I tiårene før internett for alvor tok over som møteplassen for de alternative og visjonære, ble hjemmesnekrede fanziner distribuert rundt det ganske land. Hvor kom de fra, hvordan ble de lagd og hvor ble de av?

“Den grunnleggende ideen i motkulturen er nettopp at man ikke skal overta og føre videre arven fra forgjengerne.”

I Norge hadde motkulturelle fanziner og alternative tidsskrift sin storhetstid fra 1970 til godt inn på 80-tallet. Før kommentarfeltene og sosiale medier eksisterte, var det i slike publikasjoner tidens unge fikk utløp for sitt massive, og til da undertrykte, behov for å uttrykke seg.

Perioden sammenfaller med motkulturens inntog i landet. Gjennom egne utgivelser utfordret en hel generasjon av blivende forfattere, tegneserieskapere, bildekunstnere, musikkelskere, litteraturinteresserte og fritenkere det etablerte synet på politikk, kunst og kultur. De kom fra alternativbevegelsen og diverse undergrunnsmiljøer, og var såre fornøyd med å ikke tilhøre kultureliten.

De kalte seg hippier, frikere, anarkister, punkere, visjonære og en hel del annet. Datidens konservative kleskoder ble utfordret ved å la håret gro, farge det med sterke farger eller fjerne manken helt. Man hørte på progressiv rock og politiske protestsangere, leste tegneserier og «tvilsomme» bøker, og studerte politikk, filosofi og fremmede religioner. Det ble også røyket mye rart, spist enda rarere ting, og man utforsket seksualitetens mangfoldige muligheter. Kort sagt, de viste den berømte fingeren til datidens normer.

Influert av strømninger fra USA, Storbritannia og til dels Frankrike vokste etterhvert en viltvoksende krattskog av hjemmesnekrede publikasjoner frem. I de mest produktive periodene ble det utgitt hundrevis av blekker. De fleste var undergrunnspublikasjoner, mens andre var mer overgrunns, eller mainstream, som man sier i dag. Noen utkom bare en enkelt gang. Andre publiserte flere utgaver i året over flere år. I enkelte tilfeller ble det produsert et imponerende antall utgivelser.

Fanzinene varierte fra tynne lefser med noen få ark, til fyldige, offsettrykte tidsskrifter på over hundre sider. Alle var ikke innholdsmessig like radikale, men de hadde det til felles at alle stort sett ble laget av idealister med begrensede ressurser.

Som hovedregel ble fanzinene produsert etter klipp og lim-metoden. Man trykket vanligvis på enkleste og billigste måte, ofte ved hjelp av sprit, stensil eller fotokopi. De aller fleste hadde tilgang på en skrivemaskin, men enkelte utgaver ble også skrevet helt eller delvis for hånd.

Spritduplikatorer ble mye brukt, men var kun egnet til produksjon av små opplag. Som navnet tilsier benyttet man sprit til å mangfoldiggjøre sidene. De blanke arkene ble fuktet med spriten, og trykket mot en speilvendt original av fett papir, kalt blåpapir. Etter omlag førti trykk begynte originalen å bli utslitt, og deretter ble kvaliteten på trykket mer og mer uleselig.

Såkalte stensilmaskiner fungerte på en lignende måte, men var egnet for noe større opplag. I stedet for blåpapir baserte dette systemet seg på bruken av et voksbelagt papir, kalt stensil. Det ble perforert av skrivemaskinens typer eller annet verktøy. Når stensilen ble valset i maskinen trengte trykksverten gjennom perforeringene og ble dermed overført til de blanke arkene. Også her benyttet man små presser som trykket enkeltark, én side av gangen. Noen redaktører tegnet enkle illustrasjoner og lagde overskrifter rett på stensilen.

