier jeg.
Hugo? Hugo? Hugo?
— Kan jeg ikke få spise i fred.
Hva lager du?
— Sodd.
Nå igjen?
— Det har ikke du noe med.
Har du fått innvilget erstatningen din?
— Jeg har ikke fått en krone. 7/Eleven har sodden jeg liker.
7/Eleven har sodden du liker.
— 7/Eleven har sodd, gjentar jeg, plutselig blir jeg søvnig, det er akkurat som om hodet mitt blir fullt av små, hvite prikker. Jeg legger hodet på kjøkkenbordet og folder hendene rundt den tomme tallerkenen. Jeg må ikke sovne, sodden må ikke tørrkoke. Jeg glipper med øynene.
— Er det snart morgen, spør jeg, men radioen ligger svart og stille på gulvet som en død kjempebille.

Far fikk sparken fra skrivebordsjobben i Forsvaret etter at han forsøkte å si fra om alle spionkameraene på kontoret. Det var ingen som ville høre på ham. Far ble grå og taus, røykte sigaretter til glødende stumper, skrev brev, unngikk telefonen. De fikk ham til sist ved å installere radioaktive vannrør i bygården vår. Han ba meg love å ikke bruke varmtvann. Jeg holdt løftet, dusjen har ikke vært i bruk siden, men da far ikke orket mer og lot seg jage i døden vendte de oppmerksomheten mot meg. Jeg tror jeg vil legge meg litt på sofaen. Jeg vender ansiktet inn mot veggen og tenker på cruiset jeg skal bestille så snart erstatningen er inne på konto.

Jeg og Kjell var på julecruise med Kielfergen i 2008. Vi fikk ribbe med surkål og eplesalat, riskrem og multelikør, og så var det opp i baren. Det var julecabaret og danseshow med jenter i sko som glitret og liksom lyste av seg selv. Jeg kan huske at jeg snakket høyt, drakk med sugerør, så meg selv tredobbelt i de høye speilene ved dansegulvet og smilte med krem i munnvikene. Kjell fikk med seg et eller annet fugleskremsel på lugaren, jeg satt på toalettsetet og drakk øl mens de ropte og kavet i underkøyen. Da vi gikk i land tok vi hverandre i hånden på at dette skulle bli tradisjon. Men året etter døde far.

Så jeg har mye å ta igjen. Jeg har tenkt å bestille meg et femtifemnetters cruise fra California til Australia. De første seks dagene er det seilas på åpent hav. Jeg skal gå på restauranter og få massasje av tynne jenter i hvite kitler. Så kommer vi til Honolulu, og etterpå går det slag i slag med steder jeg aldri har hørt om, men som jeg gjentar navnene på, om og om igjen, når skvatringen fra TV-en blir for ille, og jeg ikke klarer å jage bort mennesket som dingler fra taklampen om natten; Honolulu, Pago Pago, Fiji , Dravuni-øya, Ny-Caledonia. Sydney, Brisbane, Darwin, Indonesia, Bali, Perth, Adelaide, Tasmania, Adelaide, Tasmania, om og om igjen. Det glitrer i lysekroner, det vinnes på casinoet, mørkerøde neglspisser glir langs ryggraden min. Ingenting falskt og stygt og heslig å se gjennom de runde vinduene, ingen som vil inn og ta meg, ingenting annet enn lyden av bølger i hav, hav, hav, langt borte fra Kringkastingshuset og alle som vil meg vondt.

08/10, 13:06
Jeg skriver på Facebook at jeg har snudd døgnet igjen. Etter noen minutter kommer det en like. Det er Kjell. Den dritten må ikke tro jeg har glemt at han snøt meg for en helflaske. Satt her og smisket og var enig med meg da jeg fortalte om trakasseringen jeg var utsatt for, erstatningen fra Kringkastingsrådet som aldri kom, alle stemmene, hele elendigheten. Kjell lente seg frem i sofaen og grep meg i skulderen og liksom ristet i meg på en trøstende måte. Hele tiden strakte han seg etter flasken. Kjell bor i første, han kunne fint ha dratt på polet selv, men nei, han skulle opp hit, snyltedyret, tidlig på morgenen var det også. Jeg var så glad for at noen ville høre på meg, selv om det bare var en gammel alkis. Jeg sovnet på sofaen etter at Kjell sa han ville gå med meg til NRK og fortelle dem hvilken kjernekar jeg var.

— Det er for jævlig, Hugo. Du som aldri har vært til bry.
— Jeg har aldri gjort noen noe vondt, sa jeg.
— Og det kan jeg sverge på, ropte Kjell med rusten stemme.
— Vil du vitne for meg?
— Om jeg vil gjøre det!
Kjell slo i bordet, det klirret og skramlet.
— Jeg skal vitne for deg, Hugo. For dette er ikke riktig.
— Jeg er så sliten, gråt jeg.
— De plager feil mann.
— De vet ikke hvem jeg er.
— De vet faen ikke hvem de har lagt seg ut med.

