Index of /gateavisa


Parent Directory Arkiv Butikk Klubb Om Gateavisa
Navigasjon
Redaksjonen
Digitalarkivet

Misunnelsens forakt

Eirik Høyer Leivestad

«Høyt henger de, og sure er de.» Når reven etter gjentatte anstrengelser gir opp å få tak i de høythengende druene, finner han trøst i antakelsen om at de uansett ikke ville smake ham. Alle vet at det uoppnåelige ikke er verdt å strebe etter. Men fabelens visdom ligger i at reven ikke nøyer seg med å oppgi det som er utenfor rekkevidde; reven må, som for å gjenopprette en selvaktelsens balanse, samtidig slå fast at druene er under hans verdighet. Hvordan kan han ellers forsone seg med avstanden mellom mål og evner?

Denne 2 600 år gamle fabelen rommer en innsikt i det som senere skulle bli døpt ressentiment. Reven håndterer opplevelsen av utilstrekkelighet ved å devaluere begjærets objekt. Han forsikrer seg selv om at det søte må være surt, en manøver som kanskje blir ledsaget av en glimtvis følelse av triumf. Druene der oppe dingler som en fornærmelse, og reven forsøker å gjøre seg til herre over dem ved å bedra seg selv. Han gjemmer sin avmakt bak en smaksdom, men en smaksdom som forblir illusorisk. Et hundreår eller to etter Æsop skulle den unge sofisten Kallikles, ifølge Platons framstilling i Gorgias, lufte den skamløst kyniske tanken at all moral springer ut av en lignende avmakt som den reven opplever. Bak all innskrenkende moralisering, bak ethvert forsøk på å begrense andres utfoldelse ved å appellere til sindige dyder, skjuler det seg en misunnelsens forakt, hevdet Kallikles. De svake forsøkte ifølge Kallikles å kue de sterke ved å benekte at makt er lik rett.

Først lang tid senere skulle læren om ressentimentet få sitt moderne navn og en mer eller mindre systematisk utforming. Fjerne ekko av Kallikles skulle bli langt mer hørbare med Friedrich Nietzsche, som på andre halvdel av 1800-tallet satte seg fore å vise hvordan de svakes flukt inn i en moraliserende forakt for styrken har vært kulturbærende og fortsatt er det. For Nietzsche er ressentimentet en varig, selvforgiftende tilstand som oppstår når hevnimpulser nektes utløp, når man overfor fornærmelser og ydmykelser mangler evnen til å kreve oppreisning. Et emosjonelt kompleks av avmakt, misunnelse, hat og hevngjerrighet finner ingen mulighet for tilfredsstillelse gjennom aktiv handling. Nettopp fordi disse følelsene systematisk fortrenges, har de en tendens til å legge beslag på hele tilværelsen. Resultatet er en gjentakende, selvforsterkende dynamikk som former selve opplevelsen av verden. Følelsen av dyp urett og krenkelse vekkes fra alle kanter, hvor enn man snur seg. Andres glede, lykke, skjønnhet og suksess blir blodige fornærmelser. Siden de færreste kan la et slikt reaksjonsmønster passere usensurert, må ressentimentet hoste opp en rettferdiggjøring som i sin tur styrker det. Dermed blir en tilstand av permanent utilfredsstilt hevntørst forsterket av en følelse av «å ha rett». Paradoksalt nok blir ressentimentet tiltrukket av alt som nærer denne følelsen. Det er på utrettelig jakt etter noen å bebreide, for bare bebreidelsen gir en flyktig følelse av egenverd. Slik reven søkte overlegenhet ved en illusorisk devaluering av druene, vil den som er drevet av ressentiment tvangsmessig devaluere andres egenskaper. Man kan bare føle seg god ved å erklære at den andre er ond.

Nietzsche hevder at ressentimentet blir kulturbærende når det lykkes i å slå seg opp som kilden til moralske dommer. I den jødisk-kristne tradisjonen ser han et listig opprør som vender opp ned på alle standarder for verdsettelse. Et presteskap kommer svakheten til unnsetning ved å omtolke handling til skyld, og omdanner «et sublimt hat til en sublim kjærlighet». Amputert handlekraft forvandles til en fordømmelse av handlekraft som sådan: Manglende evne til gjengjeldelse blir tilgivelse, fryktsomhet blir ydmykhet, avmakt blir godhet. Men hva skjer i moderne tid, når kristendommen mister grepet som fortolkningsramme for den menneskelige tilværelse? Nietzsche mente at «Guds død» innvarslet en krise – nihilismens krise – fordi det livsforaktende ressentimentet ikke lenger kunne støtte seg på en religiøs rettferdiggjøring. Når den guddommelige autoriteten falmet, så han en fare for at mennesket ble spent ut i et limbo som fornektet både det hinsidige og det dennesidige; ressentimentet ville bestå og lete etter nye måter å legitimere seg på. Moralkritikeren Nietzsche så heller ingen overvinnelse av ressentimentet i sin tids demokratisering og paroler om likhet. Snarere ante han at likhetsideologien selv var båret fram av – og i sin tur forsterket – de samme følelsene av misunnelse, utilstrekkelighet, forakt og hevntørst.