For de som hadde tilgang på kopimaskin var prosessen naturligvis en hel del enklere. Trykkingen gikk kjappere, og man kunne flotte seg med å bruke detaljerte tegninger. Imidlertid var sammenbindingen den samme. Når alt var trykket skulle arkene sorteres og stiftes manuelt. Med, la oss si, et sidetall på tyve, og et opplag på tre-fire hundre eksemplarer, var man nødt til å være idealist for å holde på. Man kan bare beundre den ungdommelige energien som lå bak all denne virksomheten.

Mange prioriterte stort sideantall og høy utgivelsesfrekvens fremfor flott utstyr. Kun et fåtall hadde råd til offsettrykk. Med relativt små opplag ble prisen per eksemplar uforholdsmessig stiv. Samtidig gikk det en smertegrense for hvor drøyt man kunne tillate seg å prise disse blekkene. Men hvorfor begynte man i det hele tatt å utgi fanziner?

Det finnes naturligvis ulike forklaringer på hvordan fanzinen oppstod. Noen setter den i sammenheng med pamflettene som til enhver tid, så lenge det har vært mulig å lage trykksaker, har blitt utgitt av marginaliserte grupper og politiske dissidenter. Man har pekt på krigen og livet under totalitære regimer, hvor motstandsbevegelser og opposisjonelle grupper har utviklet metoder for hemmelig kommunikasjon, både internt og overfor kollaboratører og sympatisører. Det er for eksempel mulig å påpeke visse likhetstrekk mellom illegale trykksaker bak jernteppet og fanzinene som utkom i de vestlige landene. På begge sider var det et sentralt kjennetegn at utgivelsene ble fremstilt og spredt utenom de offisielle distribusjonsnettene.

Slik vi kjenner den i dag oppsto likevel fanzinen i mellomkrigstidens USA. Science fiction-fansen var først ute. De organiserte seg i klubber og foreninger. Det ble også avholdt en rekke kongresser, hvor skribenter og lesere kunne møtes for å utveksle tanker. Store reiseavstander gjorde imidlertid at man måtte gjøre noe for å holde kontakten mellom de fysiske møtene. Fanzinen ble løsningen.

Resultatet var en sann flod av publikasjoner. De mest kjente og lengstlevende fanzinene i vår geografiske sfære er danske Proxima og Science Fiction Forum i Sverige. Andre skandinaviske fanziner het: Ceres, Critifan, Fanac, FANytt (nyhetszine), Future Fan, Hvad Skovsøen Gemte, Mini- Zine, Palantiren, Pulsar, Summa, Tohubohu, Under Maanens Overskæg, m.fl.

I Norge så man de første fanzinene da et spirende science fiction-miljø oppstod på 50-tallet. Først ut var Roar Ringdahl og Cato Lindberg med fanzinen Fantasi. Med tiden kom også Per G. Hvidsten – senere nestor i norsk tegneseriemiljø – inn i redaksjonen. Fantasi utkom med ujevne mellomrom i mange år.

Ringdahl og Olsen var i tillegg filmentusiaster. De startet derfor også tidsskriftet Filmforum, som utkom i en årrekke. For de som interesserte seg for mindre kommersielle sjangre fylte utgivelsen et tomrom i datidens pressedekning. Man satset særlig på skrekk-, science fiction- og avantgarde-filmer som var for spesielle til å bli vist på kino, annet enn i regi av filmklubber og på lukkede visninger.

I 1965 startet Jon Bing og Oddvar Foss studentenes science fiction-forening Aniara. På stiftelsesmøtet var også Tor Åge Bringsværd tilstede. I 1966 utga foreningen den forseggjorte fanzinen Fenomen 66, som ble et heller kortvarig fenomen. Året etter utga Aniara noen få nummer av en fanzine som het Miman. Samme år startet Øystein Holter en utgivelse med navn Surg. Dette året slo også Tor Åge Bringsværd seg sammen med Jon Bing. Sammen dannet de den famøse duoen Bing og Bringsværd, og startet arbeidet med science fiction-bøker hos Gyldendal. Aniara gikk derfor inn i en slags dvalemodus.

