Index of /gateavisa

      Navigasjon 
Parent Directory Arkiv Butikk Om Gateavisa
Navigasjon

Moralens martyr

Pål Flakk

Simone Weil ble i 1909 født inn i det parisiske borgerskapet, som datter av sekulære, jødiske foreldre. Faren var lege og moren hjemmeværende. Storebroren, André Weil, ble senere en berømt matematiker. Det skal ha vært en kjærlig familie, og Simones forhold til familien forble nært gjennom livet.

Allerede fra barnsben av var Weil preget av en sterk moralsk overbevisning og en selvoppofrende holdning, spesielt overfor arbeiderklassen. Da første verdenskrig begynte var hun bare fire år, og likevel tok det ikke lang tid før hun nektet å spise sukker i solidaritet med utstasjonerte tropper som ikke hadde tilgang til de samme godene. Som barn var hun med andre ord påfallende berørt av andres vanskeligheter, og som vi vil se skal hennes moralske overbevisning prege hele hennes korte liv, helt til siste åndedrag..

Weil hadde også en formidabel intelligens. Hennes hjemmeværende mor var besatt av å fremdyrke intellektuelt talent. Før tenårene lærte Weil seg gammelgresk. Senere utdannet hun seg til filosof. På opptaksprøven til eliteskolen «Ecole Normale Supérieur» sikret hun seg førsteplassen, og slo dermed Simone de Beauvoir – nå en berømt feministisk filosof – som ble nummer to.

Til tross for sitt skarpe hode ble hun, i lys av brorens matematiske begavelse, deprimert. Hun var ikke opptatt av synlig suksess og sosial prestisje, men fryktet derimot og ikke oppnå en dypere forståelse av livet. Etter flere måneders bunnløs fortvilelse, fikk hun imidlertid en ny overbevisning: Sultet man oppriktig etter sannhet, ville man «motta brød og ikke stein». Den som søker skal finne.

Tidlig engasjement

Som allerede nevnt, opptok arbeiderklassens kår henne sterkt. Hva gjelder den unge Weils mer generelle engasjement for vanskeligstilte, får vi et tydelig innblikk i gjennom de Beauvoirs erindringer av henne i skolesammenheng. De Beauvoir fikk angivelig høre at Weil hadde grått over ofrene for en sultkatastrofe i Kina, og ble, for å sitere de Beauvoir selv, «misunnelig på henne for å ha et hjerte som kunne banke tvers gjennom verden». Videre havnet de Beauvoir en gang i samtale med Weil, hvor Weil hadde hevdet at det eneste som telte i dagens verden, var å fø verdens sultende. De Beauvoir hadde svart at problemet ikke var å gjøre mennesker lykkelige, men å finne en grunn til at de skulle eksistere. Til det hadde Weil betraktet henne bistert og sagt: «Det er lett å se at du aldri har gått sulten».

Som ferdig utdannet filosof ble Weil sendt for å undervise på en jenteskole. Om fremtoningen hennes i klasserommet har en tidligere elev skrevet: «Klumsetheten ved faktene hennes, og spesielt ved hendene…, det gjennomtrengende blikket gjennom tykke briller, smilet hennes – alt ved henne utstrålte en følelse av total ærlighet og selvforglemmelse».

På grunn av Weils radikale engasjement for arbeiderbevegelsen, truet på et tidspunkt en overordnet med å frata henne lærerbevilgningen. Weil svarte ganske enkelt at det ville hun betrakte som «kronen på karrieren» sin. Det kom aldri noe ut av trusselen.

Tidlig tenkning

Simone Weils sterke moralske overbevisning er en kraft som preger hele hennes eksistens. Den former hennes personlighet og relasjonene hun har til verden. Weils følelse av solidaritet med alle vanskeligstilte finner selvsagt også utløp i hennes intellektuelle virksomhet.

I tråd med tankene til en lærer ved navn Alain, eksisterer frihet for den unge Weil først og fremst som en konsekvens av det hun kaller informert handling. Under et besøk i en fiskerlandsby, berøres hun av hvordan fiskeren, i måten han dreier haleror og seil på, jobber overens med naturgitte betingelser. For Weil blir dette et bilde på frihet som informert handling. Alternativet er å bli en slave av sine lyster, fordi det ligger i deres natur å operere bak ryggen på en.