Hvis det gjør vondt å ta innover seg Nietzsches tese, kan det være verdt å børste støvet av hans lettere fordøyelige etterfølger, Max Scheler. I Schelers videreutvikling av den nietzscheanske kulturlære blir det tydelig hvorfor den tidsalderen vi kaller moderniteten er tilbøyelig til å forsterke og utbre et ressentiment som, til tross for det høye nivået av opplysning, vil stritte med full kraft mot å gjennomskue seg selv. Mens det å sammenligne seg med andre og misunne de som har mer sannsynligvis er et lodd som tilhører den menneskelige tilværelsens grunnvilkår, er sammenligningens referanseramme likevel ikke gitt en gang for alle. I det føydale Europa ville den livegne bonden neppe finne på å måle seg opp mot godsherren, det falt sjelden håndverkeren inn å sammenligne seg med ridderen. Opplysningstidens kunngjøringer om alle menneskers naturlige likhet åpnet samtidig opp uutforskede horisonter for misunnelsen. De som skulle frigjøre menneskeheten fra kirkens, dynastienes og stenderprivilegienes åk bekymret seg ikke over at universell likhet også ville bety universell sammenligning. Scheler mener at ressentimentet er dømt til å øke i takt med misforholdet mellom formell status og reell makt. Når ideen om alles prinsipielle likhet støter mot svimlende reelle forskjeller i eiendom, privilegier og innflytelse, fødes det moderne, politiserte ressentimentets drama som en uopphørlig kamp om anerkjennelse.

Det finnes, hevder Scheler, knapt noen samfunnsform som gir opphav til mer ressentiment enn den vi ser i moderne tid. Et system av formell likhet kombinert med fri konkurranse tilbyr ingen forutgitt mening – alle verdiene man lærer å etterstrebe springer ut av konkurransen selv. På 1800-tallet ble det et symptomatisk uttrykk for ressentimentets hang til å devaluere det uoppnåelige at man kritiserte den blinde streben etter materiell rikdom, og stilte sin egen åndelighet, moral og fromhet opp mot knefallet for mammon. Denne antimoderne refleksen har siden vært typisk for de religiøse fundamentalistenes – og iblant de nasjonale sjåvinistenes – lettere paniske trang til å hevde sin overlegenhet i møte med en globalisering som stiller dem i disfavør. Men åndelighet har ikke maktet å beseire kapitalismen på den måten Nietzsche mener at kristendommens «slavemoral» i sin tid beseiret de romerske patrisiernes «herremoral». Snarere ser den moderne kulturen ut til å måtte kretse rundt uløselige motsigelser som gjør ressentimentet epidemisk. Det er en kultur som erklærer at alle er likeverdige, samtidig som den med nødvendighet produserer vinnere og tapere. Den vil ha både egalitarisme og meritokrati, både universelle rettigheter og en produktiv kappestrid om knappe ressurser. I en slik kultur vokser ressentimentet gjerne til en helt berettiget mistanke om at spillet må være fikset på forhånd. Ikke bare er noen alltid likere enn andre; deres barn later også alltid til å være likere enn andres barn.