Trenden med å utgi egne publikasjoner skulle etterhvert spre seg fra science fiction-fans til alternativbevegelsen. Der var man blant annet opptatt av økologi og natur- og miljøvern. Man eksperimenterte også med alternative måter å leve sammen på, særlig i form av jordbrukskollektiver. I det gryende miljøet var det derfor et stort behov for å utveksle tanker, ideer og erfaringer.

Tre skjellsettende begivenheter i norsk undergrunnspresse fant sted mellom 1970 og 71. For det første så Gateavisa dagens lys. For det andre ble Norsk Tegneserieakademi stiftet. For det tredje startet Science Fiction Magasinet/Nova. Hver på sin måte var de ulike hendelsene kimen til miljøer som skulle bli helt sentrale for produksjonen av norske fanziner.

Utover 70-tallet ble det etablert en rekke radikale publikasjoner rundt om i Norge. Disse hadde som regel sitt utspring i en av to grupperinger, enten i science fiction-miljøet eller i motkulturen. I begge kretsene hadde tegneserier en naturlig plass. Slik ble også Norges lille tegneseriemiljø en viktig drivkraft bak utgivelsen av det store antallet fanziner som ble produsert i landet gjennom 70- og 80-årene.

Gateavisa ble etablert i 1970. Mange av de som stod bak noen av de mest sentrale fanzineutgivelsene kom fra nettopp dette miljøet. Gateavisa fikk derfor raskt en rekke søskenpublikasjonere over det ganske land. På Karlsøy i Troms startet kretsen rundt Jan Bojer Vindheim, som hadde vært med på å lage første utgave av Gateavisa, tidsskriftet Vannbæreren. Fra Trondheim kom Asfaltfilla/Dæmring, og i Bergen startet man et litterært tidsskrift kalt Tun. På Kolbotn utenfor Oslo lagde noen kreative sjeler Tidevann. I Tønsberg dukket Dobbeltgjengeren opp. Fra Stathelle i Telemark kom Slangerud Blad, mens man i Solør og Odal publiserte kulturmagasinet Kverka. I tillegg kom det et par numre av et blad som het Tusenfryd. Lenger nordover fantes også lignende tilskudd. Gatas Røst utkom i Harstad, samt Sort Kamp og Værk i Bodø.

Tegneserieakademiet ble stiftet i 1970. Sentralt stod duoen Bing og Bringsværd, sammen med Jon Gisle, som skrev boken om Donaldismen, og Per G. Hvidsten. De startet tegneseriebladet Bobbla, og Akademiet ble senere utvidet til en landsdekkende forening med navnet Norsk Tegneserie-Forum. Miljøet samlet norske serieskapere, som i årevis hadde vært usynlige. Over tid bidro Akademiets virksomhet til at tegneserier ble mer akseptert som uttrykksform.

Nova – Science Fiction Magasinet utkom første gang i 1971, og ble bokstavelig talt laget hjemme på kjøkkenbordet av en gjeng glade amatører. Bladets grunnlegger, Terje Wanberg, overlot etter hvert redaktørstolen til Øyvind Myhre. Johannes H. Berg jr. og allerede nevnte Per G. Hvidsten redigerte den siste årgangen (1978-79). I redaksjonen fant man navn som Roar Ringdahl og Tore Stokka, i tillegg til Tore Neset, som skrev om science fiction- relatert musikk før han ble journalist i musikkavisen Puls.

Etter en uvirksom periode startet Aniara i 1974 utgivelsen av det vellagde tidsskriftet Algernon. Med førti til dels svært omfangsrike numre over en periode på nærmere 25 år, var bladet det lengstlevende i norsk fandom. Sammen med Nova utgjorde det sentrum for science fiction- interesserte i Norge på den tiden. Nova trykket noveller av utenlandske og norske forfattere, mens Algernon, laget av studenter, fremsto mer akademisk med lange, analytiske artikler og intervjuer, ispedd en og annen novelle.

I miljøet rundt disse tidsskriftene – dog ikke utelukkende der – fantes en rekke unge entusiaster over det ganske land som på 70-tallet utga egne fanziner. Bak disse stod redaktører som Leonard Borgzinner, Geir Arne Moi (bror av Toril Moi), medieviter og forsker Jostein Saakvitne og Arild Wærness, som senere var med å stifte Raptus tegneseriefestival i Bergen. Blant titlene som med ujevne mellomrom dumpet ned i abonnentenes postkasser finner vi: Aardvark, Angeldroftisk Varp/Ny Alternativ Fille, Aragorn, Deije Shits, Driftglass, Fabula, Frodo/Arcana, Gandalf, Gnore/Villkatt, Grezzcar, Madore/Erodam/Funky Dazzazine, SF-Times, Simbad Speaking og Tralfa/The Borgzinner Medicine Show.

Noen fanziner var – som datidens blogger – nærmest utvidete brev, og handlet gjerne om det redaktørene til enhver tid var opptatt av. Andre var litterært mer ambisiøse og inneholdt noveller skrevet av redaktøren eller andre, artikler om norske og utenlandske forfattere, bokanmeldelser og omtaler, samt lange og engasjerte leserbrev.

Som i alle sunne miljøer fantes det uenigheter og meningsbrytninger. Grovt forenklet kan man si at skillelinjene gikk mellom tilhengerne av «tradisjonell» science fiction fra 1940- og 50-tallet, og new wave eller speculative fiction. 1970-tallets lesere var mer mottakelige for den nye bølgen av intellektuelt og litterært modne fortellinger som tok opp feminisme, seksuell frigjøring, pasifisme og «myke» vitenskaper. En liknende fornyelse av genren inntrådte igjen på 1980-tallet, da cyberpunken dukket opp.

Om enn meningene var sterke og delte, og man diskuterte så fillene føyk, var de fleste angivelig imøtekommende og hyggelige når man møttes ansikt til ansikt. Enkelte science fiction-fans betakket seg for å bli assosiert med motkulturen, andre omfavnet den med begeistring. Ønsket om å få science fiction anerkjent som likeverdig med annen litteratur fungerte imidlertid som en samlende kraft. Det viktige var ikke hvem som tilhørte hvilket miljø, men at en hel drøss med kreative mennesker fant måter å uttrykke seg på og kanaler å spre sine produkter gjennom. Etter noen hektiske år inntrådte en markant nedgangsperiode mot slutten av tiåret. Nova gikk inn, Algernon slet med å holde utgivelsestakten, og mange av de øvrige da så kjente titlene forsvant stille og rolig. Det ble fremdeles avholdt årlige science fiction-kongresser, men det tidligere så intense behovet for meddelelse var nå blitt påfallende lavt. Luften hadde tilsynelatende gått ut av ballongen.

Redningen skulle vise seg å komme fra en uventet kant. Da punkrocken gjorde sitt inntog i Norge, oppstod en ny flora av fanziner mot slutten av 1970-tallet. Rent innholdsmessig var de nok smalere, ettersom de nesten utelukkende skrev om punk. Men også eksisterende blekker som Deije Shits og andre var raske til å knytte seg til den nye musikkformen og dens tilhørende livsstil.

Ifølge Trygve Mathiesens bok Tre grep og sannheten – Norsk punk 1977-1980, skyldtes fremveksten av de mange punk-fanzinene at det tok lang tid før den etablerte pressen viste interesse for den nye musikkformen. De få omtalene som ble skrevet var heller ikke særlig positive. Spørsmålet er likevel om ikke fanzinene hadde oppstått uansett, for de syntes å være en uunngåelig del av motkulturelle miljøer. Det lå i sakens natur at de mest entusiastiske tilhengerne foretrakk å skrive om tingene selv, fremfor å overlate det til utenforstående.

1977 startet Rockefilla opp i Trondheim, delvis med hjelp av utbrytere fra fanzinen Asfaltfilla/Dæmring. Trangen til å starte band og utgi fanziner spredte seg raskt til en rekke andre byer. Utenlandske punkband holdt jevnlig konserter i Norge. Det skjedde mye på den norske musikkscenen. Nye band oppsto og forsvant. Det var med andre ord liv røre, og det skortet ikke på ting å skrive om.

I alt fantes det over 200 punk- og new wave-fanziner, så det er umulig å nevne alle. Blant utgivelsene finner vi navn som: Absolute Musique, Appelsin, Baksnakk/ Mutasjon, Bored Teenagers/Illegal/’79-Kriser, Citizens, City Rockers, Det Siste Kick, Gakk, Gatekampen, Kloakk, Latter fra Innsiden, Metal Mayhem, Møllers Tran, Nye Makkverk, Pigg Av!, Punkenstein, Scum, Sure Oppstøt, The Girl from Ipanema, The Moron, Trash, Vanvittig Redsel, What Riot? Ztritzpiker, Zødråkk.

Der science fiction-fanzinene i stigende grad forsøkte å etterligne «proffe» tidsskrifter, gikk punkerne i stikk motsatt retning. Det gjaldt å lage mest mulig anti-estetiske blekker som speilte den kompromissløse musikkstilen. Fanzinene var gjerne stensilerte eller fotokopierte, delvis håndskrevne, med rufsete layout og utseende i beste Do It Yourself-ånd. For de mange som mente at de eksisterende fanzinene var blitt litt for pyntelige og småkoselige, var tilnærmingen et forsøk på å lage ekte vare.

Punk-fanzinene ble gjerne laget av en redaksjon, noen ganger med skiftende medlemmer. Kanskje kom det av at punkerne identifiserte seg med en rolle som bandmedlemmer, sett i forhold til forfatterrollen som nesten uten unntak er et enmannsforetakene. Selve punkbølgen varte bare noen få år, men den fikk avgjørende innflytelse på musikklivet i Norge og mange andre land. Den snudde den musikalske konformiteten på hodet, og satte nye standarder for hvordan rock kunne spilles og omtales. Uniformering var også viktig. Man måtte følge faste kleskoder og like bestemte band for å bli regnet som ekte punker. I retrospekt kan man undre seg over at en bevegelse som definerte seg som anti-autoritær, baserte seg på elementer med et så sterkt innslag av ensretting.

I årene mellom 1978 og 82 kom det ut et imponerende antall motkulturelle blekker! Og alle ble solgt gjennom Narvesen: Arken, Aurora, Bang!, Brage, Fritt Fram, Gateavisa, Hverdag (som senere ble Cupido), Ikkevold, Løvetann, Nova, Nye Takter, Psykose, Puls, Supergutt og Tun. De skrev om alternative livsstiler, anarkisme, new age, husokkupasjon, ikkevold, seksualpolitikk, hallusinogener, musikk og punkrock, tegneserier og science fiction. Ikke alle var rene motkulturelle blekker, men trykket likevel artikler, intervjuer, noveller og leserbrev med motkulturell og alternativ tematikk.

Hverke magasiner eller dagspresse hadde tidligere vist noen særlig interesse for seriøs musikkomtale. Nå var det likevel ikke lenger bare undergrunnsblekkene som ønsket å produsere kvalitetsstoff om musikk. Det ble startet to nye musikkaviser, Nye Takter og Puls, som begge var mer overgrunnsorienterte. Fra før fantes det riktignok glatte musikkblader av både norsk og utenlandsk opprinnelse, som skrev side opp og side ned om danseband-, country- og disco- kulturen, men deres formål synes snarere å være idoldyrkelse og støtte til kommersielle interesser.

Alternative tegneserieblader, som i større grad orienterte seg mot overgrunnen, så også dagens lys i denne tiden. Foruten Gateavisas egne tegneserie-numre som kom en gang i året, og etterhvert ble hetende Psykose, utkom tegneseriebladet Brage. Sammen med tidligere nevnte Bobbla, arbeidet de for å løfte norske tegneserier fra kun å være forbeholdt barn, til også å egne seg for voksne lesere.

På denne tiden dukket det opp noe helt nytt i Norge, nemlig seksualpolitiske tidsskrifter. Fra tidligere fantes det kun mannfolkblader og mykporno som trykket ultra-heteroseksuelle noveller og bilder av nakne damer. Nå utfordret floraen av nye motkulturelle utgivelser stereotype oppfatninger av kjønnsroller og seksualitet. Også blader som det feministiske Sirene hørte hjemme i dette selskapet. Kvinnebevegelsen og homobevegelsen lagde internaviser og utadrettede medlemsblader. Utgivelsene fikk avgjørende betydning for kunnskapsnivået og holdningene i samfunnet.

Gleden ble imidlertid kortvarig. Bare i løpet av få år hadde de fleste tidsskrifter og fanziner forsvunnet fra bladhyllene. Enkelte fortsatte som rene abonnementsutgivelser. Gateavisa, Puls og Nye Takter var de eneste som fortsatte å holde koken.

En ny generasjon science fiction-fanziner dukket opp igjen på 80- og 90-tallet. Da fant man titler som: Andros, APA10, Beltrom (Rymdhunden), Bizarr Science Fiction/Bizarr Mortem/Stellar Express, Capricorn, Død spurv, Guttorm, Ironlynx, Jeg ser, Kabbalistisk Kaktus/Eller kanskje har du rett, Kretsen, Lingele’I/Tridne, Octopus, Remember Lindisfarne, Somnabula/Outlaw, Tusmørkeøyene/ Svartedauen/ Cocktail Frog og Titan. I tillegg kom en del av de gamle fanzinene med et nytt nummer i ny og ne.

Nykommerne som ikke hadde 70-tallets ideologiske visjoner med seg i bagasjen, tråkket i stedet opp sine egne stier. Science fiction-miljøet, som i utgangspunktet hadde interessert seg for bøker, forfattere og filmer, splittet seg opp i ulike undergrupper. Noen var for simulerings- og rollespill, andre for tv-serier som Star Trek og andre igjen for fantasy. Mange nye interesserte seg, mens en del eldre fans derimot trakk seg stille og rolig unna.

Med filmer som Star Wars, Star Trek, Blade Runner, Total Recall og utallige andre, ble science fiction big business og nådde frem til helt nye grupper som knapt hadde hørt om eller sett en fanzine. Fornyet interesse for Tolkiens bøker, og senere filmatiseringer, ga også fantasy-sjangeren en opptur, med bokutgivelser og stor oppmerksomhet i offentligheten og media. Den samme tendensen så man innen musikkmiljøet, der sjangrene delte seg i nye retninger, blandet seg og gjenskapte seg selv på stadig nye måter. Noen punk-fanziner fortsatte å utgis utover 80-tallet, men ble etter hvert akterutseilt. Musikkscenene fortsatte å vokse, men det som en gang hadde vært et ungdommelig oppgjør med de kyniske sidene av musikkindustrien hadde nå dabbet av.

Miljøet rundt fanzinene fosteret også enkelte kultfigurer. Blant disse finner vi først og fremst allerede nevnte Leonard Borgzinner, som egentlig het Geir Arne Olsen (1957-1990). Han bodde i barndomshjemmet med sine foreldre det meste av livet, kalte seg autodidakt og tok aldri noen utdannelse utover grunnskolen. Angivelig skal han aldri ha utførte lønnsarbeid. I så fall sett bort fra å skrive og tegne, som jo i høyeste grad må sies å være arbeid. Han ønsket å bevise at enhver som har knekt lesekoden kan tilegne seg alle slags kunnskaper gjennom bøker. Det er med andre ord ikke et spørsmål om fine titler eller høyere akademiske grader.

