Du lurer på hvordan det begynte, gjør du ikke? Det begynner slik: Jeg blir født med navlestrengen tre ganger rundt halsen. Jeg er ønsket, men ønsker det kanskje ikke selv: dette livet. Jeg kommer fra en fin familie, ikke fin som i borgerlig, men fin som i trygg og kjærlig. Som i, ”det skjer aldri noe og kommer aldri til å skje noe her type familie”. Vi snakker med lav stemme, smeller ikke med dørene, spiser opp maten vår. Eller, det vil si, jeg later som om jeg spiser den opp, i virkeligheten blir kjøttet til utyggelige klumper i munnen min. Jeg gjemmer dem i blomsterpotter, bak gardinene. Jeg er en liten jente som piller seg i nesen i mørket på rommet sitt og smører klysen under madrassen. Jeg er sånn, og det er ingen som aner hvem jeg er.

Jeg er sint på pappa fordi han ikke er neger. Jeg vil at han skal være neger så jeg kan være mulatt. Det er det vakreste jeg vet. Jeg farger alle de blonde, blåøyde dukkene mine svarte, helt til jeg får min egen negerdukke. Jeg har aldri sett en neger i hele mitt liv, bortsett fra på fjernsyn.

Jeg vokser opp på en gård på slutten av søttitallet. I innlandet. Når de andre barna drar på sommerferie, er vi hjemme og passer på kornet. Jeg skjønner ikke hvorfor vi må passe på kornet, det står jo bare der. Jeg leter etter et svar. Når det begynner å regne, løper jeg rundt i åkeren med paraplyen min og prøver å holde det tørt. Jeg er redd for at det skal drukne. Jeg strekker ikke til. Jeg får skyldfølelse. Slutter å spise. Vil at pappa skal straffe meg. Men pappa sier at kornet trenger regnet. Når sola begynner å skinne igjen, løper jeg ut med mammas vannkanne.

Det mest spennende som skjer de somrene, er en tur til en gammel, forfallen hytte ved sjøen. På utedoen bor det en frosk som heter Herr Andersen. Han er bitteliten og jeg er kjemperedd. Jeg bæsjer i buksa hele tiden, ser på rumpetroll og pirker i dem med en pinne. Jeg lærer å svømme. I saltvann. Legger meg på rygg, flyter, som om jeg var død. Brenner meg på en manet. Kjeder meg. Detter ned fra et tre og må sy syv sting under øyet. Skriver i dagboka mi at jeg har lyst til å prøve heroin, slik som Nico i The Velvet Underground & Nico. Den plata med en gul banan på forsiden. Skjønner du hvilken jeg mener? Jeg aner ikke hva heroin er. Alle bøkene jeg leser handler enten om incest, voldtekt eller dop. Favorittboka mi er Christiane F. Jeg liker filmen også. Jeg synes hun er så vakker, hun unge jenta som går til grunne på Banhof Zoo i Berlin. Jeg vil også gå til grunne på Bahnof Zoo i Berlin, mens David Bowie synger Heroes i bakgrunnen og jeg er die young stay pretty, forever.

En gang jeg drar ned til Lona, en vannkulp i nærheten av gården min, for å bade, ser jeg en blotter. Han spretter ut fra en busk. Han har erigert penis. Jeg har aldri sett en erigert penis før, bortsett fra i bøkene ingen vet at jeg låner på biblioteket, og på de forbudte filmene ingen vet at jeg ser, dem jeg finner lengst inni skapet til pappa, under alle sokkene hans. Det som sjokkerer meg mest når jeg ser på disse filmene, er at de nakne mennene alltid bevarer sokkene på. Jeg hater hårete, nakne menn med tennissokker. Blotteren er heldigvis ikke en sånn mann. Han går barbeint, peker på pikken sin og spør om jeg kan rulle på den et kondom. Jeg vet ikke hva et kondom er. Han viser meg hvordan jeg skal gjøre det. Så jeg gjør det. Mekanisk. Jeg er lydig. Veloppdragen. Jeg snakker med fremmede. Spiser godteriet fra lommene deres. Setter meg på fangene deres. Setter meg inn i bilene deres. Suser av gårde.

Jeg går på skolen. Går amok. Får gode karakterer, får viljen min, får min egen nøkkel, får bank. Hver dag på vei gjennom skogen til skolen, bank. Jeg får bank og nabogutten Geir Tore banker på døra mi. Han vil leke. En gang har han med seg et dukkeservice. Han vil leke med det sammen med meg. Jeg tar opp de bittesmå porselenskoppene og porselenstallerkenene og så knuser jeg dem, én etter én, mens Geir Tore står og ser på. Han begynner å gråte. Men det er ingen fare, for pappa limer det hele sammen igjen med superlim.

– Sånn, sier han og smiler stolt. – Nå er det akkurat som om det ikke skjedde. Først da jeg knuser serviset for andre gang, får jeg husarrest.