I lys av de moderne motsigelsene og spenningene fant Scheler et karakteristisk uttrykk for ressentimentet i enhver form for idealisering av det forgangne. Vi kjenner de reaksjonæres tilbøyelighet til å fable om en svunnen tid: Nostalgien handler ikke om en hyllest til noe som engang var, men om en lengsel etter å unnslippe sin egen samtid. Fortiden romantiseres bare i den grad den kan tjene som en anklage mot dagens virkelighet. I våre dager kan vi få inntrykk av at en slik nostalgi har mer politisk kraft enn håpet om en bedre framtid. Mange som ikke finner seg til rette i kulturen de lever i, begynner å opptre som eksilanter fra fortiden, som om de egentlig hørte hjemme i en tid som har vært, aller helst en fordums gullalder. De legger gjerne for dagen en delirisk opplevelse av verden, som minner om den hos Don Quijote. Men der den edle adelsmannen fra La Mancha var en harmløs kilde til komikk, trer stadig flere riddere av den bedrøvelige skikkelse nå fram som bevæpnede mindreverdighetskomplekser, som finner sin eneste mulighet for selvhevdelse i spektakulære voldshandlinger. Om de mener seg å gjenopprette kalifatet gjennom stilisert grusomhet, forsvare sitt folk mot et nært forestående Eurabia eller gjenreise mannens ære i en feminisert kultur, vitner de alle om hvor farlig ressentimentets dynamikk kan være. Overgangen fra passiv avmakt til en aktiv maktsøken betyr ikke at ressentimentet er overvunnet. Vi kan kjenne igjen ressentimentets forbrytelser på at de rammer grupperepresentanter eller hvem som helst, mens et tydelig interessemotiv glimrer med sitt fravær. Etter år med fornedrelse uten noen identifiserbar kilde, etter å ha gjennomlevd så mye urett begått av ingen og alle, finner den oppdemmede hevntrangen endelig sitt utløp. Selv de mest desperate forsøk på å oppleve makt og opphøyd selvfølelse er garantert umiddelbar suksess så lenge attentatet mot ingen og alle fanges opp av mediesystemets sensasjonsekko.

Når ressentimentet først er spent til bristepunktet, kan det med fantasiens hjelp utstyre enhver utladende handling med politisk motivasjon. Forestillingene om sammenheng kan være mer eller mindre søkte, mer eller mindre klarsynte, mer eller mindre rimelige. Men all den tid ressentimentet ikke finner lindring, men er dømt til gjentakelse og selvforsterkning, vokser de første spirene til antatt sammenheng mellom egen misnøye og andres glede ofte til en grandios besettelse om den store sammensvergelsen. Hvor enn man retter blikket, blir konspirasjonen bekreftet; ressentimentet kan knapt unngå å forveksle sin egen trang til å anklage verden med verden selv. Slike selvhypnoser oppviser ofte en viral smittsomhet, for også ressentimentets mennesker søker et fellesskap som kan bekrefte deres virkelighetsoppfatning. På den måten danner ressentimentet utgangspunktet for kollektive identiteter, et fellesskap av de gode og ærlige mot de onde og korrupte. Hvis den moderne kultur er kjennetegnet ved en kamp om anerkjennelse, må vi ikke glemme at også anerkjennelse er en knapp ressurs; etter hvert som kvinner og minoriteter kan krone sin anerkjennelseskamp med institusjonaliserte rettigheter, styrkes identiteten blant et sjikt av hvite menn som finner svinnende muligheter for selvaktelse. Slik har det vært en tilbakevendende tendens gjennom hele den moderne æra at de som mener seg forfordelt av løftet om likhet i blant henfaller til anti-egalitære vrangforestillinger om sin egen moralske, kulturelle eller biologiske overlegenhet. Vrangforestillingen mobiliserer til selvrettferdige, lidenskapelige angrep rettet oppad og nedad: mot de forræderske, selvtilfredse elitene, mot de fremmede, parasittære, fattige og forkomne.

Det er ikke tilfeldig at Scheler fant ressentimentet mest framtredende hos småborgerskapet, segmentet som senere skulle vise seg særlig mottakelig for fascismen.

At den moderne tidsalder har vartet opp med tallrike muligheter for å kanalisere ressentimentet politisk og å forme kollektive identiteter i kampen om anerkjennelse, henger også sammen med utviklingen av kommunikasjonsmedier. På begynnelsen av 1900-tallet bemerket Gabriel Tarde at politiske opprør ikke egentlig utsprang fra individer, men fra en bestemt sirkulasjon av affekter og ideer fasilitert av det relativt nye fenomenet kalt avisoffentlighet. Litt over hundre år senere har denne tendensen kulminert i noe som ville ha overgått Tardes villeste fantasier. De sosiale medienes mye omtalte ekkokamre bæres av en gjensidig forsterkende dynamikk mellom ressentimentets trang til selvbekreftelse og algoritmer som avstemmer innhold etter følelsesmessige reaksjoner. Ressentimentet fungerte allerede som en feedbackloop, en filterboble, men med de siste tiårenes endringer i kommunikasjonens infrastruktur er det lagt til rette for en ytterligere intensivering. Medier som skulle gjøre den nære og fjerne verden tilgjengelig, tjener i økende grad som rene speil – et speil som alltid vil fornærme ressentimentets menneske ved å si at det ikke er vakrest i landet.

Neste sak: