Index of /gateavisa

      Navigasjon 
Parent Directory Arkiv Butikk Om Gateavisa
Navigasjon

«Da vernepleieren tok fyr, var jeg hjemme og pusset tennene»

Redaksjonen

Sunniva Lye Axelsen er noe så sjelden som en sjelden stemme i norsk litteratur. Stilsikkert og poetisk tematiserer hun livets mørkeste sider, samtidig som hun oppviser en usedvanlig varme for livets odde eksistenser. Nå er hun aktuell med sin femte utgivelse: «Herfra til Hiroshima».

Axelsens nye roman åpner med følgende setning: «Da vernepleieren tok fyr, var jeg hjemme og pusset tennene». Kløktig og original som den er, må det være en av de råeste første-setningene som er skrevet i norsk litteratur på lenge. Fortellerteknisk er den brilliant. Intensiteten er som hentet fra en krigsreportasje, der det grusomme og det alminnelige ofte sidestilles for å gi observasjonene livaktighet. Setningen gir dermed et tilsynelatende inntrykk av å kontrastere en viktig og en uviktig detalj, en spenning som er grunnleggende for moderne fortellerkunst. Når vi leser det som følger blir vi imidlertid korrigert. Det vi har antatt er en uviktig detalj, viser seg å være den aller viktigste. Slik introduserer setningen på elegant vis flere av hovedpersonens karaktertrekk. Hvilket yrke hun har, hennes maniske forhold til rengjøring, hennes ukonvensjonelle oppfatning av hva som er viktig, og hennes følelse av å ikke være tilstede i livet. Her går form og innhold opp i, som man sier, en høyere enhet. Fortsettelsen skuffer heller ikke.

Sunniva Lye Axelsen debuterte litterært i 2011 med romanen «Følge meg alle mine dager». Hun har siden skrevet flere romaner og en novellesamling, som alle har fått rosende omtale av kritikerne. Bøkene vitner om en forfatter med skarpe observasjoner og evne til å omforme disse til rystende litteratur. Axelsens analytiske blikk på den norske samtidens mindre flatterende sider, kombinert med en stødig penn, gjør tekstene hennes til en viktig korreks til vår nasjonale selvgodhet.

Gateavisa: Ingrid klarer ikke å befri seg fra sine egne tanker, særlig tanken om at hun ikke finnes, likevel fremstår hun som tøff. Hva er det som driver henne?

Sunniva: Ingrid går fra den ene ytterligheten til den andre. Hun kjører rundt i en hvit Mazda, jobber i et lavstatusyrke, en forknytt, mistenksom hjemmehjelp som aldri kjenner seg trygg, men som likevel er den modigste jeg kan tenke meg, fordi hun gjennom romanen lærer å gi opp. Selvhjelps-Norge anno 2020 er full av formaninger om å lytte til sine egne følelser, å handle intuitivt, å respektere seg selv. En haug med egosentrikere som gjør pusteøvelser og langtidssykemelder seg dersom noen på jobben fornærmer dem.

På den andre siden er de vi aldri ser. Ikke bare de som er fysisk forhindret fra å bevege seg. Det er folk som aldri går ut av huset. Folk som blir hjemme på nyttårsaften og 17. mai fordi de skammer seg over å være alene. Folk som sitter foran dataen i russedress. Folk som heller vil sette fyr på huset sitt enn å delta på Frelsesarmeens julebord for ensomme. Ingrids kjærlighetsforhold går kanskje til helvete, men det er jo ikke noen ulykkelig slutt. Når man gir opp å følge sine egne følelser, blir verden større. Først da kan man reise rundt jorden.

Hvor har du din interesse for morbide fenomen, vold og mørk humor fra?

Muligens fra arbeidserfaring fra hjemmesykepleien.

Du har spunnet romanen rundt et kjærlighetsforhold. Hva er det ved litterære klisjeer som tiltaler deg?

Hvert menneske er en sammenstilling av omgivelser og omstendigheter født på ny. Hvert gram av lyst og smerte er uopplevd for dette ene mennesket. En klisjé er et uttrykk for noe som har blitt gjentatt så ofte at det har mistet sin opprinnelige mening, og det kan man jo gjerne forsøke å styre unna, men for min del blir angsten for klisjeer hemmende og lite meningsfull. I kunsten kan denne frykten bli direkte skadelig. Dersom jeg skal forholde meg til den, blir det jeg skriver – om det i det hele tatt blir skrevet noe som helst- forknytt, passiv-aggressivt og veldig trygt. Det er uinteressant.

Det synes likevel åpenbart allerede fra starten at dette ikke kan ende godt. Er «Herfra til Hiroshima» en undergangsroman?

Det er riktig at kjærlighetsforholdet ikke ender godt. Men dette er ikke, etter mitt syn, noen forutsetning for en god slutt. Ja vel, et kjærlighetsforhold går til helvete. Men boken handler ikke om kjærlighet. For meg er dette en roman om avhengighet. Går man under fordi man ikke er sammen med noen? Jeg tror undergangen ligger et annet sted.

Er det mye av Ingrid i deg?

Jeg kjenner meg igjen i mye av det Ingrid driver på med fordi jeg interesserer meg for motsetninger og ytterpunkter. Det er lettere for meg å hoppe fra sort til hvitt og tilbake igjen, jeg trives best i det som, sikkert med rette, ofte beskrives som klisjeer. Jeg har i det hele tatt lite erfaring med å tenke at noe er helt greit.