Fra begynnelsen av 1970-tallet gjorde Borgzinner seg bemerket som en svært talentfull fanzineredaktør, forfatter, kunstner, tegneserieskaper, illustratør og ikke minst kompromissløs debattant. Han skrev noveller med en sjenerende høy litterær kvalitet. Han utfordret folks vanetenking, og skrev artikler som fikk andre skribenter – med eller uten universitetsgrad – til å fremstå som dilettanter. Han laget i tillegg tegneserier som står seg den dag i dag. Hans første fanzine het Tralfa og ble startet i 1973. På seksten måneder utga han like mange nummer. Utgivelsen vokste fra bare noen få sider, til over femti mot slutten. Tralfa utmerket seg ved en spenstig layout og kvalitativt godt innholdet. Et av numrene ble utgitt som en dobbeltfanzine med Kjell Olav Aases Madore.

Fanzinene The Borgzinner Medicine Show, Somnabula og Outlaw hadde i større grad karakter av å være personlige meddelelser til omverdenen. Først med litteratur- og punkrock-magasinet 666 satte han en helt ny standard for norske fanziner, og befestet sin posisjon som en betydelig redaktør. Få har for eksempel skrevet like interessant og kompetent om linjene som gikk fra William Burroughs og Velvet Underground til 70-årenes punkrock.

På 80-tallet fikk han trykket oppsiktsvekkende science fiction noveller i Nova, Algernon, Bizarr Mortem, Capricorn, det svenske Jules Verne Magasinet, Summa og fanziner som Villkatt. Gavmildt delte han ut små og store skisser og tegninger. Han lagde tegneserier og skrev artikler i Bang!, Bizarr Mortem, Gateavisa, Summa, og Tusmørkeøyene. Han utga også to bøker. En av utgivelsen var en novellesamling med tittelen Universets Varmedød og andre selvmord (Solum, 1981). I tillegg utga han en sammling essay, utgitt på Gateavisas eget forlag, som fikk navnet Anarki og Adel (Futurum Forlag, 1988).

Gjennom en lang rekke essay og debattinnlegg viste han seg kompromissløs i forhold til egne prinsipper. Han var ikke fremmed for kritikk, men stilte som betingelse for å behandle den seriøst, at man som et minimum måtte ha satt seg inn i det stoffet man uttrykte meninger om. Da bygården han bodde i brant ned, gikk dessverre mye av Borgzinners produksjon tapt. Mot slutten av livet leide han et lite hus på Ski utenfor Oslo, og skrev døgnet rundt. Hvem som overtok materialet etter hans bortgang er uvisst, men det ville være en bragd hvis noen fikk spadd det frem og utgitt hele eller deler av det. Hans etterlatte produksjon fortjener en bedre skjebne enn å støve ned i en bortgjemt pappkasse!

I dagens digitale utopia flyttes kommunikasjonen mellom alternativt og visjonært orienterte mennesker i økende grad over til sosiale medier. Ikke desto mindre er det tegn som tyder på at gammeldagse fanziner, trykket på papir og sendt i posten, opplever en renessanse. Nye generasjoner er tilsynelatende i ferd med å gjenoppdage gleden ved å gjøre det selv, for ikke å snakke om å vente på neste utgave, spent på hva den vil inneholde.

Verden er, som man sier, i konstant bevegelse og utvikling. Nye generasjoner finner fortløpende sine stemmer og stier. Motkulturelle uttrykk innen litteratur, tegneserier og musikk har langt på vei blitt mainstream. Likevel betyr ikke det at idealene er døde. Den grunnleggende ideen i motkulturen er nettopp at man ikke skal overta og føre videre arven fra forgjengerne.