Et annet sted nevner hun som et frihetsideal to bygningsarbeidere som drøfter hvordan best reise et bygg under gitte forutsetninger. Likeledes benytter hun enhver anledning til å delta i manuelt arbeid selv, eksempelvis blir et besøk hos slektninger på landet en mulighet til å plukke poteter i ti timer om dagen. Igjen i overensstemmelse med læreren Alain som understreket viktigheten av å komme i berøring med det en tenker på.

Weil lar seg dessuten imponere over Marx’ teori om hvordan arbeiderne under moderne industriproduksjon reduseres til tannhjul i et maskineri. Ettersom det er en maskin som nå fremstiller produktet, får arbeideren svært repetitive arbeidsoppgaver. Ifølge Weil står disse gjentakelsene i kontrast til ordinært gårdsarbeid, hvor en da kan ta jevnlige overblikk i tråd med kroppens rytme.

På andre områder er hun er imidlertid uenig med både Marx og sin egen tids kommunister. De har fremdeles håp for Sovjetunionen, og tror at om de kommer de private eiendomsbesitterne til livs, vil dette med nødvendighet føre til frihet. De hevder også at Sovjetunionens undertrykkelsesmekanismer kommer av en feil i regimets natur, og ser ikke hvordan hele det økonomiske, politiske og intellektuelle livet er blitt underkastet en sentralisert, administrativ elite.

Erfaringer som arbeider

For å komme i kontakt med det hun tenker på, slik hennes lærer understreket viktigheten av, tar Weil etterhvert permisjon fra læreryrket for å jobbe på fabrikk. I denne perioden jobber hun ved tre ulike fabrikker, og på et av disse stedene blir hun sparket uten begrunnelse. Det er her Weil for første gang kommer i kontakt med fenomenet hun senere gir navnet forsakelse.

Som fabrikkarbeider opplever hun en rekke ydmykelser. For eksempel kan ledelsen komme og gå som de vil, mens hun og de andre arbeideren må stå utenfor i vær og vind, og vente til fabrikken åpner. Ved en anledning forteller en overordnet at han skal vurdere å beholde henne i jobben dersom hun tredobler arbeidstempoet sitt. Den overordnete stiller seg deretter ved samlebåndet for å demonstrere hvordan det er mulig å arbeide raskere. Ingen tør bemerke at det er umulig å vedlikeholde slikt tempo over tid.

Hun kommer til en forståelse av at massiv undertrykkelse ikke skaper motstand, men føyelighet. Hun begynner selv å vedlikeholde arbeidsinnsatsen sin i det hun kaller en «døs». Dessuten begynner det å virke normalt ikke å ha betydning. Weil skriver at det føles forunderlig bare å ha rett til å gå ombord i bussen på vei hjem. Dersom noen hadde sagt til henne at hun måtte gå av igjen, ville hun ha trodd på det.

Etter endt periode som fabrikkarbeider, er Weil utmattet og forvirret. Slaveriet i fabrikken, den vedvarende fysiske og psykiske smerten dette medfører, konseptualiserer hun etterhvert i begrepet forsakelse. Det er særlig gjennom hennes møter med kristendommen i tiden som følger, at hun utvikler en dypere forståelse av fenomenet.

Møter med kristendom

Foreldrene hennes tar sin utmattede datter med på ferie til Portugal. Hun besøker en fattig fiskerlandsby, og får der sitt første skjellsettende møte med kristendom. Konene til fiskerne går i prosesjon mellom båtene, mens de bærer stearinlys og synger, med Weils egne ord, «salmer av hjerteskjærende tristhet». I samme øyeblikk fødes en overbevisning i henne, om at «kristendommen først og fremst er slavers religion, at slaver ikke kan annet enn å tilhøre den, og jeg blant andre.»

Deretter kommer året 1936, hvor Weil en kort periode tjenestegjør i en anarkistisk milits under den spanske borgerkrigen. Der kunne hun i relasjonen mellom sivilbefolkningen og hennes egen militsgruppe registrere den samme underlegenheten hun selv erfarte som fabrikkarbeider. Selv om de væpnede styrkene ikke var brutale overfor de sivile, var det likevel en avgrunn mellom dem. Den kom ikke til uttrykk som selvsikkerhet og nedlatenhet hos de væpnede styrkene, men som frykt og ydmykhet hos sivilbefolkningen.

Da hun kommer hjem opplever Weil sitt andre viktige møte med kristendom. Under et kirkebesøk i Assisi, Italia, opplever Weil å bli kommandert ned på kne av noe hun opplever som større enn seg selv. Dernest, i 1938, mens hun med sterk hodepine overværer en gregoriansk kirkekonsert i Solesmes i Frankrike, lykkes hun i å heve seg over det hun kaller «dette elendige kjøttstykket», altså legemet, for å finne «ren og perfekt glede» i den gregorianske messingen.