Jeg liker å være inne på rommet mitt. Etter at pappa har gitt meg middagsmatrester på et lite brett, tvunget i meg blodpølse og en skje med tran, smyger mamma seg snilt inn til meg med et kakestykke og et glass med solbærsaft. Mamma skjønner ingenting. Jeg heller saft på kaka, moser den med gaffelen min og smører det inn i ansiktet. Jeg lager i stand en liten lapp og henger den utenfor døra mi: ”IKE FORSTRYR”, skriver jeg med så harde bokstaver at det går hull på papiret. Rommet mitt er et enkelt betonghotell, et airporthotell, og kan nå være hvor som helst i verden. Her kan jeg drive med mitt.

Når jeg blir eldre, drar jeg ofte på hotell som dette. Henger jeg ofte et ”Do not disturb”- skilt utenfor døra mi. Jeg ringer menn. Betaler. Bestemmer. Bestemmer at de skal komme og piske meg. At de skal fornedre meg. At de skal binde meg fast og voldta meg. Men det hjelper ikke. Jeg får dette suget inni kroppen, suget etter å gå gjennom en park om natta i veldig korte klær, eller opp langs Akerselva hvor alle står og dealer dop. Jeg drømmer om å bli banka opp og revet i fillebiter, slik som i bøkene fra barndommen. Jeg drømmer om å bli tatt i alle mulige hull samtidig, og så kastet, som søppel, etterpå. Jeg drømmer at det skal skje på ekte. Jeg skammer meg. Jeg burde skamme meg. Jeg prøver å skamme meg. Jeg er privilegert. Jeg gjør alt jeg kan for å skamme meg.

Jeg klarer ikke å skamme meg nok. Jeg tenker på alle som blir voldtatt i virkeligheten, som blir banka opp og revet i fillebiter. Kastet, som søppel. Alle de jeg leser om i avisene. Jeg lytter til ”The dark side of the moon” som om det var et portrett av meg. Men når jeg ser ut vinduet skinner sola. Alltid.

Så møter jeg X.

Så blir det endelig mørkt.

På ordentlig.

Du lurer på hva jeg mener med det, gjør du ikke?

Mørkt, slik det bare blir utenfor byene, langt borte, der ingen lenger gidder å sette opp lyktestolper. Der det ikke er annet enn stjerner, morild, ildfluer og månelys i natta. Der husene står så lang fra hverandre at man tror man er alene i verden. Der det bare finnes ett hotell, og man lurer på hvordan noen kunne finne på å sette opp et hotell akkurat her, hvor ingen noen gang reiser forbi.

Sånn mørkt, forstår du nå?

På et sånt underlig sted er det likevel alltid oppredde senger som blir uoppredde. Nystrøkne laken som skitnes til, krølles sammen, faller ned på gulvet: mensflekker, sædflekker, tårer og alkohol. Hver dag blir lakenene mine vasket og senga redd opp på ny.

Historien med X starter her.

På et sånt sted, et sånt hotell.

Fordi noen likevel reiste forbi.

Fordi noen likevel alltid reiser forbi.

Jeg er her fordi jeg synger i et band. Jeg kan ikke synge og likevel synger jeg i bandet. Det er fordi jeg ikke kan synge at det er jeg som synger i bandet, tenker jeg. Det er min styrke. Dette falske. Dette i meg som aldri riktig kan treffe en tone. Som hele tiden treffer rett utenfor. Vi spiller bare coverlåter. Det er jeg som velger, som synger Heroes, Venus in furs og The dark side of the moon til harpemusikk, theremin og trommer. Hvis du noen gang var på det hotellet og så en dame med lyst, bustete hår og altfor korte klær stå og vrikke seg mot mikrofonen, mens hun sang falskt uten at det var karaoke, ja, da var det nok meg du så.

Det er en slik kveld, etter en slik konsert, etter at du har gått og lagt deg kanskje, at jeg går ned i restauranten. Matserveringen er stengt, men man kan fortsatt drikke. Jeg kjeder meg. Jeg bestiller det ene vodka shotet etter det andre. Så setter jeg meg ned ved et bord sammen med noen businessmenn fra Øst-Europa. Jeg forstår ikke hva de sier, og dette at jeg ikke forstår dem, gjør at jeg orker å snakke med dem. Jeg setter meg ned ved siden av han ukrainske. Jeg ser på ham, ser på den stive skjortekragen, de kraftige lårene, den rette nesa og de høye kinnbeina. Jeg snakker tullerussisk, slik jeg gjorde da jeg var liten. Alle ler, så jeg snakker mer. Høyere. Skriker nesten. Jeg klarer ikke å stoppe. Da ingen ser det, tar den ukrainske mannen et hardt grep om hånda mi under bordet og presser den sammen til det gjør vondt. Så ser han intenst tilbake på meg. Jeg slutter å snakke, usikker på om dette faktisk skjer.

Noen timer senere, da jeg sjangler opp trappene til hotellrommet mitt, skyver den ukrainske mannen meg inn, tar kvelertak på meg, holder meg for munnen og slår meg på alle mulige steder, bortsett fra i ansiktet. Han sier på sitt gebrokne engelsk at det er så jeg ikke skal få forklaringsproblemer i morgen. Jeg vrikker og vrir på meg, men han er sterkere. Først da han skal til å presse hånda ned i trusa mi, klarer jeg å skyve den bort. Og det som skjer da, overrasker meg, skuffer meg, setter meg helt ut av spill. For den ukrainske stopper med det samme og går sin vei. Jeg blir liggende igjen og skjelve, med dyna mellom beina, med hva som helst mellom beina, med et såpestykke mellom beina. Noe har åpnet seg opp i meg. En avgrunn. Et personlig Bahnhof Zoo.

De neste dagene møtes vi bare tilfeldig nede i baren sammen med de andre. Hendelsen blir ikke nevnt. Det hender bare at han igjen griper hånda mi, tar meg hardt i ansiktet, sånne ting, mens han stirrer. Og alltid når ingen ser det.

Men en kveld kommer han likevel inn til meg igjen. Og da tar jeg ikke lenger bort hånda hans. Isteden lar jeg ham gjøre hva han vil. Hva jeg vil. Vill er jeg, etter ham. Etter å bli herjet med. Banket opp. Hjertet banker. Pulsen slår. Jeg stopper ham ikke.

Etterpå kan jeg ikke gå på flere dager. Og jeg liker det, dette fysiske minnet etter den ukrainske mannen. Men da jeg endelig klarer å karre meg ned til resepsjonen, får jeg høre at han er borte. Han har ikke lagt igjen noe til meg. Ikke noe navn, ingen adresse, bare mitt brukne ribbein for å huske ham.

Du lurer på hva jeg gjør etter dette, gjør du ikke?

Jeg blir bare værende igjen på hotellet og vente til lenge etter at oppdraget mitt er ferdig. Til jeg har brukt opp alle pengene. Til jeg er langt under minus. Til både bandet og jeg har gått i oppløsning: en pille i et vannglass.

No more Dark side of the moon, tenker jeg plutselig og tror jeg kan begynne på nytt. På null. Bare jeg får meg en ordentlig jobb, et ordentlig sted å bo og en ordentlig kjæreste.

Og så får jeg meg det.

Nå ligger jeg i senga sammen med deg.

– Jeg har aldri elsket noen så høyt, innrømmer jeg, mens jeg stryker deg over ryggen.

Vi har bestemt oss for å fortelle hverandre alt, du og jeg, uten hensyn, uten tanke på konsekvensene. Alt vil vi vite, om hverandre. Selv det vi ikke vil vite om hverandre, vil vi vite om hverandre, har vi bestemt. Alt vil vi elske ved hverandre, har vi sagt. Selv det vi ikke kan elske ved hverandre, vil vi elske ved hverandre, har vi lovet. For jeg er en annen nå, enn den jeg engang var. Den jeg engang var er en hemmelighet jeg ikke forteller til noen. Men som jeg likevel har bestemt meg for å fortelle til deg.

Jeg sier at jeg vil at du skal banke meg opp, slik den ukrainske mannen gjorde. At jeg vil at du skal slå kjønnet mitt med knyttneven til det hovner og blir til det dobbelte av sin opprinnelige størrelse. Til det blir svart. At jeg vil at du skal binde meg fast til en stol og tvinge meg til å se porno en hel natt. Eller at du skal stikke en kost inn i rompa mi, så den nesten revner. At jeg vil at du skal ligge med bestevenninnene mine og at du skal snakke om andre damer, konstant, fornedre meg, mens andre hører på. At jeg vil at du skal ødelegge selvbildet mitt, livet mitt, gjøre meg til en skygge av meg selv. Jeg spør om vi kan begynne nå med det samme.

Du spør: – Nå?

Du gjentar: Nå? virkelig?

Som om det handlet om tid.

Du ser i almanakken din. Du har et møte om to timer, du må bare, og så bare, og så bare …-Hysj, sier jeg.

Du skjønner ikke hva jeg snakker om, så du ler. Du får plutselig latterkrampe. Klarer ikke å stoppe. Tror kanskje at jeg spøkte. Vi bestemmer oss for at jeg spøkte. Det er lettere sånn. Du er lettet. Spør hva du skal lage til frokost? Lurer på hvordan jeg vil ha egget mitt.

– Sunny side up or down? spør du.

– Alltid ned, svarer jeg. – Sola, på magen, så jeg ikke kan se den, svarer jeg. – Den gule plomma, stikk hull på den, svarer jeg. – La sola blø utover og forsvinne.