Jeg sank sammen i sofaen og hulket mens Kjell gjentok at om Kringkastingsrådet ikke tok til vettet og innvilget en klekkelig erstatning etter å ha plaget meg psykisk i mange år, skulle han personlig møte opp og sørge for at de angret. Da jeg våknet var både Kjell og flasken borte. Om det ikke var for sigarettasken på gulvet ville jeg kanskje trodd det var en drøm at han hadde vært her og trøstet meg. Jeg lukker ikke opp når han ringer på, men han fortsetter å like det jeg skriver.

29/11, 03:35
Full. Sludd og isvind. Handletur til 7/Eleven på Torshov. Jeg kunne tenke meg en boks lapskaus og noen flere pils, men ølsalget er stengt. Mannen bak disken på 7/Eleven er muslim eller kineser, jeg får ikke helt orden på nattsynet mitt. Han duver og svaier foran hyllen med nesespray og Paracet. Det er sikkert en muslim. Jeg setter hermetikkboksen hardt ned på disken for å vise at jeg ikke vil finne meg i noe tull.

— Jeg vil bare si at jeg synes dere gjør alt riktig, sier jeg med høy stemme.
— Hva sa du?
— Dette med å kjøre over folk med lastebiler.
— Har ikke kjørt over noen, sier muslimen og skyver kortautomaten mot meg.
— Ikke ennå, blunker jeg.
Han svarer ikke.
— Behøver ikke styre med bomber lenger. Dyrt, vet du. Risikabelt. Nei, dere har skjønt det.
— Det blir 54,90.
— Nå er alt våpen.
— Kult.
— Stolbein. Tau. Lastebiler.
— Seriøst…
— Skoene mine!
— Skal du betale?
— Man trenger ikke finne seg i alt.
— Bare ta boksen.
— Da smeller det! Ingen nordmenn kjører med låst dør. Bare å hoppe inn i et lyskryss. Knekke nakken på sjåføren. Tråkke på gassen.
— Kan du ikke gå snart.
— Disse her, sier jeg og viser ham hendene mine. Så kommer prikkene tilbake, jeg blir slapp og stille. Jeg våkner i entreen med lapskausboksen inntil brystet.

30/11, 22:00
Nå får de snart slutte med den dritten sin. Brune fingermerker på vannrørene, fotspor i dusjen jeg ikke bruker, alle utskriftene mine om regjeringspåførte strålingsskader i uorden, og saldoen i minus, jeg kan ikke ha brukt opp trygden allerede. De har vært her inne og tatt pengene mine. Jeg hører fliring fra TV-en, snur meg, det er nyheter. Det handler om meg, men det er så snedig, de fremstiller det på en slik måte at andre ikke vil reagere. Nå, under dekke av en sak om skolens ansvar i oppdragelsen, ler de av den gangen jeg kastet opp på norsklæreren under en fremføring.

Jeg skriver på Facebook at jeg ikke kommer til å ta livet av meg samme hvor mye folk maser. Kjell liker posten min. Stemmen klukker ute på kjøkkenet.

Ja, Hugo. Synes du dette går veien?
— Jeg er tørst.
Nektet på 7/Eleven. Stjerne i boka, Hugo!
— Det var ikke min feil.
Ikke mer sodd.
— Trenger vel ikke sodd.
Hører du hva de sier om deg?
— Jeg vil gjerne legge meg nå.
Hører du hva de sier, Hugo?

17/12, 11:34
Kringkastingshuset ligger grått bak et slør av snø og skyer. Den store klokken spriker med de sorte viserne sine. Langt borte hører jeg sirener og bølgeslag. Kjell hadde rett. De visste ikke hvem de la seg ut med.

Jeg tenker på Honolulu, Adelaide, Pago Pago, Indonesia, på jenter med krystallsko, den knuste radioen på gulvet, lange røde negler, fars føtter som pendlet frem og tilbake i det tomme rommet. Dette er bedre enn alt jeg kunne drømme om, bedre enn tynne jenter, bedre enn cruise. Skrikene fra Kringkastingshuset er som jubelflenger i ryggen; jeg tenker det blir en stund til de henger meg ut igjen.

Sunniva har blant annet skrevet bøkene: Hefra til Hiroshima (2019, Tiden), Sanger fra Merkur (2015, Cappelen Damm), Tyrkisk frokost (2014, Cappelen Damm, Jerusalemsyndromet (2012, Cappelen Damm) og Følge meg alle mine dager (2011, Cappelen Damm)

Les også intervjuet vi gjorde med henne her


      Lenker   
      Redaksjonen  Forhandlere  Klubb  Utstillinger  Digitalarkivet
 
      Redaksjonen  
      Forhandlere  
      Klubb  
      Utstillinger  
      Digitalarkivet