Noe senere mener hun å ha erfart en personlig kontakt med Kristus. Weil har lært seg diktet «Love» av George Herbert utenat, og gjentar det for seg selv når hun opplever kraftige migreneanfall. Hun har tidligere i livet betraktet spørsmålet om Guds eksistens som uløselig. Nå erfarer hun plutselig, under resitering av Love, det hun hevder er Kristus som kommer til henne: «… verken sansene eller fantasien min hadde noe å gjøre med det; jeg følte bare midt oppe i lidelsene mine en kjærlighet, lik den man kan lese i smilet til en man har kjær.»

Et par år senere begynner hun, berørt av skjønnheten i selve teksten, å be Fader vår hver morgenen, og mener da å oppleve jevnlig kontakt med guds sønn. Samtidig som hun gjennomtrenges av en slags «stillhet» som gir opphav til «en positiv følelse», hevder hun at Kristus ofte er sammen med henne som person. Om disse møtene har hun skrevet at «…nærværet hans er uendelig mye mer ekte, mer bevegende, enn første gang han tok bolig i meg.»

Forståelse av forsakelsen

Med basis i disse erfaringene utvikler Weil en kristendomsforståelse der den historiske Kristus, slik han døde på korset, først og fremst er hva hun begynner å kalle forsaket. «Martyrene som ble sendt inn i gladiatorarenaen, syngende mens de gikk de ville dyrene i møte, var ikke forsaket. Kristus var forsaket. Han døde ikke som en martyr. Han døde som en vanlig kriminell, forvekslet med tyver, bare litt mer latterlig. For forsakelsen er latterlig.»

Mennesker, som i likhet med Kristus lever i forsakelsen, har ofte ikke ord for hva de gjennomgår. Vi er, ifølge Weil, naturlig disponert for ikke å legge merke til forsakelsen, eller for å ta anstøt så fort de begynner å skjelne at det er nettopp forsakelse vi opplever. Lange perioder med smertefull belastning, hvor den ureduserbare delen av psykiske smerter som sorg etterhvert blir fysisk, gjør en død på innsiden, lik en zombie som likevel lider. De som ikke har vært i forsakelsen kan heller ikke forstå dem, og de forsakede selv orker som regel ikke å komme andre til unnsetning. Dessuten, hevder Weil, er mennesker av samme natur som høner, slik disse angriper den svakeste i flokken: «Nesten alle forakter de forsakede til en viss grad, selv om nesten ingen er klar over det.»

Hennes siste år

Selv om Frankrike okkuperes av nazistene, ønsker Weil å bli i landet for å dele skjebne med sine landsmenn. Foreldrene nekter imidlertid å flykte uten henne. Derfor velger hun våren 1942 å følge dem til New York. Før hun reiser gir hun sin katolske venn, Gustave Thibon, en samling religiøse betraktninger hun selv har skrevet. Et skrift som senere skal gjøre henne berømt etter sin død.

Plaget av å ha forlatt hjemlandet under okkupasjon, ønsket hun å komme seg bort fra New York og tilbake til Frankrike. Hun reiser til London for å ta seg jobb på den franske motstandsbevegelsens kontor. Hun lengter så sterkt etter å dele skjebne med dem som sendes ut i krigen. Derfor legger hun frem en plan om å sendes med fallskjerm bak frontlinjen, slik at hun kan fungere som sykepleier for sårede. Frankrikes senere president Charles de Gaulle, som leder landets eksilstyrker fra London, skal ha omtalt planen som sinnsyk.

En dag finner plutselig Weils kolleger henne bevisstløs på kontoret. Hun fraktes til sykehus hvor hun diagnostiseres med tuberkulose. Hun flyttes etterhvert til et sanatorium i Kent. Weil blir anbefalt å innta rikelig med næring, men velger isteden å holde matinntaket på det nivået hun tror at representerer rasjonene til hennes landsmenn i det okkuperte Frankrike. Den 24. august 1943 dør hun derfor av hjertestans, kun 34 år gammel.

Neste sak:


Parent Directory Om Gateavisa Abonner Gatesalg Forhandlere
      Lenker             

Redaksjonen Forhandlere Klubb Digitalarkivet
      Lenker             

Redaksjonen Forhandlere Klubb Digitalarkivet