I romanen finner man stadige brytninger mellom lys og mørke. Hvordan reflekterer dette livets grunnleggende bestanddeler?

For mennesker som Ingrid, som sitter fast i avhengighet, først til sine egne fryktrutiner, så i et forhold, og til sist til hevntrang, er tilværelsen både grandios og totalitær, men også ulidelig kjedelig. Man kjører rundt i ring med to hoder, et kjempeego uten selvfølelse, en ensom parasitt på andre menneskers liv. Livets bestanddeler er uklare for meg, men det er vanskelig å komme utenom slutten. Veien til døden er brolagt med hjemmesykepleie, brukte bleier, seksuell utagering og rus på legemidler. Hvis noen av oss tror vi slipper unna, er det jo fint, men jeg synes fortsatt det er morsomt å skrive om.

Hvor er lyspunktene?

Lyspunktene ligger i det vi klarer å bety for hverandre den lille tiden vi herjer rundt vår egen tilværelse. Ingrid har et mot som kommer til syne når hun perforerer Helse-og Sosialetatens rigide rammeverk for hva som er akseptabel menneskelig oppførsel, som hun sier: Mennesker som aldri har tatt i en hemorroide vet ikke hva det handler om. Derfor underslår hun medisiner, underrapporterer, kaller en pasient «en gris fra helvete» og forsøker aldri å snakke noen av dem til det vi definerer som fornuft. Hun lar dem holde på i tilværelsens yttergrenser fordi hun respekterer dem.

Opplever Ingrid stunder av ren positivitet, lykke eller skjønnhet? Er det når hun legger kinnet ned til den rene toalettskålen eller når hun ligger på ryggen i sengen og gråter sammen med William?

Alle som er avhengige av noe, ønsker seg til det jeg tenker på som det stedet. Vi vil til det punktet, sette den akkurat riktige dosen, eie det mennesket, ha den slurken, sitte i de omgivelsene hvor alt er som det skal være. Ofte fungerer det godt i begynnelsen. Noen ganger over mange år. Andre finner aldri tilbake til dit, til den ene gangen hvor alt falt på plass, men fortsetter å jage likevel, fordi det tilsynelatende ikke finnes noe alternativ.

Når man kommer til det stedet, når Ingrid har rengjort alle flater med Antibac, kjøpt de dyreste solbrillene som er å få, ligger ved siden av kjæresten, opplever hun kanskje skjønnhet, men bak en slik skjønnhet tårner bestandig en vegg av tåke: Hva med neste gang? Hvor skal det komme fra? Hva må jeg foreta meg?

Slik jeg ser det, opplever Ingrid en masse gode øyeblikk i romanen. Men de er ikke betinget av de premissene samfunnet ellers setter. De handler ikke om kjærlighet eller penger. De handler om å ta imot noe fra noen, fra mennesker man har definert som betydningsløse, mentalt betydningsløse, alkoholiserte, helt usynlige mennesker som ingen tilsynelatende trenger.

For Ingrid fungerer overvåkning som en beskyttelse mot potensielle angrep, samtidig som det mater følelsen av forfølgelse. Speiler dette samfunnet anno 2020, hvor alle overvåker hverandre? Eller handler det om noe helt annet?

Vi filmer hverandre, alle sammen. Vi filmer hverandre på fest, når vi går fra konseptene og skjeller ut noen på bussen, vi filmer folk som ligger på bakken etter å ha kræsjet bilen, mennesker som blir skutt med elektrosjokkvåpen, det er akkurat som om hver begivenhet hugger i ryggmargsrefleksen: Jeg må filme!

For Ingrid, som er avhengig av en trygghet hun selv må gjenskape om og om igjen, blir filmingen vollgraven rundt hennes egen innbilte uangripelighet. Hun er grenseløs i sine anstrengelser, en forkrøplet perfeksjonist som tror at trygghet er en slags rettighet. For totalitære mennesker er det ikke noe som heter godt nok. Ingrid mener å vite at ingen vil tro henne på hennes ord, derfor filmer hun for å beskytte seg selv. Når hun senere vender kameraet utover, ser man tydeligere hvor hatefull man blir av å ikke være trygg: Hvis jeg ikke er trygg, skal ingen andre være det heller. Hvis jeg er redd, burde alle andre også være det.

Jobbe for minstelønn, leve i sitt eget fangenskap, kontrollere alt. Med andre ord leve i frykt for å miste et liv hun hater. Er dette et bilde på Ola og Kari Nordmann? De fleste fyller livet med mennesker, steder og ting. Mange synes det er – for å gjenta et konsept Ingrid har vanskelig for å identifisere seg med – helt greit. Med premisser bygget på avhengighet blir det aldri nok. Du kan jobbe så mye du vil, det blir aldri nok penger. Du kan ligge så tett inntil noen du bare orker, du vinner dem aldri over. Du kan spare penger, du kan kjøpe designerskjerf og du kan ruse deg. Men hvor er det stedet?

Neste sak:


Parent Directory Om Gateavisa Abonner Gatesalg Forhandlere
      Lenker             

Redaksjonen Forhandlere Klubb Digitalarkivet
      Lenker             

Redaksjonen Forhandlere Klubb Digitalarkivet